"De mishandlede barna trenger ikke medlidenhet. De trenger at vi handler"

Hun tråkker hardt på bremsen rett før rundkjøringen. Både PC, pappkrus og passasjer er på tur ut frontruta. 

– Oops, sorry. Den er litt mer brå enn det jeg er vant til. 

Anne Lindboe vrikker lett på den høyre, draktkledde skulderen. 

– Jeg har ikke bil, så det er ikke så ofte jeg kjører. 

Det er 298 kilometer igjen til Stavanger. 

Heldigvis har hun parkert de sylkvasse Manolo Blahnik-skoene i baksetet, og mishandler heller pedalene med et par komfortable joggesko.

– Dette blir mitt første oppdrag som PBL-direktør, så det er litt spennende. 

I Stavanger skal hun kaste glans under åpningen av Filiorum, et nytt senter for barnehageforskning ved universitetet. 

– Det er så viktig at det gjøres god forskning på barn, men jeg er nok litt for utålmodig til å gjøre det selv, sier hun. 

• Les mer: Åpnet nytt senter for barnehageforskning: – Det første vi skal gjøre, er å dra ut i barnehagene.

I 2010 begynte hun selv å forske på sammenhengen mellom vann i hjernen og krybbedød, under Torleiv Ole Rognum. Selv om det er en indikasjon på at det finnes en sammenheng, er det for tidlig å slå det endelig fast. 

– Jeg har stor respekt for forskere, men er nok selv bedre til å være en brobygger mellom teori og praksis. Jeg tar gjerne kunnskapen videre, og har veldig sans for fakta. Men jeg er nok litt utålmodig. Jeg vil se resultater fort!

Enkelte hevder hun er kjøpt og betalt av profittsugne velferdsprofitører.  Den nye PBL-sjefen er krystallklar når hun forklarer hvorfor hun går fra stillingen som norske barns høyeste beskytter til å lede brorpartene av landets private barnehager. 

– Det handler om muligheten til å påvirke, og jobbe til det beste for barna, sier hun, og utdyper: 

– Hvert tiende barn i Norge er utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt. Mange blir mobbet. Muligheten til å jobbe med barnehager, som er en så sentral del av barns oppvekst, er viktig. Jeg brenner fremdeles for det barnefaglige, samtidig som jeg har en master fra handelshøgskolen, og har lyst til å jobbe i en større organisasjon. Her kan jeg fortsette å jobbe med politisk påvirkning. Jeg kan bruke erfaringen jeg har, samtidig som jeg får større utfordringer. Det er en drømmejobb, slår hun fast. 

• Les mer: Lover å kjempe videre for sine hjertesaker også som PBL-direktør.

Det første barndomsminnet

Bam-bara-bam.

Bamm-bara-bamm.

Bammm-bammm-bammm!

Til å være så lita, lager hun ufattelig mye støy. 

De lyse krøllene svever som en avblomstret løvetann rundt det røde fjeset. Lubne knyttnever tviholder på trommestikkene. Hun har hvit bomullsgenser og plisséskjørt. 

Tromma på magen humper i takt med små, marsjerende føtter. 

Anne er 22 måneder gammel. Gammel nok til å gi den nyankomne lillebror en staselig velkomst.

– Det er det første barndomsminnet mitt. Den tromma… De andre i familien var sikkert veldig fornøyd, sier hun ironisk. 

I Revetalåsen i Re kommune i Vestfold hadde hun og lillebroren Olav en barndom i sterk kontrast til de mange barneskjebnene hun senere har fått kjennskap til. 

Begge foreldrene var lektorer. 

– Pappa og jeg var veldig like. Både i utseende og personlighet. Han var alltid glad i å jobbe, utadvendt og sosial, og aldri redd for å kaste seg ut i nye ting. 

Hun kikker ut i det regnvåte vestlandslandskapet. 

Blir stille mens vindkastene får bilen til å riste lett. 

Høsten er rett rundt hjørnet. 

– Han fikk kreft og døde veldig brått da jeg var 27, mens jeg studerte medisin. Det var tøft å miste ham. Vi var veldig nære. 

Arven etter pappa

Fremdeles hender det at fremmede kommer bort til henne. Forteller hva pappaen hennes betydde for dem. At han var et forbilde, en inspirasjon, en fantastisk lærer. 

– Han fikk meg til å tro at jeg kunne få til det jeg ville. Dessuten lærte han meg å bli glad i naturen. 

