Et stort ønske om respekt fra den gode assistenten

Jeg er den som alltid kommer på jobb. Om jeg har litt feber eller vondt i en arm spiller ingen rolle. Jeg er der fordi jeg vet at det er viktig at nettopp jeg er der. Profesjonell omsorg hører jeg at de sier jeg skal utøve. Omsorg og kjærlighet sier nå jeg. For vet du hva? Etter å ha jobbet i barnehage i ti år nå, så er det ikke akkurat på grunn av lønna. Hardt arbeid er det også. Jeg er her fordi jeg bryr meg. Jeg bryr meg om hver og en av barna jeg yter omsorg for. Jeg er oppriktig glad i dem alle sammen. Det er min motivasjon for å komme på jobb hver dag.

Om ikke jeg var dyktig, så ville ikke pedagogene heller vært det. Fordi de er helt avhengige av meg. Ikke bare for å gjennomføre aktivitetene de planlegger, men også fordi de er avhengige av at vi greier å skape et felles barnesyn. Og de er veldig avhengige av at jeg mestrer stress og litt kaotiske tilstander når de går på ledermøter og andre ting. For hvor ofte står ikke jeg og mine medassistenter med det enorme ansvaret det innebærer å skape både trygghet og trivsel for de små? Mens dere planlegger.

Jeg forstår at dere må planlegge, det handler ikke om det. Etter så mange års erfaring så har jeg faktisk oppfattet betydningen av dette. Men jeg setter umåtelig stor pris på om jeg får komme med innspill til aktiviteter og med innspill til endringer i rutiner. For erfaring skal man ikke undervurdere. Jeg kan nemlig mye. Har du spurt meg om hva mine sterke og svake sider er? For jeg har mange av begge deler og alle trenger vi å få gjøre det vi er gode på. På den måten og KUN på den måten så kan vi sammen skape den gode barnehage.

• LES OGSÅ: Betalte utdanningen og doblet antall barnehagelærere.
• LES OGSÅ: Godt norsk er ikke nødvendigvis godt nok for barnehagen.

Om du respekterer meg så vil jeg respektere deg. Vær trygg på det. Jeg vet at du som pedagogisk leder er min nærmeste leder. Men du? Vær en leder og ikke en sjef. Ikke vær den som utelukkende delegerer oppgaver mens du selv alltid står og ser på. Vær den som drar lasset først, og jeg vil bli inspirert. Inspirert til å følge etter. Jeg mener, hva vil det gi meg om jeg får alle oppgaver tredd over hodet på meg? Hvilken motivasjon gir det til å bidra aktivt og med min fulle energi? Demokratisk kommunikasjon med barn er en veldig bra ting. Da må vi vel også få til dette blant oss voksne?

Jeg går sikkert 20 kilometer i løpet av dagen. Jeg sjekker bleier, ordner kjøkkenet, henger opp våte klær, smører mat, ordner tursekker. Men vet du hva? Det beste jeg også liker med jobben min, det er å være sammen med barna. Jeg gråter nesten sammen med dem når de gråter. Jeg ler med hele kroppen min når de ler. Jeg føler en mestringsfølelse for hver gang noen av barna mestrer noe nytt.

Jeg har kanskje ikke den samme kompetansen som du når det gjelder å vite på hvilken måte barna utvikler seg gjennom hver enkelt ting som gjøres. Men det betyr ikke at jeg ikke kan gjennomføre gode ting allikevel. Om du ser at jeg sitter på gulvet med et barn mens vi leser i ei bok, kan ikke du da gi meg litt ros for det jeg gjør? Eller om jeg synger for et barn mens jeg kler på det i garderoben. Forklar meg gjerne hva som er bra med akkurat det jeg gjør nå.  Å vite dette vil jo gi meg motivasjon til å gjøre det atter en gang. Del din kunnskap og jeg vil dele min erfaring med deg. Det er ikke bare barn som trenger konkret ros, det gjelder oss alle mennesker. Både deg og meg. Å vite nøyaktig hva man gjør som er bra.

Gode relasjoner mellom oss voksne er viktige for å skape ro og ikke minst god stemning blant barna også. Vi er et lite samfunn. Et samfunn som er basert på at de voksne brikkene fungerer. Det er alltid der man må starte før man kan jobbe med utfordringer i barnegruppen. Trivsel er nemlig en annen nøkkelfaktor for å jobbe i barnehage for min del.

Trivsel får jeg om du hører mitt store ønske, og den gode assistenten vil du da få se enda mer av.

Du kan lese flere av Stian Pedersens populære innlegg på bloggen hans: Barns Følelser.