25 år som barnehagelærer og seks år som styrer har lært Hans Inge Knudsen fra Ås ett og annet om barneoppdragelse. Nå har han tatt steget ut av barnehagen og inn i rollen som foredragsholder og inspirator via selskapet RaptusBarn, og det viser seg at kunnskapstørsten blant både barnehageansatte og foreldre er enorm.
Knudsen kaller det demokratisk kommunikasjon og prinsippene er enkle, dog effektive. Det handler om å se seg selv og se barnet.
– Det handler om at barn og voksne er likeverdige. Ikke på den måten at barna skal bestemme alt. For det er det de voksne skal gjøre. Men barna har like mye rett som voksne til å definere seg selv uten å bli pådyttet og ta ansvar for de voksnes følelser, sier trebarnsfaren.
Vær konkret og personlig
Som eksempel nevner han frasen; når du slår, blir pappa lei seg. En helt vanlig irettesettelse i de fleste hjem og barnehager. Men i den enkle setninger, er det to grove feil, ifølge barnehagelæreren.
– Ikke omtal deg selv i tredje person. Vær konkret og personlig og si jeg. Unngå også å være generell når du omtaler handlingen. Sett heller klare grenser for hva du tolererer. Si; jeg vil ikke at du skal slå meg, sier Knudsen.
– I det barnet merker at du er konkret og tydelig, vil du se endringer i adferden. Men vær tålmodig, oppfordrer den erfarne foredragsholderen.
Ingen liker å kjefte
– Når du setter klare grenser for deg selv på en personlig måte, vil barnet lære å gjøre det samme for seg selv. Eksemplets makt er stor.
Han ber den voksne huske på at endring kan ta tid. Spesielt om både den voksne og barnet er vant til at kjeft og trusler om straff i en eller annen form, er normen. For når vi kjefter, innretter barnet seg fordi det er redd for straffen. Ikke fordi det skjønner hvorfor.
– Saken er jo at ingen liker å kjefte. Jeg har ikke møtt noen voksne som sier de føler seg bedre av å kjefte. Vi gjør jo ikke det. Vi tyr til dette når vi ikke har flere verktøy igjen. Men praktiserer du disse prinsippene vil du slippe og ty til kjeft og det blir bedre for alle. Både deg og barnet. Og vi kan starte med å innrømme for oss selv at vi ikke er verdens beste foreldre, og at vi heller ikke trenger å være det. Samfunnet legger et enormt press på oss og alt skal være så perfekt. Vi skal klare alt vi klarte før vi fikk barn, men det er umulig. Senk skuldrene og vær fornøyd med å være en tålelig bra voksen. Vi er gode nok! presiserer Knudsen.
Dine følelser er ikke barnets ansvar
En annen kardinalfeil både barnehageansatte og foreldre gjør, er å legge ansvar for egne følelser over på barnet.
– "Gjør du slik, blir mamma lei seg", er en fryktelig ting å si til et barn. Vi har misbrukt voksenrollen vår når vi gir barnet ansvar for den voksnes følelser. Dette er et umulig ansvar for barnet å følge opp. Resultatet blir deretter, med usunn dårlig samvittighet og lav selvfølelse.
Knudsen tar sterkt avstand fra oppdragelsesmetodene som florerer i media i dag.
Det er ikke barnet som skal tilpasse seg
– Kommuner kjøper opp metoder som skal brukes på barn med diagnoser og adferdsproblemer, i den tro at denne metoden for eksempel vil fungere på alle ADHD-barn. Men barn kan ikke oppdras etter en metode. De må oppdras individuelt ved å se hvert enkelt barn. Barn klarer ikke å tilpasse seg en gitt metode, og det kan være mange grunner til at dette barnet agerer ut, sier Knudsen.