De trasket stille over tuene på leting etter orrhanen. Slo opp telt i le av store steiner. Plukket koppen full av blåbær.

Ventet timevis på at ørreten skulle ta agnet. 

– Det er de opplevelsene som gir meg de beste ferieminnene. Når man leser debatten i dag, virker det nesten som et krav at alt man gjør med barna må være veldig fancy, dyrt og trendy. Jeg tror heller det handler om å skape gode minner sammen, sier hun. 

Selv er hun mamma til Maja (16), Falk (14) og Lykke (8). 

– Eldstedatteren sa til meg en gang: Det fineste jeg husker fra ferien, var da vi bare lå på stranda og spiste is og prata sammen. Akkurat nå har vi den beste foreldregenerasjonen vi noen gang har hatt. Vi er så kunnskapsrike og bevisste, og samtidig så redde for at barna ikke skal få nok opplevelser, stimuli og utfordringer. Men jeg tenker: Er man glad i barna, bruker tid på dem og lytter til dem, så kan man egentlig ikke gjøre så mye gærent.

– FRØKEN!

Sjetteklassingen på Solerød skole har blod på hanskene, skalpellen ligger i den ene handa. Den andre strekker fram noen udefinerte små biter av vev og blod. 

– Er dette hjertet hans? 

Hun smiler mens hun kikker fra den oppsprettede frosken til læreren ved kateteret. Læreren rister lettere oppgitt på hodet. 

– Jeg visste at jeg skulle bli lege fra jeg var veldig liten. Noe som er litt pussig, siden det ikke er noen andre i familien som har gått den veien. Men jeg leste boka Historien om Madame Curie som barn, og var den som alltid var mest opptatt av å kikke inni fisken når vi sløyde. 

Høsten 1994 går hun inn portene ved landets eldste medisinske fakultet. Hun har vært et år i Frankrike, og har med seg et fransk grunnfag.

Framtiden gjemmer seg et sted i kulvertene under Ullevaal sykehus, blant de grønne skikkelsene i operasjonssalene, mellom side etter side i lærebøkene, i plansjene som viser hvordan kroppen er bygget opp. 

– Jeg skulle egentlig bli hjertelege. Det var først mot slutten av studiet, da vi hadde terminen med barnemedisin, at jeg skjønte at jeg hadde godt lag med barn. Jeg er rolig og ser snill ut, det er sikkert derfor, sier hun og ler. 

Det ble den morsomste perioden gjennom hele studietiden. 

– Faglig sett er det veldig spennende, og dekker jo over alt. Som barnelege kan man jobbe med alt fra de 500 grams premature babyene til ungdom med store utfordringer, alt fra kreft til vold og overgrep. 

Flaks og uflaks

Det er mange år siden faren døde. Nå er moren nylig kreftoperert. 

– Gjør det deg bekymret for din egen helse? 

– Egentlig ikke. Det er ingen av dem som er arvelig belastet. Jeg tror at hvem som blir rammet er tilfeldig, det er så mange som får kreft. Det dreier seg om flaks og uflaks, som livet generelt, sier hun ettertenksomt. 

Før hun legger til: 

– Sykdom og død er en del av livet. Samtidig gjør det en ydmyk. Det er viktig å leve her og nå. Når noen i nær familie blir syke, får det en til å bremse opp litt og tenke på hva som er viktig. 

Obduksjonssalen i tv-krimmene er alltid iskalde.

Hvitt lys over sterilt stål. Morske patologer med munnbind og hvite frakker. Den tøffe jobben har herdet dem, satt seg som dype furer i ansiktene, et svakt gulskjær i det hvite i øynene. 

Anne Lindboe har hatt den tøffeste jobben av dem alle. 

– Hvert år blir barn drept av sine egne foreldre. For meg gir det en blanding av raseri over at uskyldige barn blir utsatt for handlinger som er så hårreisende at man ikke tror det – og et behov for å forstå. Hvorfor skjer dette? 

Hun har obdusert babyer som er ristet til døde. Små barn som er pisket, brennmerket med sigaretter. Hun har behandlet barn som har vært stengt inne i tørketrommelen, måtte stå oppreist til de ikke klarte mer, eller blitt holdt under vann i badekaret til de druknet. Mens søsknene ble tvunget til å se på. 

– Det verste fra tiden som rettsmedisiner, var obduksjoner av barn som hadde blitt mishandlet over lang tid. Der man finner gamle brudd og skader. Når man ser at dette har ikke skjedd bare én gang, men at volden har eskalert. Til det blir så voldsomt at den til slutt tar livet av barnet. Hjemme, av de som skal være glad i deg. Der du skal være trygg. 

