DEBATT
Anna Skagefjord Höglind er pedagogisk leder i Nordby Gardsbarnehage. Her skriver hun om hvordan toleransevinuet kan brukes i disse hjemmekontor-tider.
Gettyimages/Privat
Når tålmodigheten blir satt på prøve
Når vi klemmer oss så tett inn på hverandre over lang tid, så vil våre personlige grenser og vår personlige sfære utfordres. Det vil ikke være mulig å forhindre det, og det er heller ikke et mål, skriver artikkelforfatteren.
Sosiale medier flommer over av aktivitetsforslag til alle foreldre som nå er hjemme døgnet rundt, i minst to uker, med sine barn. Det blir delt mange forslag til hva man bør tenke på, hvordan man skal legge opp rutiner og være en trygg og tilstedeværende voksen for sine barn.
I skrivende stund er det dag fem etter at barnehager og skoler stengte igjen dørene, og de fleste av oss prøver å få til dager med en god balanse og flere av aktivitetsforslagene er allerede utprøvd.
God balanse får vi kanskje til nå, men hva skjer om en uke? Eller bare om et par dager, når vi har vært tett på hverandre en god stund? Når hjemmeskole ikke lenger føles motiverende, når savnet etter lekevenner blir uutholdelig, når hjemmekontoret er fylt til randen av arbeidsoppgaver og når rastløsheten vokser og utålmodigheten blir altfor stor.
Hva skjer da?
Når vi klemmer oss så tett inn på hverandre over lang tid, så vil våre personlige grenser og vår personlige sfære utfordres. Det vil ikke være mulig å forhindre det, og det er heller ikke et mål.
Vi kommer alle til å føle på det!
TOLERANSEVINDUET
Toleransevinduet er en modell som ofte blir brukt for å forstå ettervirkninger av traumer.
Dette verktøyet bruker vi i Nordby gardsbarnehage for å forstå barnas og våre egne reaksjoner, uten at det er knyttet til traume.
Når man er i sitt toleransevindu er man mest oppmerksomt til stede i situasjoner og relasjoner. Hva man tolererer påvirkes av erfaringer, emosjonell tilstand og sosial kontekst; De fleste tåler mer når de er sammen med noen de er trygge på. Når toleransevinduet trigges, blir det smalt, og man opplever at man svinger kjapt imellom over- og underaktivering; mellom utagering, uro og aggresjon på den ene siden - og nedstemthet, nummenhet og apati på den andre siden.
Utålmodigheten vokser i takt med uroen og engstelsen. Mer for noen enn for andre, men vi kommer alle til å oppleve det. Så hva kan vi gjøre i stedet?
La oss senke skuldrene litt og lære oss å bare være sammen. Det kan høres så enkelt ut, men i selve verket så kan det være mer vanskelig enn noe annet. Vi er vant til et 24-timers liv hvor det skjer noe hele tiden, agendaen er fylt opp og det er ikke plass til å kjede seg. La oss legge det livet litt på hylla nå.
Det finnes mange gode ideer der ute, om alt hva dere kan finne på for å få dagene til å gå, men ikke bruk opp alt kruttet på en gang. Det er lov å kjede seg. Det er lov å få være i fred. Det er lov å føle seg frustrert og oppgitt. Det er lov å føle at man ikke strekker til. Og det er bra nok!
Du kommer til å bli sint. Du kommer til å miste tålmodigheten. Barna dine kommer til å trampe inn i toleransevinduet ditt gang på gang, og du kommer til å trampe inn i toleransevinduene til dem.
Dere kommer til å oppleve at vinduene til hver enkelt av dere blir smalere i dagene fremover. Det er menneskelig når man går så tett på hverandre, og blir utfordret på sine grenser. Se til å gi hverandre rom og pauser. Og når utålmodigheten har vært der og satt sine spor - husk at det er du som voksen som er ansvarlig for å reparere etterpå. Sett ord på det som skjer, og bygg opp aksepten og forståelsen for hverandre.
Dette er en del av det livet vi lever nå- og både som barn og voksne, vil vi lære å kjenne både oss selv og hverandre mer i tiden som kommer. Vi vil kjenne ekstra sterkt på følelsen av å være del av, og ta hensyn til et fellesskap.
Så la oss gi plass til følelsene og gi plass for hverandre.
