Rapport fra barnehagen

Det er ikke barna som gjør meg sliten, det er alle oppgavene jeg har. Egentlig blir jeg mest sliten av det jeg burde ha gjort, men ikke rekker å gjøre. Jeg har en viktig jobb og et stort ansvar. Jeg påvirker mange små menneskers hverdag, og må alltid være bevisst på at jeg er en god rollemodell. Det må være en pedagogisk tanke bak det jeg gjør. Jeg må tenke på hvordan jeg opptrer og hva jeg sier, for jeg ønsker å sette gode spor i disse små menneskene.

Det er godt å komme på jobb og bli møtt av barna. De er rause med fine ord og klemmer. «Hei, så bra du kom no, æ venta på dæ!» Barna vil bli sett av meg og få bekreftelse på ulike måter. De trenger anerkjennelse og trøst. Noen er flinke til å si ifra om behovene, mens andre er mer stillfarne, bare ser på meg og forventer at jeg skal forstå. Jeg må lære de ulike barna å kjenne, og vite hva akkurat de trenger for å ha det bra. Vi har barn som sliter med utfordrende atferd, og disse trenger oss ekstra gjennom hele dagen. Jeg må observere, dokumentere, veilede, hjelpe, være i forkant. Jeg må skrive rapporter, sette i gang tiltak, og evaluere hva som fungerer eller ikke fungerer. Jeg må se til at ting blir gjort innenfor fristen og at papirer blir sendt i rett tid, slik at barna får hjelp så tidlig som mulig.

For å gjøre en god jobb, trenger jeg tid til å planlegge. Jeg må få tid til å reflektere, samarbeide med andre, diskutere og forberede. Jeg skal ta hensyn til barnegruppa, barnehagens årsplan, rammeplanen og barnehageloven. Så skal det flettes sammen, og det bør gå en rød tråd gjennom alt.

Foreldresamarbeidet er en viktig del av jobben, og jeg vil ha et så bra samarbeid som mulig. Jeg vil møte barn og foreldre i garderoben, for jeg vet at en god start på dagen er viktig. Vi prater om løst og fast og gir hverandre beskjeder som er viktige for best mulig oppfølging av barnet. Mange foreldre har behov for å spørre om ting som handler om oppdragelse og grensesetting. Disse uformelle samtalene er viktige, og vi deler mange hverdagshistorier. Vi får høre hvem som var på besøk i går, om nattens vonde drøm og om samtaler de har hatt hjemme. Det at vi blir godt kjent med barnet og familien, gjør at vi kan møte barnet på best mulig måte i ulike situasjoner.

Jeg hadde en gutt i barnehagen som sa «Vi ongan e ganske kreaktiv!» Dette ordet liker jeg, for det beskriver hvordan jeg ofte føler meg! Vi pedagoger er kreaktive, og kan finne gode måter å løse ting på.

I tillegg har vi formelle samtaler med foreldrene minst to ganger i året. Disse er godt planlagt og viser utviklingen til barna på viktige områder. Dette handler blant annet om sosial, språklig - og motorisk utvikling, grensesetting og hva det er viktig for det enkelte barnet at vi jobber med framover.

Jeg har flinke medarbeidere, og vi gjør vårt beste hver dag. Vi er flinke til å se hverandre og vi står på ved kollegaers sykefravær, møtevirksomhet og andre uforutsette hendelser. Dagene er planlagte, men det eneste som er sikkert når jeg kommer på jobb er når jeg starter og når jeg i utgangspunktet skal slutte. Dagene kan være uforutsigbare, spesielt i perioder med sykdom. Jeg vet aldri hvor mange som er på jobb. Er vi tre voksne på 19 barn? Ved høyt sykefravær og få vikarer er det nesten så jeg håper at noen av barna også er syke. Det må gå rundt, jeg har ikke noe valg. Hvis alle tre voksne er på jobb, så må jeg kanskje gi fra meg en av de fast ansatte til naboavdelinga, der det har vært fravær hele uka. Vi må hjelpe hverandre og dele på belastningene.

Barnehagelærernes ansvar, oppgaver og arbeidstid i barnehagen bekymrer meg. Vi sliter med å få tid til alt som er viktig. Enhetene er blitt større og ansvar er blitt delegert fra styrerne. Det har blitt flere administrative oppgaver, for eksempel å ordne med vikarer, føre fraværslister og rapportskriving. Det er større krav til dokumentasjon.

Det er ikke kommet på plass gode nok systemer med å få mentorer til å følge opp nyutdannede barnehagelærere og praksissjokket viser seg å bli stort for mange. Gjennom studiet lærer man mye, men en del ting kan man ikke erfare før man kommer ut i jobb som pedagog. Man er ikke forberedt på tidspresset og alle de praktiske oppgavene utenfor barnegruppa. Det er mange steder mangel på gode arbeidsplasser og digitalt utstyr, og det er mindre tid til det faglige og pedagogiske arbeidet med barna. Det kan bli noen tøffe år som nyutdannet pedagog, mange makter ikke presset og slutter etter noen år.

Jeg er stolt av den norske barnehagetradisjonen der lek, omsorg, danning og læring står i fokus. Barnehagen er en del av utdanningsløpet, ikke bare en forberedelse til skolelivet. Barna lærer masse i barnehagen, spesielt gjennom leken. De lærer å dele, ta hensyn, ha respekt for hverandre, inkludere og løse konflikter. De får opplæring i demokrati via medvirkning. Dette er egenskaper de vil ha god nytte av resten av livet.

Hvis vi ønsker gode barnehager med et kvalitativt godt innhold, må vi få bedre tid til forberedelse. Når jeg kommer på jobb bør jeg ha lagt en plan for hvordan Ida skal få innpass i leken til Anne og Petter og hvordan jeg får Mehmet til å tro på seg selv og tørre å snakke i barnegruppa. Da kan jeg faktisk gå hjem fra jobb med god samvittighet og vite at jeg har gjort en bra jobb.

Jeg vil ikke være sliten og bekymret.