Han leder Tidlig trygg i Trondheim, en studie som identifiserer risiko- og beskyttelsesfaktorer for utvikling av psykiske vansker hos barn med utgangspunkt i undersøkelser av et representativt utvalg av 1000 fireåringer.
Studien startet i 2006, og barna er undersøkt på nytt hvert andre år siden da.
Venner beskytter
Et av funnene gjort i undersøkelsen, er at det er mange barn som vokser av seg ADHD-symptomer. Det viser seg også at venner kan beskytte mot slike symptomer, mens barn som ikke har venner eller blir mobbet oftere får konsentrasjonsvansker, nedsatt evne til å mestre sinne og økt forekomst av ADHD-symptomer.
– Hvordan skiller man mellom ADHD-symptomer og en ADHD-diagnose?
– Kriteriene for å diagnostisere ADHD handler om hvor mange av symptomene man har, og graden av disse. Går disse ut over funksjonen i hverdagslivet, og man ikke har andre gode forklaringer på hvorfor barna oppfører seg sånn, vil det være grunnlag for en ADHD-diagnose, sier Wichstrøm, men legger til:
– Med et termometer kan man lese av temperaturen, det altså en fast skala som gjelder over alt. Men når det gjelder uro og rastløshet, må man ta hensyn til flere ting. Som blant annet hvor gamle barna er. Man kan ikke sammenligne en toåring og en 17-åring.
Kjernesymptomene på ADHD er konsentrasjonsproblemer og problemer med vedvarende oppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet.
– Hvor vanlig er det for barn å ha slike symptomer?
– Slike symptomer er ganske vanlig, særlig blant barn. Men de kan skyldes andre ting enn ADHD. Engstelige og redde unger som bekymrer seg veldig, har ikke det overskuddet de trenger for å henge med konsentrasjonsmessig. Eller de blir så redde at de blir rastløse. Traumer og overgrep kan gi seg utslag i slike symptomer. Eller det kan handle om bare umodenhet, sier Wichstrøm.
Bare ti prosent får hjelp
– Har dere sett på hvordan «de urolige barna» blir sett og får den hjelpen de har behov for?
– Bare rundt ti prosent av fireåringene som har hatt behov for hjelp av ulike årsaker, har fått det. Det gjelder barn med ulike psykiske utfordringer. Av disse er det rundt en tredjedel som har ADHD, og det er også de som oftest har fått hjelp. De gjør mest ut av seg. Problemene med å få hjelp er størst for de med emosjonelle problemer, de redde og triste og ensomme barna. De som trenger mest hjelp, men som ikke gjør så mye av seg, sier Wichstrøm, som forteller at de ikke selv har vært ute i barnehagene, men at forskergruppen har intervjuet barnehagepersonell og foreldre om dette.
– Er ikke ti prosent veldig få?
– Jo, men vi tror det er en tendens at man ikke vil definere dette som et problem som hører hjemme innen psykologi eller psykiatri. Mange tenker at dette er en fase barna vil vokse av seg. Ofte blir ikke problemene avdekket før barna begynner på skolen, og man erkjenner at problemene vedvarer.
– På hvilken måte har det sosiale samspillet betydning?
– Det vi ser er at de ungene som i stor grad blir utestengt og mobbet i barnehagen og seinere, i større grad utvikler ADHD-symptomer. Det er et grunnleggende behov også for små barn å være en del av flokken. Er man utestengt, vil man gjøre mye for å komme inn igjen, noe som tar mye av den kognitive kapasiteten. Når man går rundt og gruer seg og lurer på hva en skal gjøre eller si, er det vanskelig å konsentrere seg om andre ting.
– Snakk med foreldrene
Wichstrøm sier at funnene gjort i denne studien samsvarer med tidligere funn, både i Norge og utenlands: ADHD kan gå over.
– Desto yngre barna er når de har symptomer, jo større sjanse er det for at det går over. Små barn er mer plastiske og formbare enn de blir når de blir eldre.
– Hva er de viktigste årsakene til at barna vokser av seg dette?
– Det vet man derimot veldig lite om. Man har undersøkt enkelte som hadde ADHD da de var barn, og igjen i voksen alder. For noen av dem vil det skje en utvikling og en modning i hjernen, mens for andre ikke. Vi vet ikke hvorfor det er sånn.
– Hvilket råd vil du gi barnehageansatte ved mistanke om at et barn har ADHD?
– Snakk med foreldrene. De som jobber i barnehager har gode sammenligningsgrunnlag, og gode forutsetninger for å avgjøre om vanskene er utenfor det som er vanlig eller ikke. Hvis foreldrene kjenner seg igjen, ville jeg kontaktet kommunehelsetjenesten for en videre oppfølging og deres vurdering. Særlig i de tilfellene der symptomene skaper mye trøbbel for barna i hverdagen. Hvis det begrenser barnet, hvis det for eksempel er i stadige konflikter andre barn eller ansatte, da bør man agere. Da blir det viktig å starte en utredning.
Grundig kartlegging
Det er få studier som har vært like grundige over så lang tid. Blant annet ble foreldrene til barna intervjuet gjennom tre-fire timer lange spørsmålsrunder.
– Vi spurte de som kjenner barna best: Foreldrene. Vi hadde en del faste spørsmål, og i tillegg veldig mange oppfølgingsspørsmål, sier Wichstrøm, og legger til at det handlet om å få så gode og grundige svar som mulig.
– For eksempel om spørsmålet «er barnet rastløs», fortsette med «hvordan er han rastløs», og ber om en så god beskrivelse som mulig. Deretter spør vi i hvilke sammenhenger barnet er rastløs. Er barnet bare urolig og rastløs hjemme, og er konsentrert i andre sammenhenger, er det ikke ADHD, sier Wichstrøm.
Han hadde gjerne sett at studien hadde kapasitet til å intervjue også barnehagepersonell like grundig.
– De vet ofte i enda større grad hvordan barn er og oppfører seg. Og unger oppfører seg ulikt i ulike situasjoner, sier han.
– Er tallmaterialet stort nok til å trekke klare konklusjoner om dette?
– Ja, i forhold til stabilitet og endringene i ADHD-symptomer er det det. Vi har snakket med barna hvert andre år, og nå er de 14 år gamle, avslutter Lars Wichstrøm.
Fakta om «Tidlig trygg i Trondheim»
- En longitudinell populasjonsbasert studie av risiko- og beskyttelsesfaktorer for barns psykiske helse.
- Studien identifiserer risiko- og beskyttelsesfaktorer for utvikling av psykisk helse hos barn med utgangspunkt i undersøkelser av et representativt utvalg av 1000 fireåringer. Disse blir undersøkt på nytt annethvert år.
- Studien startet i 2006 og forventes å fortsette til deltakerne er unge voksne. Barn og foreldre blir intervjuet, foreldre fyller ut skjema om seg selv og barnet, genprøver innhentes, fysiologiske mål tas opp, og barnet i lek og i interaksjon med foreldrene filmes for deretter å kodes. Svarprosenten er 82 prosent.
Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.
