Er DUÅ og PALS en trussel mot demokratiet?

Psykologspesialist Katrine Heim Gjesvik og barne- og ungdomspsykiater Kjersti Brænne skriver i en kronikk i Dagsavisen og i www.barnehage.no den 15.oktober at De Utrolige Årene (DUÅ) og PALS kan gi uheldige  «bivirkninger» på barnas psykiske helse og deres læringsmuligheter, og kan potensielt være en fare for demokratiet på lengre sikt.

Når vi ser på nyhetsbildet om dagen, ser vi adskillig større trusler mot demokratiet enn to kunnskapsbaserte og velutprøvde klasse- og gruppeledelsesprogrammer som har vært i bruk i Norge siden begynnelsen av 2000-tallet. For ordens skyld kan det nevnes at opplæring, veiledning og implementering av DUÅ og PALS finansieres henholdsvis av Helse- og omsorgsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet fordi programmene har gitt målrettet og god hjelp til mange barna, familiene deres og ansatte i skole, SFO/AKS og barnehage. Det faglige utviklingsarbeidet organiseres via en rekke av Norges sentrale kunnskapssentre for barn og unge; RKBU Nord, RKBU Midt-Norge, RKBU Vest og NUBU, - samt RBUP Øst og Sør fra januar neste år.

Ytre eller indre motivasjon

Det faglige utgangspunkt for kritikken er bruk av det forfatterne kaller ytre belønning og å overse utvalgte uønskede handlinger. «Vi frykter at DUÅ i barnehager og PALS i skoler kan være forstyrrende for barns muligheter til å leke og lære ettersom de trenger å føle seg trygge for å være i en god utviklingsprosess der de er mottakelige for læring og våge å uttrykke seg. Dessuten er det en økt erkjennelse av at indre motivasjon som drivkraft for læring på sikt er kraftigere».

Kunnskap om at barn må føle seg trygge for å være i en god utviklingsprosess er et grunnleggende element i DUÅs programserie. Lek og etablering av positivt samspill mellom barna og ansatte i skole, SFO og barnehager er derfor alltid startpunktet for å benytte DUÅ i dagtilbudene. Programmene dreier seg om positiv gruppe- og klasseledelse slik at alle barna/elevene, - også til de som sliter med uro og konsentrasjonsvansker og de som er engstelige, deprimerte eller stille; støttes, veiledes og settes i posisjon til bedret utvikling og læring.

Programmene tar utgangspunkt i positiv relasjonsbygging mellom de ansatte og henholdsvis barna, skolen, SFO, barnehagen og foreldrene, slik at alle parter blir sett utfra den enkeltes behov og derigjennom utvikler tillit til hverandre.

Det dreier seg om å benytte lek og andre positive aktiviteter som arena for relasjonsbygging og tillitsskapende samspill. Det dreier seg om å gi de ansatte økt kompetanse i å gjenkjenne psykiske helseplager hos barna/elevene, som angst og depresjoner, uro og utagering og å kjenne igjen symptomer på omsorgssvikt, mobbing og andre traumer, samt vite hvordan de ansatte i skole/SFO/barnehage kan bidra til å forebygge at vansker utvikler seg, eller hjelpe barn som har utviklet denne type vanskene. Det dreier seg om å la barna øve på problemløsning, selvstendig tenkning, refleksjon og medbestemmelse gjennom blant annet rollespill, lek og andre praktisk læringsformer.

Ros, anerkjennelse, individuelt tilpasset støtte og enkle belønninger er aktuelle virkemidler for at sårbare barn skal våge å møte utfordringene i det daglige. DUÅ og PALS er altså ikke som forfatterne skriver; bare «programmer for å skape ro og orden i klasserommet».

• LES OGSÅ: Hva er riktig oppførsel?
• LES OGSÅ: Ja, det kan være skadelig
• LES OGSÅ: De Utrolige Årene i norske barnehager

Omtaler tre av en mengde virkemidler

Gjesvik og Brænne plukker ut og omtaler tre av programmenes virkemidler– ros, belønning og å overse noen utvalgte handlinger – altså tre virkemidler av bokstavelig talt en mengde pedagogiske verktøyer som disse programmene deler med ansatte i skole, SFO og barnehage gjennom langvarig opplæring og veiledning.

De ulike virkemidlene presenteres for ansatte som mulige tiltak ved behov, - men altså ingen krav om en lik, kontinuerlig eller statisk bruk. Utfyllende informasjon om hensikten med- og implementeringen av begge programmene, kan leses i nyere norsk og internasjonal litteratur og på programmenes hjemmesider www.nubu.no (PALS) og https://dua.uit.no/ (DUÅ). Boka Utrolige lærere (Webster-Stratton, C., 2018) kan anbefales for å bli kjent med DUÅs tilbud i skole, SFO og barnehage, samt omtale av relatert forskning. Artiklene De Utrolige Årene i norske barnehager (Løndal, 2018 i www.barnehage.no) og Dressur eller humanisme (Fyhn, 2017 i www.psykologisk.no) kan med fordel leses for å få mer informasjon om DUÅs programserie.

Oppskriften på å skape en urolig barnegruppe

Utgangspunktet for Gjesvik og Brænne sin bekymring eksemplifiseres med et rollespill som har blitt vist på et foreldremøte og som skisserte spisetiden i en barnehage.

En «jente» setter seg ned ved matbordet etter at gruppen hennes har blitt bedt om det, mens andre barn fortsetter å gå rundt i rommet og skape uro. En «ansatt» gir jenta oppmerksomhet ved å rose henne for å sitte i ro og spise maten sin. Dette fører til at en «gutt» som har vandret rundt og gjort andre ting, også setter seg ned ved matbordet. Ifølge forfatterne, kan dette føre til psykiske plager hos begge barna i form av angst, tvangslidelser, depresjon og spiseforstyrrelser hos jenta og forvirring og usikkerhet hos gutten.