– Hvordan klarer du å ha en sånn jobb, det må være ekstremt krevende? 

– En ting er sikkert: Det hjelper ikke barna at vi setter oss ned og gråter. De mishandlede barna trenger ikke medlidenhet, de trenger handling. 

Anne er så engasjert at bilen smått skjener over midtlinja. Hun gestikulerer og prater mens hun prøver å drikke kaffe uten å søle på drakten. 

Det var dette engasjementet som brakte henne foran panelet av barn, som til slutt godkjente henne som barneombud. 

– Jeg kjenner veldig på ansvarsfølelsen. Jeg har behov for å gjøre noe. 

Fra hun var turnuskandidat ved Bærum sykehus har hun kjent på akkurat den følelsen. 

Hun er en doer. Ikke bare en talker. 

Viktige oppgaver

Den følelsen ble enda sterkere den tiden hun var ved barneklinikken ved Ullevål universitetssykehus, og overlege ved Statens barnehus i Oslo. Mens hun forsket på døde spedbarn. 

– Jeg har sett hvor dårlige vi er på forebygging. Vold, overgrep og omsorgssvikt av barn er det største problemet vi har. Jeg så hvor lite ressurser vi brukte på det. Det er noe jeg er brennende opptatt av, å se hvor dårlige vi er til å finne de barna som lider overlast. 

Hun har sagt det gjentatte ganger. I intervju etter intervju. Like rolig og vennlig, men særdeles tydelig. Hun legger ingenting mellom når det handler om temaer som omskjæring, barn med spesielle behov, barn som mobber og mobbes. 

– Hva er det viktigste du har utrettet som barneombud? 

– Det aller viktigste er økt oppmerksomhet rundt vold og overgrep, og at det ble bevilget 800 millioner til en opptrappingsplan på temaet. Jeg er også fornøyd med styrkingen av helsestasjonene og fokus på skolehelse, og glad for at vi har fått på plass den nye mobbeloven, som stiller strengere krav til at barn skal bli trodd og hørt. Og det siste er at oppmerksomheten rundt barn med spesielle behov er blitt større. 

Redd for å ramme foreldrene

Da barnevoldsutvalget la fram rapporten Svikt og svik — Gjennomgang av saker hvor barn har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt, ble det pekt på at svikt i enkelttjenesters arbeid har fått stor betydning for mange av sakenes utvikling. Åpenbare tegn på at barna led overlast har vært oversett, og i mange av sakene fikk unnlatelsessynder alvorlige konsekvenser. 

• Les mer: – Vi må gjøre det vanskeligere å være overgriper, og lettere å være barn.

Barnehagene er de som rapporterer om færrest saker. 

– Hvorfor er det slik? 

– Jeg tror det handler om mangel på kompetanse. Mange vet ikke hva man skal se etter, og mange har ikke kjennskap til meldeplikten. Det andre er redselen for å ta feil. Å ta feil på vegne av foreldrene, ikke barna, sier legen. 

Hun har ennå ikke formelt hatt sin første arbeidsdag, men har allerede peilet seg ut noen av sakene som vil fylle arbeidsdagen. 

– Barnehagene må ha kunnskap om dette. De må vite hva de skal gjøre. Vi er så redde for å bryte taushetsplikten – man må heller være redde for å bryte meldeplikten! Det andre er at vi må ha på plass en mobbelov for barnehagen. I tillegg til større fokus på barna som har særskilte behov. 

De blonde lokkene spretter rundt ansiktet. Anne ser alle andre steder enn på veien. 

Det er snart bare 35 kilometer igjen til Stavanger. 

Skal fylle store sko

Før henne har det vært bare én eneste sjef for hele PBL - som snart skal feire 25-årsjubileum i hjembyen Bodø. Nå skal Arild M. Olsen flytte opp noen etasjer, og innta sjefsstolen for Nasjonalt kunnskapssenter for barnehager. 

Navneskiltet er allerede kommet på plass på kontordøra til den nye direktøren. Det er ikke bare stolen som skal fylles, men også korridorene. Der runger fremdeles ekkoet etter latteren til Olsen. 

– Jeg er spent, det er en veldig stor organisasjon. Jeg vil nok være en sjef som er mye til stede. Både i Bodø og på kontoret i Oslo. 

