47 år med barnehage - nå går Solveig ut porten for siste gang 

Solveig Schjelderup Olaisen blir 69 i november. Nå har hun hatt sin siste arbeidsdag som styrer i Prestmosen Fus barnehage i Nannestad.  

– Jeg har ikke rukket å tenke på hva jeg skal gjøre. Jeg har nok med å bare absorbere at det er 1. mars. Jeg skjønner det nesten ikke!

Det er en av de ansatte i barnehagen som sender meldingen til barnehage.no: 

«Solveig Schjelderup Olaisen har jobbet med barnehager siden 1977. Det vil si 47 år. Dere har jo her en fantastisk mulighet til å hedre en dame som har viet over halvparten av livet til sektoren. Det er ikke så mange av dem.»

– Det burde vært flere som henne, slår Kristin Voldsnes i Norlandia fast. Olaisen jobbet i konsernet i over ti år. 

– Hun er en sånn person som sprudler med det hun gjør, hun fornyer seg og følger med i tiden, er ambisiøs. Hun var kvalitetssjef hos oss, men ville tilbake til grytene og begynte som daglig leder i Norlandia Mogreina. Bare det er imponerende, hun var nysgjerrig og ville fortsette å utvikle seg. Hun har alle de kvalitetene vi ønsker oss i sektoren, sier Voldsnes om sin tidligere ansatte.  

Vi kunne gjort intervjuet allerede for halvannet år siden. 1. januar 2023 gikk Olaisen av med pensjon fra jobben som daglig leder i Norlandia Mogreina. 

Da var hun forberedt. 

– Jeg hadde mange planer for pensjonisttilværelsen. Jeg liker å være ute, og skulle ta igjen det sosiale. Venner jeg hadde kjent på at jeg hadde forsømt i noen år. Og et barnebarn jeg gledet meg til å bruke tid med.

De første månedene gikk det greit.

– Men så begynte jeg å kjede meg, sier hun. 

Ikke fordi hun ikke hadde nok å fylle hverdagene med. Men:

– Jeg savnet å ha en tilhørighet. At noen har bruk for deg og kompetansen din, samt å ha noe å gå til. Det handler om livskvalitet. Jeg merket betydningen av å høre til.

Da telefonen kom fra Prestmosen FUS barnehage, var det lett å si ja. De hadde behov for noen som kunne steppe inn som daglig leder, fra august til november. Solveig begynte å stille vekkerklokka igjen. Vikariatet ble forlenget. Først nå har hun hatt sin siste dag. 

– I går leverte jeg pc-en. Alt ble bare borte. Det jeg kjenner på i dag, er at jeg har ikke rukket å ta det inn over meg. Det er en helt spesiell opplevelse.

Forespørselen fra barnehage.no sender henne rett tilbake i fortida. Olaisen har ryggsekken fylt, både sidelommene og topplokket tyter over av gode minner. 

– Jeg fikk meg en god mimrestund, sier hun og ler. 

***

Saftig kakebunn, sprø marengs og silkemyk vaniljekrem. Kvæfjordkaka omtales ikke bare som vår nasjonalkake, men også «Verdens beste». Kanskje ikke så rart at det er noe av det første utflytta kvæfjordinger påpeker til de som ikke har vært så mye nordpå. At den er deres. 

Sammen med fuglene trekker hun etter hvert sørover, men det er fra Kvæfjord hun kommer. Mellom kalde fjorder og spisse fjell etablerte faren seg med egen butikk noen år før Solveig kom til verden. Der vokser hun opp med tall, regnskap og kunder. 

– Etter skolen ville jeg begynne på handel og kontor. Men mamma og pappa satte ned foten; de ville jeg skulle ta gymnaset, for det ga flere muligheter. Jeg ble både sur og lei meg, men turte ikke si nei. Man hadde gjerne en litt annen respekt for foreldrene sine på den tiden. 

De første årene veksler hun mellom speiderhilsen og håndballtreninger, der hun både spiller selv og trener andre. Hun er høyt og lavt, og stiller blant annet som nisse til stort sett hele nabolaget. 

– Jeg var veldig opptatt av lagspill, noe jeg har tatt med meg videre. 

At foreldrene insisterte på gymnaset, viser seg å bli et lykketreff. 

– Det skjedde noe med meg i gymnastida, og det pekte seg ut ei retning for hvor jeg ville videre. 

I løpet av årene i Harstad blir hun stadig mer interessert i å jobbe med barn og pedagogikk. Men for å komme inn på førskolelærerutdanningen er det krav om gymnas. 