Alternativet i en hektisk barnehagedag kunne vært at gutten fikk gjentatte korrigerende beskjeder om å sette seg og jenta fikk ingen oppmerksomhet for å gjøre det hun og de andre barna har blitt bedt om. Sistnevnte scenario er oppskriften på å skape en urolig barnegruppe som bruker lang tid på å roe seg før en ny aktivitet. Mange barn trenger ytre støtte i overgangssituasjoner, før de selv opparbeider egne ferdigheter og indre motivasjon til å håndtere situasjonen mer og mer selvstendig.

Kunnskapsbaserte tiltak gir et felles fokus

Skepsisen som finnes blant en del fagfolk til kunnskapsbaserte arbeidsmodeller, kan være til hinder for bruk av gode tiltak. Professor og forskningsleder for Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger, Sigrun Ertesvåg beskriver denne type motstand i skoleverket i en kronikk i Aftenposten, – også publisert 15.oktober 2018.

Ertesvåg beskriver et svik mot mobbeofrene i skolen fordi skolesektoren ikke ønsker eller evner å benytte tiltak som er forskningsbaserte og som håndterer både utviklet mobbing og begynnende mobbeatferd. Hun peker på at implementeringen av slike programmer er krevende og forutsetter at alle ansatte ved skolen involveres, slik at kunnskap om mobbing og hva som trengs for å stanse denne type handlinger, gjennomsyrer skoleorganisasjonen.

PALS og DUÅs skole- og barnehageprogram er tilsvarende tiltak, men de retter seg mest imot gruppe- og klasseledelse og forebygging av sosiale- og atferdsrelaterte vansker. Å fremme gode relasjoner mellom voksne og barn, er den aller viktigste komponenten og danner utgangspunkt for øvrige komponenter i programmene. Å jobbe på denne måten tar tid og krever god ledelse, men det gir også resultater.

En trussel mot demokratiet?

«Demokratiet trenger barn og unge som tenker selvstendig og kritisk, en oppførsel DUÅ og PALS ikke later til å bygge opp under. Spørsmålet til myndighetene er om tiltak som DUÅ og PALS har for mange uheldige «bivirkninger» og i for liten grad er til hjelp for det som er en større utfordring for barn og unge i våre dager?» Dette er spørsmål forfatterne gjerne må stille til myndighetene, men de kan først lese seg opp på all forskningen som er gjort på DUÅ og PALS både nasjonalt og internasjonalt. Det er ennå ikke funnet betydningsfulle bivirkninger, men det er funnet gode virkninger.

Samme dato som ovennevnte kronikker kom på trykk (15. oktober d.å.), publiserte tidsskriftet www.ungsinn.no en helt ny kunnskapsoppsummering, der PALS ble klassifisert på høyeste dokumentasjonsnivå sett utfra forskningsbelegg og nytteverdi for sin målgruppe. DUÅs skole- og barnehageprogram har også nylig vært gjennom en omfattende evaluering i Norge og nytteverdien også der er beskrevet som betydningsfull.

Behov for DUÅ og PALS i dag?

Kronikkforfatterne nevner at atferdsvansker ikke er et omfattende problem i Norge per i dag. Svaret på det kan være at kunnskapsbaserte tiltak benyttet de siste 20 årene har ført til reduksjon i slike vansker, - og der DUÅ og PALS har vært viktige bidragsytere i så henseende.

Å skulle fase ut de forebyggende og indikerte tiltakene for denne målgruppen, ville vært risikofylt. Da ville denne type vansker fort kunne øke igjen slik vi har sett innen mobbeproblematikken etter at bruken av forskningsbaserte antimobbeprogrammer gradvis har blitt nedprioritert i skolen utover 2000-tallet (Ertesvåg, S. i Aftenposten 15.10.2018). Det finnes for øvrig kunnskapsbaserte tiltak også rettet spesifikt mot angst og depresjon, en målgruppe kronikkforfatterne er opptatt av. Eksempler på det er programmene TIM og SMART.  

Det er en misforståelse at det barnehagefaglige profesjonelle og faglige skjønnet undervurderes. Økt forskning på barnehagefeltet har gitt oss mer og bedre kunnskap på hvilke faktorer som er av betydning for å fremme en positiv utvikling hos barn. Med bakgrunn i forskningen kan det stilles spørsmål ved hvordan det profesjonelle og faglige skjønnet brukes?

Konklusjon

Vi håper at kommende debatter om psykisk helse i skole, SFO og barnehage hever seg over diskusjonen om ros og belønning og fokuserer på de overordnede målene og forutsetningene for læring og utvikling; nemlig trygghet, trivsel og livsmestring.

PALS og DUÅs skole- og barnehageprogram bidrar til å sette sentrale elementer i Opplæringsloven (2017) og Rammeplan for barnehager (2017) ut i livet. Det vil si å legge til rette for god psykisk helse via tiltak som stimulerer til trivsel og læring, setter gode og vonde følelser på dagsorden, setter fokus på problemløsning og medbestemmelse, og bidrar med tiltak mot mobbing.

Debatten bør derfor dreies over på om barn i skole, SFO og barnehage skal få rett til opplæring og støtte basert på kunnskapsbaserte arbeidsmodeller som virker etter intensjonene. De fleste av oss ville sannsynligvis foretrukket at legen utførte operasjoner etter velutprøvde og kunnskapsbasert metodikk heller enn ut fra private ideer og erfaringer. Hvorfor skal barn ikke ha samme krav til kunnskapsbaserte virkemidler i skole, SFO/AKS og barnehage, da disse er tilgjengelig?