Studie: Stress bidro til dårligere håndtering av konfliktsituasjoner

– Det er viktig å løfte frem det emosjonelle aspektet ved det å være en profesjonsutøver, sier førsteamanuensis i barnehagepedagogikk Ruth Ingrid Skoglund ved Høgskulen på Vestlandet.

Sammen med kollega Ingvild Åmot har hun forsket på hvordan barnehageansatte reagerer på barns motstand.

Studien ble nylig publisert i tidsskriftet Scandinavian Journal of Educational Research.

57 barnehageansatte

Dataene ble samlet inn i perioden 2013-2014 i fire barnehager. Skoglund tilbrakte én uke i hver av barnehagene for å bli litt kjent med rammevilkårene og få et inntrykk av barnehagehverdagen. Hun mottok også praksisfortellinger fra ansatte i de fire barnehagene, som beskrev hendelser de enten hadde observert eller som de selv hadde vært involvert i med barna.

– Basert på dette utarbeidet jeg en intervjuguide og hadde fokusgruppeintervjuer med personalet, forteller forskeren.

I fokusgruppeintervjuene diskuterte tre til fem ansatte hvordan de kunne reagere når de ble irriterte. Totalt 57 barnehageansatte deltok i studien.

Påvirket av stress

– De ansatte var veldig ærlige på at konflikter oppstår daglig i barnehagen. Det er en del av det å være barn å møte konflikter, sier Skoglund.

Informantene mente at de stort sett håndterte konflikter mellom barna og konflikter mellom seg selv og barna på en god og konstruktiv måte.

– De la vekt på at de visste hvordan og når de skulle gå inn og støtte barna i å løse konflikter selv, og når de skulle gå inn og hjelpe dem direkte, forteller Skoglund, og fortsetter:

– Men de fortalte også at det av og til skar seg på grunn av stress og mangel på tid. Det var i disse situasjonene de følte de håndterte konflikter på en dårlig måte og der de selv tenkte at de burde gjort ting annerledes.

Opptatt av barnas perspektiv

Det kan være mange og gode grunner til at barn utagerer. De ansatte som deltok i studien var opptatt av å se situasjonene fra barnas ståsted, men fortalte at de ikke alltid var tålmodige nok til å gjøre det, opplyser Skoglund.

Noen ganger kunne tålmodigheten bli satt kraftig på prøve.

– De pekte på at av og til kunne barn provosere så mye at de ble sinte og irriterte, for eksempel når man hadde sagt ifra mange ganger uten at beskjeden nådde frem. Dette gjaldt særlig hvis barn plaget eller oppførte seg dårlig mot andre barn. Da kom asymmetrien i barn-voksen-relasjonen mye tydeligere frem, nemlig at det er den voksne som bestemmer, sier hun.

Hva gjorde de ansatte når de ble irriterte og følelsene tok overhånd?

– De ansatte fortalte veldig konkret om hva de hadde gjort i situasjoner der de ble irritert på et barn, for eksempel at man tok barnet i armen og sa; «nå kommer du her!». Eller at man satt barnet bestemt på fanget og begynte å kle på det, selv om barnet ikke ønsket det, forteller Skoglund.

Skuffet over seg selv

– Hva tenkte de i etterkant av å ha reagert slik?

– Istedenfor å gå inn i en dialog med barnet brukte de den maktposisjonen de hadde som voksne. De var tydelige på at dette ikke var OK måter å reagere på og de var kritiske til egne måter å forholde seg til barnet på, sier Skoglund.

– De ansatte la vekt på at de ikke hørte på barnet i disse situasjonene, men bare bestemte. De reflekterte over hva de kunne gjort annerledes. De hadde andre idealer som de stort sett levde opp til, derfor ble de skuffet over seg selv når de reagerte på denne måten.

Det å bli sint på barnet istedenfor å prøve å forstå det, kunne oppleves som et profesjonelt nederlag, forteller forskeren.

Under fokusgruppeintervjuene ble det også diskutert om det er greit at en annen trer inn og «tar over» hvis følelsene holder på å ta overhånd for en kollega.

– Dette var det uenighet om var greit eller ikke. Men en ting de var enige om var at det er viktig å ha kompetanse til å kunne håndtere disse situasjonene selv, sier Skoglund, og fortsetter:

– Det er ikke alltid andre til stede som kan steppe inn. Derfor er det viktig å diskutere hva man kan gjøre når man kjenner at følelsene holder på å ta overhånd.

Naturlig reaksjon

– Er det greit at barnehageansatte blir sinte på barn av og til?

– Å bli sint er en helt naturlig reaksjon i mange sammenhenger. Og det at barn får erfaring med at også voksne har følelser og blir lei seg og sinte, er bra. Det handler om måten man kommuniserer dette på til barna. Hvis man klarer å sette ord på det kan man bruke sinnet pedagogisk, sier Skoglund, som selv har flere års erfaring som barnehagelærer i barnehagen.

– Flere av informantene fortalte at de satte ord på sine egne følelser overfor barna: «Se på meg, sånn ser jeg ut når jeg blir sint». De forklarte: «Jeg kjenner at jeg blir lei meg når dere gjør sånn». Da kan dette bli læringssituasjoner for barna, sier forskeren.

– En barnehage uten utfordrende følelser, tror jeg ikke finnes. Dessuten tror jeg ikke det ville være en god barnehage, sier Skoglund, som mener det er viktig å lære barna at alle følelser er lov.

– Et yrke som krever hele deg

Forskeren mener det er for lite fokus på ansattes følelser i barnehagelærerutdanningen.

– Dette med å bli sint og frustrert er - i alle fall når det gjelder personalet - lite belyst i utdanningen. Det er mer fokus på de glade følelsene - at det er flott å jobbe i barnehage - og mindre fokus på det vi i studien kaller de utfordrende følelsene, som å være sint eller frustrert, sier Skoglund.

– Dette er et yrke som krever hele deg. Du er så tett på barna både fysisk og emosjonelt. Derfor mener jeg det er viktig å ha fokus på følelsene til de ansatte, også på de utfordrende følelsene, sier hun.

Delingskultur

I studien kom det tydelig frem at de ansatte satte pris på å få snakket sammen om situasjoner der de følte de burde ha reagert annerledes overfor barna.

– I gruppeintervjuene fikk de pratet om sine «private nederlag». Da fikk de høre at andre hadde opplevd det samme i lignende situasjoner. De fikk en felles refleksjon rundt at de kunne håndtert situasjonen annerledes, men at det også er viktig å ha rammevilkår for å kunne gjøre en god jobb, sier Skoglund.

– Mangel på bemanning og tid skaper stress og kan være en direkte hindring for personalet i å gjøre en god jobb. Dette er rammevilkår som må kjempes for på både kortere og lengre sikt. Kollegafellesskapet er også viktig og det bør være ganske lav terskel for å ta opp situasjoner der man har følt seg usikker og tenkt at man kunne gjort ting annerledes. Ved at man tar opp dette temaet, kan det bli belyst som en utfordring, noe som igjen kan bidra til å utvikle egen profesjonell kompetanse og eget skjønn, sier forskeren.

Skoglund mener derfor det er viktig å etablere en delingskultur i kollegafellesskapet, hvor kolleger kan komme med konstruktive innspill og veilede hverandre.

– Det handler om å ha et gjensidig ønske om å stå sammen om å utvikle kompetanse, avslutter hun.

Saken ble først omtalt på forskning.no.