Og ikke bare det: Man må være praktikant i barnehage i ett år før man kan starte den toårige utdanningen. 

Det er en spent 19-åring som går inn dørene på et brunt, enetasjes hus i Harstad sommeren 1974. Barnely daghjem drives av Røde Kors, og hierarkiet er strengt. 

På den tiden er det praktikanter i alle barnehagene.

– Vi praktikanter hadde nesten ingen ting å si; i motsetning til dagens leder, som må få alle med. Men vi var med og utførte alle oppgavene, og var sammen med barna hele tiden, noe som er en kontrast til i dag. 

Tankene om å jobbe med varer og tall forstyrres av barnelatter, sisten og sanglek. 

– Å få leke med ungene, og bare konsentrere meg om dem - det gleda jeg meg masse til hver dag. Det fikk jeg virkelig gjort det året. Den roen vi hadde...

Samtidig: Lønna er ikke mye å skryte av. 

– Vi hadde 700 kroner i måneden. Men vi var tøffe: Alle vi praktikantene samlet oss, og gikk i demonstrasjonstog der vi krevde høyere lønn. Og vi fikk det! Vi fikk dobbel lønn, den økte til 1500 kroner.

Hun vet akkurat hvor hun skal når hun er ferdig utdannet. 

Hjem. 

Solveig går rett til jobb som styrer i en kommunal barnehage i Kvæfjord. 

– Det er sikkert en brannfakkel, men med tanke på praksissjokket og hvor mange som forlater barnehagejobben: Kanskje skulle vi tatt et skritt tilbake og starta der? Kanskje burde det fremdeles vært et krav om et år som praktikant før utdanningen. Da vet man hva man går til. Et helt år i barnehagen gir deg ganske mye innsikt, sier hun, og legger til: 

– Det fine nå er den muligheten barnehageansatte med erfaring har til å ta utdanningen. Og vi ser jo at flere og flere griper muligheten.

Året gir henne nok innsikt til å stake ut retningen - selv om hun har hatt noen avstikkere underveis. Hun har vært innom LO, jobbet som lærer og ledet et bokollektiv for personer med utviklingshemming. 

Midt på åttitallet lander hun i Lørenskog, som styrer i nok en kommunal barnehage. Etter hvert får hun jobb som fagsjef for HMS i samme kommune. 

–  Lørenskog er for meg er en foregangskommune i barnehagesektoren. Jeg var der til og fra, men det var en fantastisk tid.

– Er det stor forskjell på å jobbe i kommunal og privat sektor? 

– Helt klart. Min erfaring er at en daglig leder i en privat barnehage har større ansvar. Det er jeg ikke i tvil om. Det jeg også opplever, er at man har større frihet. Og da vokser man. Det synes jeg er interessant, for det gjør noe med deg både som daglig leder og i egen utvikling, sier hun, og fortsetter: 

– Rammebetingelsene styrer oss veldig i de private, noe jeg ikke opplevde i de kommunale barnehagene. Det er selvsagt varierende fra kommune til kommune, men det hviler et større selvstendig ansvar på meg i det private, større krav og forventninger til å være bærekraftige. 

***

De som har vært i sektoren en stund, husker kanskje VIFO-barnehagene. Den første barnehagen kom i 2000 - da kjeden ble solgt til Norlandia elleve år seinere, besto den av 14 barnehager og 420 ansatte. 

– Jeg begynte der i 2002, i den fjerde barnehagen. VIFO var den aller beste barnehagetiden min!

Kjeden er framme i skoa: I 2005 skriver Dagbladet en sak om at barnehagene er de eneste i landet som holder kveldsåpent - og en av dem var også nattåpen en periode. VIFO vokser jevnt og trutt gjennom 2000-tallet. 

– Det var så mye teamwork, det var noe med kulturen. Alle bidro, vi fikk muligheten til det, og gjorde det med glede. Vi hadde et samhold som vi ikke har den samme tiden til å dyrke i dag. 

Solveig starter som styrer i en nyetablert barnehage på Eltonåsen i Nannestad. Det tar ikke lang tid før gründer og administrerende direktør Nina Wiik henter henne inn i administrasjonen. 

