En endringsvillig profesjon, men til hvilken pris?

Frem til nå har vi kunnet lese, høre og se at feltet forteller om en vellykket åpning med kortere åpningstid, solskinn, tid ute i naturen og barna organisert i små kohorter.

Små kohorter gir personalet god anledning til å være nær barna og observere barns utvikling enda tettere på. En slik måte å organisere barnegruppene på er ikke ukjent for barnehagefolk, men det er et korthus som står for fall. Og fordi smittevernet er så omfattende har mange barnehager redusert åpningstiden.

Ved å redusere åpningstiden har man alle på jobb samtidig. En slik bemanningsnøkkel ville normalt vært en markør for økt kvalitet. 

Men den reduserte åpningstiden er ikke innført for å øke kvaliteten.

Hvilke forventninger skal barnehagen innfri?

Barnehagen skal fremdeles være et pedagogisk tilbud, samtidig som vi skal drive et skjerpet smittevern som går langt utover det vi i utgangspunktet har forutsetninger for å kunne klare.

Vi skal organisere hverdagen i grupper som krever en logistikk det utover det det i utgangspunktet er rom for, og det er tidkrevende å planlegge for og formidle denne logistikken internt og ut til foreldre og foresatte. Med de arbeidsoppgavene vi nå er pålagt, kreves det en enorm innsats fra de ansatte. Det er en ressurskrevende organisering som koster langt mer enn årets budsjett kan tåle.

Barnehagefolk bretter opp armene, planlegger etter arbeidstid, snakker sammen på Teams og Zoom og jobber i helgene for at tilbudet fremdeles skal være noe vi kan stå inne for. Uten mulighet til å få betalt for innsatsen. Det finnes ikke penger til å betale den overtiden feltet nå tar på seg.

For når vi nå har åpnet barnehagen igjen, er vi opptatt av å gjøre det med kvalitet. Vi er forpliktet til det gjennom samfunnsmandatet vårt. Handlingsrommet veilederen gir oss gjør imidlertid denne oppgaven usannsynlig vanskelig. Om ikke umulig å stå i over tid.

En markør for kvalitet blir borte

Nå når barnehagene har gjort seg erfaringer med den nye organiseringen dukker det opp utfordringer og dilemmaer.

Noe av det første som meldte seg var hvordan barnehagelærernes planleggingstid skal kunne gjennomføres når det ikke lenger finnes rom for å gå fra barnegruppa og avdelingen. Med de kravene som stilles fra myndighetene til alt det barnehagen nå skal få til og legge til rette for, så er det nærmest umulig å praktisk løse hvordan barnehagelærerne skal kunne ta ut planleggingstid og hvordan avdelingene sammen skal planlegge for sine kohorter.

I kommentarfeltene er det delte meninger. Noen argumenterer for hvilken betydning planleggingstid har, mens andre skriver at det er barna som må komme først og at tid til planlegging må vike. Men kan den det? Barnehagelærere vet hvilken betydning planlegging har, og at det er hvordan vi planlegger som gir oss anledning til å la barna komme først. Det er det som er mandatet vårt.

Den som med hånden på hjertet kan hevde at et avdelingspersonale ikke trenger å møtes for å diskutere, evaluere og finne gode løsninger i den avdelingen de hører til, har ikke erfart verdien av planlegging. Planlegging er en markør for kvalitet i barnehagen. Uten den blir tilbudet tilfeldig og det pedagogiske blir borte. 

Hvordan realisere et samfunnsmandat i unntakstilstand?

Det er en dugnad, fremdeles.

Men vi er forespeilet å drive barnehage på denne måten gjennom hele 2020 og langt inn i 2021. Barnehage er en offentlig tjeneste og vi er pålagt å holde åpent. Det må derfor komme insentiver som gjør at barnehagene kan klare å ivareta personalet og deres helse, samtidig som vi klarer å holde motivasjon og engasjement oppe over tid.

Det engasjementet vi ser nå er vi avhengige av at er der gjennom høsten og vinteren som kommer. Motivasjonen til barnehagelærere finner du først og fremst i den muligheten de blir gitt til å realisere mandatet de er satt til, i tett samarbeid med fagarbeidere og medarbeidere. Dersom insentivene ikke kommer vil barnehagelærerne velge seg bort fra fagfeltet. Er det en pris vi som samfunn er villige til å ta?