Da hun inntok sjefsstolen hos barneombudet, tok hun over etter psykolog Reidar Hjermann. 

– Da jeg begynte, tror jeg de andre på kontoret syntes jeg var veldig effektiv, men ikke så veldig personlig. Jeg har mine styrker på andre områder, sier hun. 

– Så hva er styrkene dine? 

– Jeg er analytisk og strategisk, og god på nettverk og budskap. Men å skrive rapporter… Det er jeg ikke noe god på. Det har vært veldig greit å ha gode rådgivere, så jeg kunne konsentrere meg om å formidle budskapet. 

Hekta på yoga

Bilen stopper med et rykk utenfor universitetet.

Av med joggiser, på med hælene. 

– Huff, jeg må ha på litt ekstra sminke, jeg ser jo ut som jeg er blitt mishandlet…

Rutinert sveiper hun over blåmerkene i ansiktet, og røper samtidig at det ikke er i alle situasjoner hun er like strategisk og analytisk.

– Jeg har begynt med yoga, og skulle prøve meg på en håndstående. Men så har jeg visst ikke nok muskler i armene. 

– Si at jeg finner videoen på Youtube? 

– …!

Anne viser fram hele den rette raden med hvite tenner, før hun strener mot inngangen. Inne venter både rektor, dekan og leder for forskningssenteret. 

Og en diger marsipankake. 

– Nå har vi levd på boller hele dagen, så vi kan like gjerne spise kake til lunsj. Jeg tror jeg må ha et stykke til. 

Doktor Lindboe er opptatt av å leve sunt, få nok mosjon og frisk luft, og å begrense alkoholinntaket selv om jobben krever at hun enkelte uker spiser nesten alle middagene på restaurant. 

Anne, derimot…

– Det har faktisk skjedd at jeg har gumlet i meg en diger sjokolade på vei hjem fra jobb fordi jeg var så sulten. Da ble det ikke middag på barna heller…

– ...og hvor var barnevernet da? 

– Altså, de fikk jo mat. Yoghurt og müsli er også sunt.

Kommandørens baller

På vei tilbake må hun pent innta passasjersetet.

Da kommer entertaineren fram. Det viser seg at den gode doktoren har humor som man helst må både langt nord og ut mot kysten for å finne maken til. 

– Jeg tror egentlig jeg er litt skap-nordlending. Jeg tar ikke meg sjøl så høytidelig.

Akkurat det har de nye kollegene hennes lagt merke til. Anne har allerede fått passet påskrevet, etter å ha båret rundt på sin medbragte yogamatte under Arendalsuka. Den tilbragte hun sammen med noen av PBL-kollegene. 

– Jeg håper ikke det blir en sånn historie som skal dras opp på julebord de neste 25 årene... 

Hun har allerede en slik historie, fra hun høsten 2016 deltok på sjefskurset til Forsvarets Høgskole. De 29 studentene var på studiereise til Libanon. En av dem, en kommandør fra marinen, hadde vært uheldig og fått en flaggstang rett i skrittet. 

– Underveis på turen hovnet han opp som en vannmelon, og kunne verken gå eller sitte. Jeg slepte ham med til nærmeste sykehus. 

Der møter det umake paret to vettskremte turnusleger. Etter å ha hørt beskrivelsen av ballene til pasienten, rygger de vettskremte ut døra. 

– Men jeg nekta å gi meg. Til slutt kom urologen. Han het doktor Halal...

Anne ler helhjertet og høyt.

Men der og da var det ikke mye å le av.

Ikke for pasienten. 

– Det sterkeste minnet fra hele opplevelsen, var da doktor Halal og jeg sto på hver vår side av kommandøren - som hadde buksa på knærne - og krangla høylytt om betalingen.

Mørketid

Mandag starter tilværelsen som pendler mellom Bodø og Oslo. 

– Er du forberedt på mørketida? 

– Jeg tror ikke det kommer til å bli så ille. Det er jo mørkt i Oslo også om vinteren; både når man går på jobb og kommer hjem. Dessuten har jeg alltid hatt en drøm om å bo i Nord-Norge. Det finnes jo ikke noe vakrere sted enn nord, sier hun drømmende. 

Mandag skal hun treffe sine rundt 150 nye kolleger. Mange av dem brøt ut i spontan applaus da nyheten om den nye direktøren ble presentert. 

Tirsdag kastes hun rett inn i virkeligheten. 

– Da starter hovedforhandlingene, så det er ingen kjære mor! Men jeg er klar for det altså.