– Det var tidlig lett å gi Solveig utvidet ansvar, nye muligheter og nye oppgaver. Hun har en enorm arbeidskapasitet og er stabil og solid, og har alltid holdt seg oppdatert og er fremoverlent, forteller Wiik, og fortsetter: 

– Hun var med som en viktig og svært engasjert ressurs hele veien – og har i hele sitt arbeidsliv hatt et brennende engasjement for kvalitet og kvalitetssikring opp mot lovverk, og parallelt skape et godt sted å være for både voksne og barn - og ikke minst at alle skal bli sett.

I VIFO blir Solveig en pådriver for å utvikle nye rutiner og systemer internt, og samtidig bidra eksternt. Hun får blant annet på plass et HMS-system. 

– Da vi begynte arbeidet, snakket vi om et avvikssystem, men også et system for å begrense risiko for at uønskede hendelser skulle skje.

Samtidig blir det flere og flere tilsyn, blant annet på miljørettet helsevern, påpeker hun. 

– Der lå det så mange krav i de ulike paragrafene at man så at det var fort gjort å gå seg vill og ikke klare å innfri. Så det krevde et system. Det gjør en daglig leder-jobb enklere, å sette seg inn i alle rutinene. På den tiden også var det veldig mange barnehager som måtte godkjennes på nytt etter miljørettet helsevern. Da kom det store behov. Vi måtte dokumentere alt, og det hadde man ikke et system for.

Arbeidet de legger ned i VIFO gjør at hun blir hentet inn i PBL for å bistå med å gjøre en tilsvarende jobb der. 

– Det var et kjempeinteressant og lærerikt arbeid, og det ga meg perspektiv på hva det å jobbe i barnehage handler om. Allerede da så vi konturene av hvor styrt vi er, men også hvor viktig det er med gode systemer. For å være trygge.

I takt med utviklingen i både sektoren og VIFO splittes drift i et selskap, og utbygging og utvikling i et annet. Solveig får øverste ansvar for barnehagedriften. 

– Personlig husker jeg Solveig som en viktig støttespiller og utrolig god kollega, med et særskilt fokus på inkludering, og å se og bry seg om enkeltmenneskene, sier Wiik. 

Slutten på VIFO-epoken er et minne som har brent seg fast. Solveig forteller om en kjede der rammebetingelsene var gode. De hadde blant annet penger til skikkelige sosiale samlinger med alle ansatte. 

– I overgangen til Norlandia hadde vi ei sånn samling, med de ansatte fra begge kjedene. Da var jeg der som leder i VIFO, som hadde rød som sin farge. 

Solveig forteller om usikre ansatte. Hvordan vil framtiden bli som ansatt i Norlandia? Med nye eiere, struktur og organisasjon. 

– Vi samlet alle ansatte i et stort forsamlingshus. Vi i røde t-skjorter, de fra Norlandia i grønne. 

Fra scenen snakker hun om det som skal skje. Før hun drar av seg t-skjorta. Under lyser den grønne Norlandia-trøya. 

– Akkurat det er noe som har spikret seg fast hos mange, sier hun og ler. 

***

Det har skjedd litt siden praktikanten pent måtte rette seg etter det sjefen sa. Men kanskje var det allerede der 19 år gamle Solveig fattet interesse for ledelse. 

47 år etter er hun ikke i tvil: 

– Med min bakgrunn tror jeg at jeg skulle være i stand til å lede en stor bedrift nær sagt uansett hvilken, om det hadde vært bil eller økonomi eller hva som helst. Ansvaret til en daglig leder i en barnehage strekker seg langt ut over det de fleste bedriftsledere må forholde seg til, man har en rekke tilleggskrav, ansvar for mange ansatte - og omsetter for flere millioner. Man må utføre mange flere oppgaver og avgjørelser enn i de fleste andre bedrifter, samtidig som det har skjedd en kolossal utvikling på krav og forventninger. Men vi blir undervurdert. Det er noe med hvilke holdninger samfunnet generelt har til begrepet barnehage. Både generelt, men ikke minst det å være daglig leder. 

Gjennom årene har hun finslepet balansekunsten daglig leder-rollen krever, med hovedansvar for at barnehagens samfunnsmandat utøves i samsvar med barnehagelovens innhold og formål. Balansert personalledelse med forventninger fra foreldre, logistikk, dokumentasjon, tilsynsmyndigheter, møtevirksomhet og kommunikasjon - internt og utad. 

– Jeg pleier å si at du kan tenke deg en kaptein på et cruiseskip med over 2000 passasjerer og flere hundre ansatte. Hvor hadde skipet gått uten en stødig kaptein? Og hva hadde kapteinen gjort uten stødige folk rundt seg? En kaptein kunne ikke stått alene. 