Han bruker med vilje ikke begrepet «utagerende barn», siden ingen barn er utagerende til enhver tid. Men barnet agerer noen ganger ut som en reaksjon på kravene som blir stilt barnet fra omverden. Da er det den voksnes jobb å se hva som ligger bak handlingen, og ikke nødvendigvis fokusere på selve handlingen.
– Dette opplevde jeg ofte i barnehagen. Et barn kommer inn for å be om vann om og om igjen. Fjerde gangen avviser vi barnet og sier at nå har du fått nok vann. Du kan umulig være tørst lengre. Ut og lek! Men spør deg selv; hvorfor oppsøker barnet den voksne om og om igjen til tross for at tørsten åpenbart er slukket? Hva ligger bak? Hvorfor vil det ikke være ute? Har det skjedd noe eller kanskje mangler dette barnet sosiale verktøy for å komme inn i leken og så videre. Se barnet og se ditt reaksjonsmønster. Da vil en ny verden åpenbare seg.
Hundedressur og Nanny 911
Et annet fenomen i tiden som Knudsen har en høne å plukke med er det han kaller «Nanny-pedagogikk». Den bør vi kvitte oss med snarest, og er – ifølge den erfarne pedagogen – en motreaksjon på seksti- og syttitallets frie barneoppdragelse.
– Siden den fungerte dårlig, har vi nå gått over til straff, skammekrok, konsekvens og nulltoleranse. Jeg ser den samme metodikken i hundeprogrammene som dreier seg om dressur, sier Knudsen.
Bruker man disse metodene, respekterer man ikke barnets integritet og dermed heller ikke vår egen. Straff og belønning som metode, skaper bare avstand mellom barnet og den voksne, mener han.
Møtte motstand
Avtaleboken til Knudsen er allerede rimelig full for våren, noe som vitner om foreldre og barnehageansattes sterke ønske om ny input og veiledning. Da Knudsen innførte prinsippene i Åkebakke barnehage der han jobbet i 16 år og var styrer i seks, møtte han først motstand. Men når kollegene så hvordan relasjonen mellom ham og barna endret seg, endret de mening.
– Regler skal man ha. Men da må man også følge opp det man sier. Ber man barnet vente på tur, må du også gå til barnet etterpå og høre hva det var de ville. Slik vil barnet få tillit til at du er der for dem, og den evinnelige masingen vil slutte.
Hans Inge Knudsen har også klare regler når det gjelder ros. Ros og kjærlighet er nemlig vel og bra, men handler om to forskjellige ting. Ros skal virke oppbyggende og igjen bør man være konkret.
Tenk nytt om ros
– Barna får gjerne ros for alt mulig rart uten at de har prestert noe. Så flink du er! hører vi ofte voksne si. Men flinke til hva da? Da jeg jobbet i barnehage fikk jeg ofte tegninger av barna. De hadde brukt tid og flid på å tegne noe til meg, og det lå omtanke og innsats bak. Så fin! Også så flink du er! ville jeg si og henge den opp. Noe som resulterte i at jeg den neste halvtimen fikk tre tegninger til. Men denne gangen lå det ikke et ønske om å glede bak, men ønske om mer anerkjennelse for å ha vært flink. En bedre reaksjon er å rose den konkrete handlingen første gang, og møte den neste prestasjonen med en utfordring, sier Knudsen og kommer med følgende eksempel:
Barnet klatrer i et tre. «Se på meg!» roper det. Du ser og sier «Bra! Så flink du er!». Neste gang barnet roper kan du bare anerkjenne at barnet er i treet og si «Jeg ser deg» eller gi en utfordring. «Så bra! Klarer du en gren til, kanskje?».
– Det handler først og fremst om hvordan vi møter barnet som subjekt. Hvordan du snakker med og om barnet. Direkte og konkret og personlig. Og hvordan vi kan trene oss selv. Da trenger vi ikke lengre kjeft, straff og belønning, konkluderer Hans Inge Knudsen.
– Det er nemlig ikke barnets feil at du blir lei deg når de gjør noe du ikke liker.
