Hjelp til de vanskelige samtalene: «Hvordan føles det å dø?» 

Forfatteren har en doktorgrad i biomedisin og har tidligere jobbet flere år innen klinisk stamcelleforskning på Rikshospitalet. Nylig ble bildeboken «Hva er egentlig kreft?» gitt ut i Tyskland. Den kom ut i Norge for to år siden, og skal hjelpe barn og voksne med å snakke sammen om sykdommen når de opplever at noen i familien får kreft. 

Da Herlofsen arbeidet med boka snakket hun med mange familier. Hun fant ut at mens voksne spurte mest etter teoretiske fakta om behandling, prognoser eller sykdomsårsaker, var barnas spørsmål mer praktisk orienterte:

– Tar man et vanskelig tema som døden for eksempel, var de voksne mest opptatt av overlevelsesstatikk og ny forskning, mens barna kunne stille spørsmål som: «Hvordan føles det å dø?» og «Er det vondt?», sier Herlofsen.

Lager egne bilder

– Hvorfor mener du det er så viktig at man er åpen med barn om dette temaet?

– Kreftdiagnosen kommer alltid som et stort sjokk og de fleste voksne blir veldig redde. Selv om mange blir friske igjen, tenker vi voksne ofte på døden umiddelbart og kreftbehandlingen er ofte utrolig slitsom og langvarig. Det er en helt naturlig reaksjon at man prøver å beskytte barna sine fra disse vonde følelsene. Men hvis vi ikke snakker med dem, henter de seg informasjonen selv.

– Er barna store nok, begynner de å lete på internett. Er de for små for det, begynner de å lage sine egne bilder og finner på egne svar. Da kan de plutselig sitte alene med mange skremmende ideer, som de kanskje ikke tør snakke om, sier Herlofsen.

– Ikke snakk om «slemme» eller «onde» celler

Herlofsen mener man bør være veldig bevisst hvilke ord man bruker når man skal snakke med små barn om kreft.

– Hvordan kan man snakke med barn i barnehagealder om dette temaet uten å skremme dem?

– En gutt ble kjemperedd fordi han hadde hørt at mamma hadde slemme celler i kroppen. Sånne små ord kan være litt «farlige». Jeg pleier å si at man ikke bør omtale kreft som «slemme» eller «onde» celler, men heller bruke bilder fra hverdagen som barna kan forstå, sier hun.

Herlofsen er særlig glad i å bruke løvetannen som eksempel når hun skal forklare barn hva kreft er.

– Løvetannen vokser fort. Hvis vi ikke fjerner den lager den mange frø som sprer seg til hele hagen. Den tar næring, lys og plass fra de andre blomstene og derfor må vi fjerne den. Hvis du tenker på løvetannblomsten vil du ikke si at den er slem. Sånn er det også med kreftcellene. Det er ingen slemme celler, de er syke, og så må man få dem ut av kroppen for å kunne bli frisk igjen, sier hun.

– Løvetannen er også fin å bruke som eksempel hvis du ønsker å snakke om kreftbehandling. Da kan du snakke litt om de ulike verktøyene man har for å fjerne ugress. Vi kan grave det opp av jorda, sprøyte på ugressmiddel eller brenne det. På samme måte kan vi operere, bruke cellegift eller stråling for å fjerne kreftcellene, sier Herlofsen.

Byggeklosser som hjelpemiddel

Også byggeklosser kan være et godt hjelpemiddel når man skal snakke med barn om hva kreft er, mener Herlofsen.

– Dere kan for eksempel bygge duplo sammen og lage en kropp ved å bruke forskjellige klosser til magen, hodet og så videre. Da kan du forklare at hvis én kloss blir syk passer den ikke inn lenger.

– Hvis dere lager en mage av blå klosser og så kommer det en grønn kloss inn i den blå magen, kan du forklare at man må ta denne ut for å kunne bli frisk igjen, sier Herlofsen.

– Ta praten når barnet er klar for det

Barn er forskjellige. Noen har mange spørsmål de ønsker svar på når noen nær dem får kreftdiagnosen. Andre har få.

– Noen barn stiller ikke så mange spørsmål fordi det er nok for dem å vite at noen er syk og skal til legen. Hvis de ikke har behov for det, skal man ikke presse fakta på dem. Men det finnes også barn helt ned i barnehagealder som har masse spørsmål og som ikke slutter å spørre. Da er det viktig at de blir sett og tatt på alvor, sier Herlofsen.

