Det er vinter og det er snø ute.
Jeg går ut av døra på avdelingen.
Jeg står på plattingen og ser utover.
Det kryr av barn.
Alle er i en form for lek.
Men der sitter hun.
Hun sitter der helt alene.
Hun ser så apatisk ut.
Hun er tenkende og kjenner litt på snøen.
Likevel tenker jeg at hun, ja hun der har mye livsenergi, den trenger bare å boble.
For det må levendegjøres.
Hvem kan få frem den livsenergien.
Det er meg.
For en livsviktig del av livet jeg får være med på. Det er så mange avgjørelser av oss som kan bedre den psykiske tilstanden fra starten av i livet.
Startfasen i livet er grunnmuren til det fargerike språket som etterhvert kommer.
Men da må du se.
Men nå setter jeg ned raketten, tenner på lunta og fyrer av!
For jenta sitter jo der.
Jeg går nærmere og setter meg ved siden av henne. Jeg tenker at det er viktig å få frem følelsene i henne. Først trygghet og omsorg så leken.
‘Kjeder du deg?’
Hun vil ha mammaen eller pappaen sin.
‘Jeg skjønner at du vil være hos dem. Men vet du hva? Frem til de henter deg så kan du jo leke.’
- Hun ser nå mer forunderlig ut -
'Ser du den akematten der' sier jeg.
Hva om jeg henter den og så aker vi?
‘reagerer med et smil’
‘Ja, det kan vi gjøre!’
Bakken er kort. Men gøy skal det bli!
Vi står på kanten.
Vi setter oss på akematta, så kommer det en jente til.
‘Kan jeg få sitte på?’
Da stråler jenta som nylig satt helt
alene. ‘Ja, selvfølgelig kan du det!’
Jeg tenker at hvis jeg er med i dette, skaper liv, får frem boblingen, så vil det utvikle seg og de får et tettere bånd.
- Klar, ferdig, gå.-
Jeg jubler, roper, tar litt av!
De jubler, roper og tar litt av!
De smiler og de er glade.
Jeg smiler og er glad.
Da tenker jeg.
Nå har jeg bygget et bånd.
Så jeg gjentar dette en gang til for å knytte båndet mer.
Jeg jubler, roper, tar litt av!
De jubler, roper og tar litt av!
De smiler og de er glade.
Jeg smiler og er glad.
Jeg går opp bakken med jentene.
Nå må jeg inn en tur.
De tar akematta og må ake uten meg.
Det var en del av planen.
Jeg observerer leken mens jeg går
inn.
De bobler, smiler og er glade.
Når jeg har gått inn har jeg noen oppgaver. Men litt senere går jeg ut på plattingen.
Jeg ser ut.
Hvem er det som fortsatt leker?
Det er jentene.
Disse to jentene aker, smiler og er glade.
Frem til vi skal gå inn for å spise holdes
mange former for lek. De samspiller med hverandre og er fornøyde.
Båndet har blitt knyttet og
mamma og mappa var det ikke snakk om lenger.
Grunnlaget ble skapt, de boblet og jeg boblet.
For meg var det viktig å se.
Ser jeg, kan jeg forandre.
Ser jeg, kan jeg føle at jeg kan forstå mere.
Ser jeg, kan konflikter unngås.
Ser jeg, kan jeg hjelpe barn i nød.
Lek er vakkert.
