Klokken nærmer seg 15.30 i Løvebakken barnehage en vanlig dag i mai.
Mellomvakten er i ferd med å gå for dagen, noen barn er blitt hentet; enda flere gjenstår. Mellomvakten sier til meg, som er seinvakt:
«Jeg ser det er 15 barn igjen i dag også. Vil du jeg skal gå litt lenger?»
«Neida,» sier jeg. «Jeg tar med ungene ut; det er enklere å ha alle ute alene enn inne. Vi klarer oss vi!»
Jeg henter frem listen med navn, og begynner runden. Per Willy, Henrik og Liv Signe springer bort til meg og vil ha meg med på å spille fotball.
«Klart jeg vil!» svarer jeg. «Jeg må bare være sikker på hvor de andre barna er først, bare vent her ved fotballbanen, så kommer jeg så fort jeg kan!»
Borte ved lekehytta skjer det ett eller annet mellom Trond og Sylvi. De to har strevd mye med samspillet dem imellom i det siste. På vei dit blir Jan hentet av besteforeldrene.
«Ha det, og takk for i dag!» roper jeg mens jeg går med raske skritt mot guttene. Trond skriker høyt. «Hun beit!» Sylvi springer fort av sted. Jeg konsentrerer meg om Trond, og konstanterer at fingeren må plastres.
Trond gråter på fanget mitt da mor til Abid kommer for å hente sitt barn. «Abid har vært mye alene i dag,» sier jeg nølende, da jeg vet mor har vansker med å forstå språket. Abid er en av dem som strever med å finne seg tilrette i flokken. Han leker helst alene, har vansker for å regulere seg, og sliter med språkforståelsen. «Ikke i dag heller,» tenker jeg trist. Språkgruppa gikk ut på grunn av et møte.
Ikke tid nok
Min dårlige samvittighet overfor Abid gnager, men jeg kommer fort på andre tanker. Sylvi kommer i følge med en annen voksen i barnehagen; nå må hun ordne opp i forholdet med Trond. Jeg ser henne streve med å finne de riktige ordene, de ordene som er forventet at han skal si, men som hun ikke har noen forutsetning for å forstå innholdet av. «Du klarte det!» hvisker jeg til Sylvi, mens jeg spør om den andre voksne på naboavdelingen kan passe barna til jeg kommer ut med et plaster til Trond.
Så var det videre på runden. Bård...hvor er nå han? Jeg ser faren komme inn porten, og jeg har ingen anelse om hvor sønnen er. Var han ikke sist bak sykkelskuret? Jeg scanner uteområdet for å finne spor av gutten. «Trine! Kommer du snart?» roper ungene fra fotballbanen. Jeg gir en tommel opp og bekrefter at jeg snart er på vei. «Et lite øyeblikk, bare!» Far til Bård har oppdaget gutten; han hadde sprunget inn på avdelingen. Puh, takk og pris; der sparte jeg den beklagelsen...
«Har du mulighet til en prat i morgen,» spør jeg. «Det handler om hvordan Bård har det i gruppa.» Faren legger ansiktet i alvorlige folder og nikker bekymret. Jeg vinker samtidig til mormor og Carl-Erik, som går mot porten.
Carl-Erik: gutt på fire år med et alvorlige drag over ansiktet. Å, hvor jeg lengter etter å forstå hvordan han har det! Kanskje i morgen...? Hvis alle er på jobb og ungene er rolige...ja...for i morgen kommer jo spesialpedagogen og følger opp Kristian... da skal jeg jammen sette meg ned med ham! Bygge med lego; det er han så glad i, komme litt nærmere innpå han...
Arbeidsdag mot slutten
Klokken nærmer seg 15.50 nå. 11 barn igjen. Må holde et ekstra blikk på Knut Arild og Bjørnar. De er svært slitne på slutten av dagen, og da kan det gå ut over de andre barna.
På vei bort til dem minner jeg mor til Anniken om å ha med solkrem til dagen etter. Bård kommer imot meg og spør om jeg kan gi fart på dissen. «Klart det!» smiler jeg og gir fart mens Bård hviner av fryd.
Disse gledeshylene; skulle ønske jeg hadde tid til å oppleve flere av dem, hverdagen er så travel, når blir det tid til de viktige tingene?
Jeg ser Jonas sitte alene i treet. Han har sittet der lenge nå; alt for lenge. Burde gått bort til han og pratet litt. Audun og Ulf; bestevennene, går hjem på likt. «I dag klarte Ulf å klatre opp i det høye treet,» sier jeg stolt, mens jeg krysser ham av på listen.
Tre barn til blir hentet. Bare fem barn igjen det siste kvarteret før stengetid. Rekker jeg å gå inn og tømme steameren, tro? Så blir barna hentet, en etter en. En god klem, noen spørsmål om hvordan dagen har vært, et vink og adjø. Arbeidsdagen er over.
Døren til barnehagen låses, jeg hiver meg på sykkelen. Denne dagen gikk jo ganske fint! På vei hjem kommer jeg til å huske på de tre barna ved fotballbanen. De jeg ba vente til jeg hadde tid til dem. Glemte dem ut, rett og slett...
Ikke full bemannning hele dagen
Med en samvittighet større enn oljefeltene i Nordsjøen, går de ansatte på jobb dag etter dag for barna
Kjære politikere. Disse barna: Ser dere dem? De kunne vært dere. Deres barn, barnebarn og bonusbarn. Fortjener de ikke bedre?
Full bemanning i barnehagen gjelder IKKE hele dagen! Den gjelder faktisk bare 2-4 timer daglig, ifølge undersøkelser gjort av Utdanningsforbundet. Det betyr at deler av dagen er barna overlatt til et underbemannet personale.
Hvordan skal vi klare å følge opp Abid, Sylvi, Bård, Jonas og de andre barna som strever, og som fortjener voksne som har tid til dem?
En ansatt alene med 15 barnehagebarn; DET er hverdagen i hundrevis av barnehager i landet vårt. Hva skjer dersom brannalarmen går, og den voksne må evakuere alle 15 alene?
Politikere skryter over kvaliteten i barnehagene; er det dette som er kvalitet? Hvor lenge orker de ansatte arbeide under tidspress og mangel på tid til det enkelte barn? Med en samvittighet større enn oljefeltene i Nordsjøen, går de ansatte på jobb dag etter dag for barna. Dette utrolig fine yrket; å være nær et barn i de første, helt sentrale årene, der du kan gjøre en forskjell for barna. Der du kan være den betydningsfulle voksne, der du får satt ditt preg på barnas barndom. Hvor langt skal vi strekke strikken?
Framtiden er barna
Det er valgår i år.
Jeg ber hver enkelt velger om å tenke på hvilken fremtid vi ønsker. Den viktigste verdien i dette landet er ikke olja. Det er barna! Fremtiden vår! Hvem tar barnas perspektiv i en debatt som stadig oftere dreier seg om inntjening og profitt?
Politikere pålegger de ansatte ansvar for kvaliteten i barnehagene, men de gjør lite eller ingenting for å styrke rammene. Bemanningsnormen som kom i høst førte ikke til det store løftet barnehagene så sårt hadde behøvd. Vi fikk flere pedagoger på avdelingen, men med dem følger mer kontortid bort fra barna.
Nå er det på tide å gi barnehagene det løftet de fortjener. Bemanningen MÅ økes, slik at barna har tilstrekkelig nok voksne hele dagen!
