– Min egen datter ble utsatt for time-out. Jeg byttet barnehage umiddelbart!

Ordene ovenfor tilhører B.F. Skinner, og er tatt i fra boken Beyond Freedom and Dignity. En bok som for øvrig er veldig relevant med tanke på klimautfordringene, og hvordan vi skal løse disse problemstillingene. Uansett, det er ikke denne ytringens tema, men fortvil ikke, B.F. Skinner vil fortsatt være sentral.

Det har foregått en debatt om time-out, og i den anledning har jeg noen meninger jeg vil dele.

Svarer Strømøy

La oss begynne helt overordnet. Strømøy skriver blant annet følgende om behaviorismen i sin ytring:

«Et slikt syn og metode har ingenting å gjøre med å oppdra barn. Men det kan være nyttig ved dressering av for eksempel hund. Oppdragelse er «fremelsking av barnets iboende muligheter».

For det første, behaviorismen er ingen enhetlig retning, men flere retninger med helt forskjellige vitenskapsfilosofiske grunnpilarer. Jeg pleier å si litt spøkefullt at Radikal behaviorisme har mer til felles med akademikernes gullgutt M. Foucault, enn blant annet Watson, Hull, Tolman, osv.

Ok, men vi lar det være, men det hadde vært en fordel om kritikerne hadde spesifisert hvem/hva de kritiserer.

For det andre, radikal behaviorisme har som en grunnantagelse at mennesket er innenfor den vitenskapelige analysens rekkevidde, og kan i likhet med en hund i stor grad dresseres. Vi er begge av natur.

For det tredje, en definisjon av oppdragelsen som sentrerer rundt begrepene «fremelsking» og «barnets iboende muligheter» bidrar bare til ytterligere uklarhet. Hva er fremelsking og hva er barnets iboende muligheter? Det er en lite presis definisjon, og du kunne fått den samme definisjonen hos nabokjerringa.

Innenfor Radikal behaviorisme etterstreber man konkrete definisjoner, og prøver derfor å unngå svevende uttrykk – slik at vi faktisk kan etterprøve om det vi gjør fungerer.

Hva er time-out?

Ok, det var time-out jeg skulle skrive om, beklager denne lille digresjonen, men jeg er litt lei av denne stadige nedrakkingen. Hva er time-out?

Jo, time-out er en straffeprosedyre. Mer konkret går den under definisjonen negativ straff. Noe som helt enkelt innebærer at en stimulus blir fjernet rett etter den uønskede atferden.

Time-out blir derfor definert som å fjerne en forsterkende stimulus kontingent på forekomsten av den uønskede atferden for en spesifisert tidsperiode. I begge tilfeller er kravet om at den fremtidige uønskede atferden skal reduseres. Det er minst to forutsetninger som er viktige når man skal utføre en time-out: 1) At det foreligger et avvik mellom «time-in» og «time-out» miljøet, dvs. at det førstnevnte er mer forsterkende, og 2) Tap av forsterker kommer kontingent på den uønskede atferden.

Det er heller ingenting i definisjonen som tilsier at man må flytte vedkommende til et eget rom, avskjerme, og isolere. Selv om dette naturligvis kan skje, av hensyn til personen selv, og med tanke på situasjonen. Allikevel er dette det siste alternativet. Mer vanlig er strategier som planlagt ignorering, tilbaketrekking av forsterkere, og kontingent observasjon (omdirigering og tilbakeholdelse av en forsterker).

Time-out innebærer heller ikke at barnet skal tenke over sin egen atferd. Dette er helt irrelevant, og er et eget forskningsområde for mentalister.

Generelt er bruk av straffeprosedyrer noe det siste atferds analytikere tyr til, noe som ikke skal forveksles med det vi forbinder med straff på folkemunne, i stedet tyr vi alltid til positive virkemidler. Hvis straff, altså slik man definerer det innenfor atferdsanalysen, må benyttes skal det alltid være i kombinasjon med positive virkemidler. Straff lærer ikke ny atferd, men forsterkning gjør det. Dette var et av de viktigste grunnprinsippene for Skinner, og han var en aktiv motstander mot bruken av straff – slik vi kjenner det. Hundene har det mye bedre i dag forresten, enn før man begynte med atferdsanalytiske virkemidler i dresseringen.

Brukt i svært liten grad

Jeg har selv skrevet en masteroppgave hvor jeg blant annet har sett på bruken av time-out i barnehagen, og stort sett de fleste hadde et veldig reflektert forhold til dette. Det ble brukt i svært liten grad, og det var bare i ekstreme tilfeller.

Imidlertid har jeg selv opplevd at min egen datter, som da var 1,5 år, ble utsatt for time-out (hvor hun ble plassert for seg selv). Dette var ingen etablert prosedyre i barnehagen, og var et enkelt innfall av en barnehageansatt – som ikke hadde lest en eneste atferdsanalytisk bok. Jeg byttet barnehage umiddelbart!

Imidlertid må vi passe oss for å gjøre mennesket til et skjørt byggverk. Vi kan ikke gå og «fremelske» våre barn konstant. Det er praktisk umulig.

Det er heller ikke slik at hvis ikke barna får vår fulle oppmerksomhet hele tiden så risikerer de å pådra seg et traume, eller andre relasjonsskader. Sånn sett lever vi i et historisk unntak. Barn flest tåler litt motgang, litt uforutsigbarhet, osv., men det er enkelte barn som er i en særlig utsatt posisjon. De bør få all vår oppmerksomhet, og særlig de fortjener kjærlighet og omsorg kombinert med metoder som fungerer.