Et innestengt behov fra et utagerende barn

Jeg vil ikke dele! Jeg vil dytte! Jeg vil ha alt for meg selv!

Nei. Det er ikke slik jeg er, og det er ikke slik det er. Det er bare så vanskelig å forstå hva jeg skal gjøre. Og det er så vanskelig å forstå meg. Kanskje du gjør det? Eller kanskje du etterhvert vil det?

Du skjønner, å forstå hva som er mitt og hva som er ditt, det er så vanskelig. Og hva er egentlig vårt her i barnehagen. Jeg hadde jo den lekebilen tidligere i dag. Noen tok den. Jeg godtok det ikke. Fordi jeg ikke forstod at den nå kunne brukes av andre enn meg.

Jeg merker at du kan bli frustrert. Vær bestemt med meg, ikke sint. Jeg trenger denne lærdommen om og om igjen. Jeg trenger deg mye sammen med meg. Du som er den voksne, trygge. Du skjønner, jeg er en som ofte føler meg veldig tilknyttet til noen få voksne, og akkurat disse betyr så ufattelig mye. Er du dette ansvaret bevisst?

Alle barn i barnehagen trenger noen voksne de er litt ekstra knyttet til, og har en litt magisk relasjon med. Alle kan ikke forstå meg, uansett hvor høyt de ønsker. Det som er viktig er at NOEN gjør det. Et annet barn, ikke minst et utagerende barn, vil gjerne ha en slik relasjon med en annen voksen.

Relasjonen jeg har med den voksne jeg søker mest mot, er en relasjon som ikke kan undervurderes. Det er så viktig at relasjonen vår også er bygget rundt de morsomme tingene. At du ser meg for alt det jeg er og ikke utelukkende gir meg negative tilbakemeldinger. For da skjønner du, da vil jeg ikke bry meg om disse tilbakemeldingene. Jeg tar de ikke innover meg og lærer av disse.

• LES OGSÅ: Dette er LP-modellen.
• LES OGSÅ: Slik får treåringene den beste utviklingen.

For jeg får jo kun negative beskjeder, så hvorfor skulle jeg bry meg? Gi meg gjerne ti positive tilbakemeldinger for hver negative. Du skjønner, er ikke de positive i solid overvekt, så vil jeg søke oppmerksomhet der det er mulig. Og da tyr jeg til det jeg vet gir meg nettopp dette; negativ atferd. All PR er god PR, da.

Man skal ikke drive og rose alt mulig sies det. Nei, men det er også noe som heter individualitet. Jeg, jeg trenger det. Et enormt behov for dette, slik at de få positive tilbakemeldingene ikke druknes i et enormt hav av negativitet. Og for å rose meg korrekt og presist istedenfor noe så enkelt som "så flink du er", så må du holde et ekstra nøye øye med meg. Du som er min nærmeste voksne her i barnehagen. Du må se ALT jeg gjør, i hvert fall nesten. Ingen er nemlig feilfrie. Ikke jeg, ikke du.

Ikke sett meg alene på en stol, i et hjørne eller hva som helst. Ikke tving meg til å sette meg alene om jeg gjør noe galt. Det finnes et ord for dette som jeg ikke engang vil kjenne til. Sitte og tenke over hva jeg har gjort? Vel, men problemet var jo at jeg ikke visste hva jeg gjorde feil. Er jo det som pleier å være tilfellet. Det jeg trenger er derfor tydelige tilbakemeldinger på nøyaktig hva jeg gjorde feil.

Og du? Presenter hva jeg heller kunne ha gjort. Jeg trenger nemlig dette også. Løsninger. Nøkler til sosiale settinger som kan ende annerledes ved neste anledning. Du har gjort det? Ja, men jeg trenger det kanskje tre tusen ganger og enda litt til. Krevende, men alfa og omega.

Jeg har så god relasjon til deg. Du som alltid er der for meg når jeg trenger det. Derfor blir jeg så mye mer trist når nettopp du gir meg tilbakemeldinger om jeg har gjort noe feil, vært i en konflikt. Jeg kan da ta det så inn over meg at jeg vandrer trist avgårde. Det er ikke dette som er feil. Det er ikke feil da om jeg velger selv å sette meg alene i noen sekunder. Feilen er om du ikke etterhvert vender tilbake til meg. For å prate mens jeg er rolig og ikke lenger utagerende.

Denne fasen er det aller, aller viktigste av alt. Og det er nettopp du, du som håndterte situasjonen i første omgang, som må være den som returnerer til meg. Jeg trenger deg nå. Det er denne relasjonen jeg behøver mest av alt. Kommer det en annen voksen bort til meg nå, så er relasjonen min til deg ødelagt. I hvert fall har den fått seg en solid knekk som er hard å reparere.