Forfatteren mener man bør ta praten om kreft først når barnet viser at det er klar for det og etterspør informasjon.

– Og det er viktig å forberede barnet på forandringer i familiehverdagen. Kommer mamma til å være mye på sykehus, er det selvfølgelig viktig å snakke om dette og sørge for at barnet fortsatt føler seg trygg i hverdagen sin. Er man veldig sliten av behandlingen er det viktig å si tydelig at dette er på grunn av medisinen og at man fortsatt er glad i barnet, men at man trenger litt ro og fred for å bli frisk igjen. Det er mye lettere å forholde seg til en syk mamma, enn en sliten mamma som plutselig ikke vil leke uten at det er en grunn til det, sier hun.

– Svar så ærlig på spørsmålene som mulig. Det er også viktig at barnet ikke får følelsen av at du synes det er ubehagelig å snakke om dette temaet. Da tør barnet kanskje ikke å spørre igjen, og vil isteden kunne danne seg egne bilder av hva kreft er, som kan være mye skumlere enn biologien selv, sier Herlofsen.

Hun tror barn vil synes sykdommen er mindre skummel dersom de føler at det er lov å spørre om alt det de lurer på.

– Man trenger heller ikke å ha riktig svar på alt, men det kan hjelpe å undres sammen, sier Herlofsen.

– Vær forberedt på spørsmål

– Bør de ansatte i barnehagen også være forberedt på å svare på spørsmål barna måtte ha om dette temaet? Eller er dette en samtale man kun bør ta innad i familien?

– Barn som opplever at en nær person får kreft, får veldig god oppfølging av helsevesenet. Siden det er en viktig del av deres liv, finnes det noen barn som kommer til å snakke mye om sykdommen også i barnehagen. Da må personalet være forberedt på å svare på spørsmål og passe på at informasjonen er riktig.

– Det kan fort utvikle seg en litt farlig dynamikk. Forteller et barn om mammaen med brystkreft uten å være veldig bekymret fordi legen sa at hun kommer til å bli frisk igjen, så finnes det kanskje to andre barn som hadde besteforeldre som døde av kreft. Da kan dette plutselig snu til noe veldig skremmende. Andre barn blir kanskje redde for å bli med hjem til noen som har syke foreldre fordi de ikke vil bli smittet, eller barn kan bli mobbet fordi mamma er skallet og ser rar ut, sier Herlofsen.

Derfor er det viktig at de ansatte i barnehagen vet om kreftsykdommen i familien, og at de prøver å følge litt ekstra med i samtalene mellom barna og er forberedt på at det kan komme mange tøffe spørsmål, mener forfatteren.

– I akkurat disse situasjonene kan en bok være et verdifullt verktøy, sier hun.

Ønsket å hjelpe andre

Ideen til boka «Hva er egentlig kreft?» fikk Herlofsen etter at hun selv opplevde at noen i nær familie fikk diagnosen.

– Barna mine skjønte at jeg var lei meg og redd, og de begynte etter hvert å stille spørsmål, forteller Herlofsen.

– Jeg følte meg heldig som hadde den bakgrunnen jeg hadde fra stamcelleforskningen og dermed kunne forklare barna mine hva som foregår i kroppen når noen får kreft. Det ga meg lyst til å lage en bok som kunne hjelpe andre til å snakke med barna sine om sykdommen, som kanskje ikke vet like mye om biologi, sier hun.

Boka er utviklet i samarbeid med Kreftforeningen.

– Den er todelt og handler både om hva som skjer i kroppen når man får kreft, og om hvordan man kan svare på barnas spørsmål, sier Herlofsen, som fikk stipend fra NFF (Norsk Faglitterær Forfatterforening) og støtte fra Kulturrådet for å gjennomføre bokprosjektet.

– En hjertesak

– Hvordan føles det at boka nå er utgitt i Tyskland i tillegg til i Norge?

– Det er veldig gøy! Jeg har nettopp reist rundt med boka i Tyskland. Det var veldig hyggelig å komme tilbake til mine røtter, sier Herlofsen, som opprinnelig er tysk.

– Siden boka kom ut i Norge har jeg reist mye rundt og besøkt skoler og holdt foredrag for folk fra helsevesenet. Dette har blitt min hjertesak. Jeg føler meg heldig som kan drive med noe som virkelig betyr noe, og som kan hjelpe folk i en vanskelig fase av livet, avslutter forfatteren.