«En barnehage-revolusjon i 2020 er svært enkelt å gjennomføre»

Jeg begynte mitt første år som pedagogisk leder i barnehage som mange andre, med masse energi, håp og naivitet. Jeg hadde hørt rykter om «praksissjokk», noe alle nye pedagoger visst må gjennom, det første året de jobber i barnehage, men ingen hadde fortalt meg hva det innebar og jeg hadde ikke nok erfaring til å forstå hvordan jeg skulle takle det.

Praksissjokk er når du, før du begynner å jobbe i barnehage, setter deg inn i de forventinger, krav og mål som stillingen innebærer, for så å oppdage at det fysisk, økonomisk og tidsmessig ikke er mulig å gjennomføre når du faktisk begynner i jobben.

For eksempel når barnehageloven stadfester at barnehagen skal ha minst én ansatt per tre barn når barna er under tre år og én ansatt per seks barn når barna er over tre år, men at det ofte er færre ansatte enn dette på en avdeling.

Denne mangelen på nok ansatte skyldes at det ofte ikke er nok penger til vikarer ved sykdom, at pedagogene må ta ut ubunden tid og at loven om bemanningsnorm kun gjelder i teorien og ikke i praksis. Det at bemanningsnormen i praksis egentlig ikke eksisterer i mange barnehager, er i seg selv ikke det mest sjokkerende. Det mest sjokkerende, er at dette er ansett som normalt og at det å reagere på brudd på normen ansees som å være usolidarisk.

Barnehagekultur

På en eller annen måte har det oppstått en kultur i barnehager der ansatte, som krever nok tilgjengelige voksne for barna og bedre vern for seg selv og sine kollegaer, blir ansett som problemskapere.

Er det for eksempel sykdom i tre avdelinger og barnehagen kun har råd til to vikarer, så vil den avdelingen som blir ansett som minst sårbar (det vil si avdelingen med den mest konflikskye/oppofrende pedagogen) bli bedt om å klare seg på egenhånd. Skulle denne pedagogen prøve å sette ned foten, vil det innebære å «frata» en vikar fra en av de andre avdelingene. Med andre ord blir de ansatte og avdelingene satt opp mot hverandre.

Men hvem skal man klandre for barnehagens manglede ressurser? Det er ikke barnehagestyrernes feil at de ikke kan overstyre det budsjettet de har blitt tildelt, og det er ikke politikernes feil at velgerne ikke har stor nok interesse i barnehagedrift, til at det blir bevilget mer penger til bedre drift. I ny og ne forsøker barnehageansatte å kaste lys på de vanskelige situasjonene vi står i, men det er sjeldent det gjør noe nytte.

Hverken samfunnet eller de ansatte selv klarer å finne nok energi til å engasjere seg i den grad at det faktisk gir gode nok resultater.

Usynlig slitasje

Vi mennesker er dårlige til å la oss motivere til handling på bakgrunn av langsiktige konsekvenser. Den slitasjen barnehageansatte utsettes for, er ikke synlig før det har gått noe tid. Frustrasjonen, stresset, tyngden, desperasjonen og utmattelsen som følger med i å jobbe i barnehage, er så jevn, at de fleste aldri når et punkt der de tenker «nå er det nok!»

Snarere ender det heller i at kroppen bare sier stopp av seg selv en dag og du blir enda et tall i statistikken om høyt sykefravær.

Det hele later til å virke totalt håpløst, men vi har faktisk en makt til å kunne endre arbeidsvilkårene våre. Det krever at vi tåler noen svært vanskelige følelser, dårlig samvittighet og frykt.

Tidligere generasjoner av utnyttede arbeidstakere har blitt banket opp, fengslet, bespottet og drept for å kreve verdige arbeidsforhold. Hva er det verste som kan skje en pedagogisk leder eller assistent som sier «nei» til å akseptere underbemanning og ubetalt overtid? At sjefen blir skuffet? At sjefen til sjefen blir irritert?

Er det en ting de lange listene med annonser om ledige stillinger i barnehager forteller oss, så er det at vi er del av et marked som skriker etter flere arbeidstakere, at barnehagene trenger oss og at det skal svært mye til for at du kan miste jobben din. Å sette grenser og å si nei til gratis overarbeid, underbemanning og dårlig lønn er faktisk ikke et grunnlag for å få sparken. Det er mulig for barnehageansatte å starte en stille men effektiv revolusjon som ikke trenger å innebære en streik.

Denne revolusjonen går ut på å slutte å spørre om lov for ting du har rett på, å sette ned foten for utnyttelse og å tåle ubehagelige følelser.

Mot 

Når du får tildelt arbeidsoppgaver som tidsmessig er umulig å gjennomføre på en god måte, skal du ikke ha dårlig samvittighet for kvaliteten. Når det er for få ansatte på jobb og dere sitter med flere barn enn dere klarer å håndtere, skal du ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke makter å smile imøtekommende og slå av en prat med alle foreldrene ved henting. Når sjefen ber deg bære et tyngre lass enn du makter, skal du svare «nei, dette er jeg ikke i stand til å makte» uansett hvor tryglende eller skuffende sjefens blikk er.

Og det viktigste av alt, husk at du ikke er unormal eller et «avvik», fordi du ikke alltid takler jobben. Du er et normalt fungerende menneske, som av og til ikke makter å håndtere unormalt tunge arbeidsoppgaver og du er modig når du våger å si stopp.

Som psykologen Susan David sier, mot er ikke fravær av frykt, mot er å gå med frykten.