• LES OGSÅ: - Barn ønsker å være i aktivitet!
• LES OGSÅ: Derfor bør du tøyse med barna.

Akkurat dette med reparasjon er så utrolig viktig. At når vi nå har ordnet opp i en situasjon, så må vi nullstille. Hver eneste gang! Vi starter på nytt, og dette må vi ofte gjøre hundre ganger i løpet av en dag. Jeg legger situasjoner bak meg rett etterpå, og det MÅ du også gjøre.

Slik at jeg får den omsorgen og tryggheten som jeg så sårt behøver. Og du skjønner, den nære relasjonen jeg har til deg, gjør at jeg så gjerne vil gjøre det som er rett. Jeg er et barn. Jeg ser opp til deg. Jeg er glad i deg, og vil så gjerne følge dine retningslinjer for hva jeg skal og ikke skal gjøre. Relasjonen vår gjør også at jeg lærer deg å kjenne. Jeg lærer dine grenser å kjenne. Det er derfor så viktig at du er ditt ansvar bevisst.

Du må ikke endre grenser og regler i hytt og gevær. Da skjønner du, da blir jeg forvirret. Vær bestemt, men ikke sint. At du er bestemt, gjør meg nemlig ikke utrygg. Vinglete meninger og regler derimot… Du skal bare se. Vi barn søker deg. Vi trenger deg. Det er derfor viktig at du er en lekekamerat som samtidig er tydelig i din voksenrolle. Er du utelukkende en lekekamerat, så vil jeg behandle deg deretter. Kanskje blir jeg da en dag så fornærmet når du plutselig håndterer en konfliktsituasjon, at jeg blir helt satt ut. Og trekker meg unna deg.

Har jeg problemer med å skjønne hva jeg gjør feil i situasjoner? Er jeg oppgiret, sint, frustrert eller gråter i en situasjon der jeg dytter eller tar i fra de andre barna en leke? Gi meg en ny sjanse. Ikke ta meg bort i fra situasjonen med en eneste gang, med mindre det er absolutt nødvendig. Si heller at om jeg gjør det samme på nytt, så må du ta meg med bort derfra. Og bli der. Bli i situasjonen. På den måten kan du i tillegg hjelpe meg og de andre barna underveis i situasjonen.

Om jeg viser så sterke følelser som nevnt ovenfor, så er det fordi jeg ikke skjønner hva jeg gjør feil. Jeg tror av hele mitt hjerte at jeg bare forsøker å ta det som er mitt. Forklar meg, og gi meg derfor en ny sjanse til å bli der. Til å bli i leken. For jeg trenger det, det sosiale. Lekekamerater. Og jeg behøver dette i små grupper. Også når vi skal gjøre planlagte aktiviteter. Da er det lettere for meg å følge tydelige rammer.

Og du. Ikke gi meg konsekvenser helt ute av sammenheng. Alle har gjort det, ingen er feilfrie. Sagt for eksempel at "om du ikke oppfører deg nå, så blir det ikke lørdagsgodt". Eller som i barnehagen: "Om du ikke lar være å dytte her i sandkassen, så får du ikke være med på turen i morgen". Er jo ingen sammenheng her mellom handling og konsekvens? Disse må høre sammen. Slår jeg med en spade, ta spaden i fra meg om dette ikke endres.

Dette er tydelig for meg. For jeg lever her og nå. Alltid. Og du, er jeg kommet i en alder der jeg kan si fra til en voksen ved konflikter, så gi meg dette som et verktøy. Har jeg dyttet fordi noen tok fra meg en leke? har jeg klort fordi noen kjørte med en leketraktor over sandslottet mitt? Når vi snakker om dette, gi meg nøkkelen til å unngå at jeg gjør det samme neste gang. Si at jeg alltid kan komme til deg når slike ting skjer, og så vil du komme med en gang. Og du? Da er det viktig at du gjennomfører dette, slik at jeg ser virkningen.

Og hva om jeg kom til deg når de andre barna dyttet meg, og du tok meg med tilbake inn i situasjonen. Der du fortalte dem at det ikke var rett å gjøre, og det mens jeg hørte på. Det ville vært sterke saker. Jeg ville ha sett at det hjalp. Og fuglene skal vite at jeg har opplevd å bli snakket til av voksne mens andre barn har hørt på. Kanskje har jeg på grunn av det blitt en syndebukk for alt det gale som skjer. Unngå dette. Hør mine innestengte behov, for de er det. Selv om jeg er utagerende.

Om du vil lese mer at Stian Pedersen, finner du alle hans tekster på bloggen hans: Barns følelser.