Solveig understreker at man må kunne stå stødig når man praktiserer den situasjonsbestemte ledelsen en barnehagestyrer må beherske. Hun ser en klar sammenheng mellom barnehagens ledelse og hvor attraktiv den er. 

– Man må være i stand til å endre seg til de du har rundt deg og skal lede. Daglig leder har også ansvar for å veilede, å gjøre det man kan for å sikre både utvikling hos den enkelte, og at de blir trygge i rollen, i tillegg til å sikre god kvalitet på tilbudet.

Gjennom årene har hun sett utallige eksempler på det motsatte. Nyutdannete, nytilsatte pedagogiske ledere med vaklende tanker og gelé i grunnmuren - som får det vel tøft i det første møtet mellom teori og praksis. 

– De pedagogiske lederne er en del av barnehagens ledelse. Dit kommer mange rett fra utdanningen, en utdanning som etter min mening ikke forbereder godt nok på det som kommer. Hvis man ser på innholdet i barnehagelærerutdanningen, er jeg skeptisk. De som kommer er ikke rustet, selv om de har vært ute i praksis. 

Det skal så lite til før korthuset faller, påpeker hun. 

I dag hadde hun neppe gått rett til en jobb som styrer etter endt utdanning. 

– Noe jeg synes er interessant, er at hvis man ser på hvilke videreutdanninger som har dukket opp de siste årene. Nå kan man ta master i barnehageledelse, og det er en egen utdanning for styrere. Utdanninger som har tvunget seg fram fordi ansvar og oppgaver er så komplekse. Med en treårig barnehagelærerutdanning har man ikke sjanse til å fylle en slik rolle. 

***

«Vi må sette oss på taket», er en setning Solveig har hatt med seg gjennom karrieren. 

– Det handler om fellesskap og kultur, at det er oss og vi, ikke meg og mitt. 

Begrepet har festet seg i Prestmoen FUS i løpet av månedene hun har vært der. 

– Det er noe hun har vært opptatt av og sagt utallige ganger: Vi må se hele barnehagen. Ikke bare våre egne avdelinger. Selv har hun en unik evne til å få med seg alt. Hun ser alle, og hører på alle - og tar veldig sjelden hasteavgjørelser, forteller en av de ansatte.

«Den må jeg sove på», sier hun gjerne i møte med en utfordring, og lover å komme tilbake til det neste dag. 

– Og det gjør hun, alltid. 

Da hun skulle slutte i Norlandia Mogreina, sist hun gikk av med pensjon, tok de ansatte oppfordringen bokstavelig. 

Da hun begynte, hadde barnehagen utfordringer. De sju avdelingene lå i to ulike bygg, noe som gjorde samarbeidet komplisert. 

– Jeg fikk en tanke om at før jeg ble pensjonist, skulle jeg klare å snu på det, og bygge opp en enda bedre barnehage med skikkelig godt arbeidsmiljø. Det ble en periode med intens jobbing.

På vei til sin aller siste planleggingsdag, holder hun på å kjøre rett i porten. Der står samtlige ansatte - på taket. Foran seg holder de et banner med «Tusen takk, Solveig!»

– Det er et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Jeg ble rørt og fikk gåsehud. Når jeg tenker på det nå, tenker jeg fremdeles at snakk om å være verdsatt. Da skjønner jeg hva innsatsen har betydd. Og man skjønner hva erfaring gjør. Hadde jeg kommet inn som nyutdannet, hadde de nok ikke stått på taket etter tre år. 

Helga etter siste arbeidsdag slipper hun ned skuldrene litt. Drar på skirenn med barnebarnet. Likevel går tankene stadig til PC-en som ikke står på kjøkkenbordet i huset hjemme på Jessheim. 

Huset med hage, som hun sverger hun skal bæres ut av. 

Det siste året har hun jobbet 80 prosent. 

– Å være daglig leder er så krevende at jeg kunne ikke fortsatt i full stilling. Men med økt pensjonsalder, at vi skal stå i jobben til vi blir 72? Dærsken ta altså. 

De første ordentlige dagene som pensjonist blir likevel travle. Etterfølgeren hennes får hovedopptaket rett i fanget, så Solveig bruker noen dager på å bistå henne. 

Etter hvert kommer telefonen til å stilne. 

– Jeg må si at jeg er spent på hvordan framtida blir. Om jeg klarer å slippe taket, på både barnehagesektoren og ledelse. Det er jo det jeg brenner for. Men, alt til sin tid.