Virkeligheten skulle bli en helt annen enn Stine forestilte seg

Denne teksten er til alle dere nyutdannede pedagoger der ute. Det er nå starten på barnehageåret, og for veldig mange av dere, deres første møte med barnehagen etter endt utdanning. Vi må alle igjennom denne tiden, og derfor vil jeg gjerne dele litt av mine erfaringer som fersk pedagogisk leder i en helt ny barnehage.

Bacheloroppgaven min ble levert, og jeg var klar. Jeg var klar for arbeidslivet, jeg var klar for endelig å kunne utøve alt jeg hadde sittet og tilegnet meg av kunnskap om barn og barndom. Ambisjonene mine var skyhøye: Jeg skulle finne veien til det pedagogiske Mekka; der spiser man språkutvikling til frokost, man bader i filosofiske samtaler, konflikthåndtering er barneskirenn, og rutinene flyter på en rosa sky. Barna skal innom hvert eneste fagområde hver eneste dag, dokumentasjonen lager seg selv, og samarbeidet med foreldrene er en eneste stor fest. Vi lever alle i en felles pedagogisk harmoni, der vi ikke gjør annet enn å smile og le dagen lang før man går hjem og legger seg med et smil om munnen.

Realiteten var da dessverre en helt annen. Jeg snubler flere ganger daglig, og det er mange branner jeg slokker hver eneste dag (om jeg i det hele tatt ikke har brukt opp pulverapparatet), om det er blant barn, ansatte eller foreldre. Jeg blir stadig skuffet over at jeg i det hele tatt ikke finner stien til Mekka, og enda mindre vite hvilken retning jeg skal ta om stien først blir funnet. Jeg går hjem om ettermiddagen med en tung rygg, et tenkende hode og trøtte øyne. Hvilken forskjell har jeg egentlig gjort i dag, da jeg satt på kontoret nesten hele dagen? Var det den periodeplanen jeg lagde som vil utgjøre den store forskjellen for barna? Eller den avspaseringslisten? Eller oppdateringen av rutine for vask av kjøleskap?

Jeg har selv ikke barn, men jeg vil tro jeg kan kjenne litt igjen følelsen som foreldre til stadighet snakker om; ”Den konstante dårlige samvittigheten”. Jeg trodde at denne kom til å forsvinne etter jeg ble ferdig med eksamenslesing, bachelorskriving og oppgave-deadliner. Dette er en annen form for dårlig samvittighet der jeg ikke føler jeg bare skuffer meg selv, men mange små uskyldige i sine tidlige leveår.

Jeg snakket med min leder om dette, og hun presterte å gi meg et lite glis i munnviken mens jeg satt der og gråt til jeg var tom; «Praksissjokket kalles dette, Stine.»

Jeg forstod fort at jeg blir nødt til å senke mine standarder i hvordan oppgavene skal utføres. Jeg kan rett og slett ikke bruke 3 timer på å lage den vakreste bursdagskrone av glitter og håndmalte illustrasjoner, eller ta på meg alle oppgaver selv. Min leder fortalte meg også at ”Gjør det som er viktig, ikke det som haster!”

Dette er noe jeg har tatt med meg, og noe som virkelig er blitt utgangspunkt for en stor snuoperasjon for meg: Hva er viktigst, at jeg legger ut 26354836 bilder av hva vi gjorde på turen til bondegården, eller skal jeg være med å undre meg sammen med barna om hvordan ulla fra den sauen kan bli til genserne våre som varmer om vinteren?

Den viktigste jobben jeg som pedagog, og alle andre gjør i barnehagen, er å gi disse barna mening med hverdagen. At de føler seg trygg, sett og hørt. At vi tar de på alvor for hvem de er og hvor de kommer fra, og ikke minst at vi gir dem ny mening, og gir dem lyst til å komme tilbake i barnehagen hver eneste dag. Min jobb er uten tvil den aller, aller beste, fordi den er så uendelig viktig, og enda mer uendelig givende. Takk til alle som lar meg gjør akkurat det jeg gjør! Jeg ville ikke byttet det ut for noe.

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.