Kontantstøttens verdi - la hver familie få være fri

Det er morgenstemning i hjemmet. Dagklærne tatt på, jentehåret flettet og kjemmet med de rosa spennene innlemmet. 

Et livlig virvar av sko, jakker, matpakker og ivrige munner som snakker. 

«Vær så god», sier jeg og rekker mellomste sønn vinterjakke med blikket på snøen der ute som laver tettpakka. 

Eldste datter står klar ved døra med en tykk lue omhyggelig trukket over øra. 

Smil og bestemte beskjeder, kaos, barn en fra lekingen omsorgsfullt avleder. 

Minstemann som nettopp er stått opp, stavrer avsted i ujevn fart, skjærer grimaser og sjarmerer resten av gjengen til en lattermild, god start. 

3 av 5 skal ut av døra og til jobb, skole og barnehage med hver sin lyd, det er skrål og vilter hverdagsfryd. 

Selv har jeg fri fra nattevaktsjobben, men det er ikke bare et «meg», det er et fantastisk «vi».

Takket være at den norske stat delegerer kontantstøtte så jeg kan ta meg av vår livlige, ettårige krabat. 

«Ha en fin dag!», smiler og vinker jeg til mannen og barna som forsvinner ut døra som et lite, energisk fotballag. 

«Hei, vennen, å reise ut på morgenreset er for tidlig for deg», sier jeg og griper etter minsten som strekker seg etter meg. I det fjerne hører jeg kaffen på trakteren som putrer og mini peker mot kjøkkenet og småsutrer. 

Så liten han er, så mye de små trenger hjelp til, slår det meg mens jeg stryker småens kinn som er myke og nette, og vandrer ut på kjøkkenet for å fortsette. 

Som oppfølging og delaktighet når de små skal spise. Så mye kjærlighet og kommunikasjon barna i slike situasjoner kan vise! 

Etter at vi har satt oss ned for frokost har mini et lurt glis, og snur hodet frem og tilbake for å lage «borte-titthei»-lek på sitt vis. 

Han skoggerler når jeg responderer, smilene og de skøyeraktige uttrykkene florerer. 

Kommunikasjon på høyt nivå - som en er virkelig privilegert hvis en får delta på. 

Er jeg opptatt med noe annet, forsøker mini desperat å få kontakt via lyder, veiving og mimikk, fordi han som andre mennesker speiler seg i omverdenens blikk. 

Apropos delaktighet og folkeskikk, hvor verdifull hadde du følt deg om alle kikket avvisende ned i mobilen sin, hver gang du kom med en replikk? 

Barn trenger ren bekreftelse, ikke å bli sett på som en heftelse. 

Jeg setter pris på tid med mitt eget barn, en tid av livet skjermet fra hverdagens leven og larm.

Ikke alle dager er like glamorøse, og det er stadig ulike dilemmaer å løse. Nok mat, nok søvn, nok stimuli: Men hver dag har sin egenart, sjarm og sprudlende verdi. Du har ikke fri, men er du innstilt, har den lille mye å gi. Og husk: Et barn kan aldri bli bortskjemt av å kontinuerlig bli kost og klemt. 

En må gripe dagen. Som foreldre er en ikke bestandig uthvilt, men en er innstilt. Snart er den lille skapningen selvstendig og stor. Vil du gripe mulighetene - eller la det bli tomme ord? 

Mens det i barnehage, på skole og jobb går i den vante, aktive duren, tar jeg med meg mini ut i naturen. 

Så mye å oppdage, så mange lukter, taktile erfaringer og fristende farger for små, utprøvende armer! Min erfaring med ettåringen, er at det enkle, yrende livet utenfor egen dørstokk som regel er stimuli nok. 

Vinter, vår, sommer eller høst, barnet er uansett årstid, kunnskapstørst. 

Ønsker vi sosial trening med jevngamle i løpet av dagen, har vi mulighet til å reise i den åpne barnehagen. 

Det er et gratis tilbud i pedagogisk kontekst, som kan gi mini og mor nye ferdigheter og personlig vekst.

Politikere: Bevar kontantstøtten, fordi den gir familien valgfrihet!

Hva som er best for seg og sine, er det stort sett familiene selv som vet. 

Med kontantstøtte kan en motta en månedlig stønad frem til barnet er to, dersom du på hjemmelivet for mini har tro. Interessert?

Slett ikke alle får kontantstøtte til å fungere. Man er som regel avhengig av noe hjelp fra familie eller andre, noen ønsker rett og slett ikke å benytte det, og da skal barnehage være et godt og trygt sted å levere. 

Det er svært viktig at barnehagene får en betydelig bedre bemanningsnorm enn den som blir gjeldende, samt jevnere økonomisk stønad. Parallelt med at kontantstøtten økes, i hvert fall opprettholdes i samme grad.

Det viktigste er respekt for det valget hver familie foretar seg, la dem selv få forme sin gylne middelvei. 

Slik jeg ser det, får mini tidlig nok startet institusjonskarrieren, og har sjelden vondt av noe mer tid i hjemmeatmosfæren.