DEBATT
Pedagogisk leder i Naturbarna AS, avdeling Lilleng naturbarnehage, Lone Jonassen.
– Kan vi gjøre mer for de sensitive barna?
– Høysensitive barn er ikke "umulige", de er bare mennesker med sterke følelser som de trenger hjelp til å organisere, sier barnehagelærer Lone Jonassen.
Alle vi barnehagefolk opplever de sensitive barna. De barna som stadig er nede på trygghetssirkelen, de som hele tiden blir overveldet av inntrykk og egne følelser. De barna som hele tiden trenger et fang å ”lade” på, som Ida Brandtzæg, Guro Øiestad og Stig Torsteinson skriver i boken «Se barnet innenfra».
Disse barna kan gjerne bli sittende lenge på fanget, før de er klare for å gå ut i verden igjen, for så å komme tilbake til det trygge fanget. Man har også de barna som vi voksne må ”hente inn” da vi ser følelser tar overhånd, som medfører frustrerte handlinger, som ofte havner negativt ut mot omgivelsene. Det blir vanskelig å holde i gang en lek, alene eller med andre og det blir vanskelig å dele på de voksnes oppmerksomhet.
Mange vil nok kalle disse barna ”umulige eller utfordrende”, men egentlig er vel disse barna mennesker med mange sterke følelser inni seg, som trenger hjelp til å organisere dem? Jeg tror det er lett å miste det positive i seg selv, når man til stadighet havner i kaoset som skjer inni oss. Hvordan kan vi da finne det positive tilbake? Hvordan kan vi finne frem god-følelsen? Hvordan kan vi visualisere oss en positiv situasjon, som igjen kan få oss ut av det vanskelige som skjer inni oss? Og er dette mulig å få til i barnehagen og på så små barn?
Eller skal vi satse på at det vi allerede gjør, har gitt barna de verktøyene de trenger for å komme ut av et eventuelt indre kaos? Barn er hele tiden i en danningsprosess på godt og vondt, dermed er det viktig at barna føler de er gode nok som de er. Og jeg tror det blir vanskelig for dem om de hele tiden havner i et indre kaos. Jeg mener at barn som har et kaotisk indre, oftere havner i negative situasjoner. Jeg vil hjelpe dem ut av disse situasjonene, også når de voksne ikke er tilstede, men hvordan?
Hva om barnehagefolk kunne samarbeidet med enda flere fagfolk? Hva med å ha barnepsykologer på lag? Vi kunne møtes som et reflekterende team?
Noen vil kanskje mene at det er grenser for hvor mye vi skal kunne få til i barnehagen og at dette ikke er vårt kompetansefelt, men samtidig er barnehagen et av de viktigste arenaene, så hvorfor ikke?
Og jeg tror dette kan være en forebyggende faktor i forhold til mobbing. Og når det gjelder læringsbegrepet, hvordan skal barna kunne lære da de har mer enn nok med å takle følelsene inni seg?
