En lun bris i vinterstormen

Det uler ute. Riktig så hustrig og kaldt. Vi satt ved frokostbordet da de voksne måtte fortelle at turen opp i fjellet for å ake måtte avlyses. Det var ikke forsvarlig å gå helt dit i dette været uansett mengde med kuldekrem. Vi hadde alle gledet oss sånn. Å gå på tur er så gøy. Alltid gøy å befinne seg utenfor gjerdet. Litt utenfor selve barnehagen.

De voksne trøstet oss og de anerkjente hva vi følte. "Vi forstår at dere er lei dere, men det er bare ikke mulig å dra dit i dag", kunne de berette. Alltid med slik en varme når de imøtekommer oss.

Selv om det betyr nei, så betyr det nei på en måte som er lettere å akseptere. Kanskje fordi vi fikk sette ord på følelsene våre og våre meninger? Jeg tror det. Det hjalp i hvert fall på humøret mitt. Det er godt å føle seg sett. Våre voksne pleier å være gode til det å se oss, ikke bare å se etter oss.

Og vet du hva? Av en eller annen grunn så pleier de alltid å finne gode løsninger. Løsninger som gjør at ting slett ikke blir så ille likevel. Hun Anna skjønner du, en av de voksne. Hun hadde nemlig en veldig god ide. Hva om vi gikk rett utenfor gjerdet til barnehagen, for der var det store snøskavler vi kunne ake i? Snøskavler som lå der etter all brøytinga. Jeg følte meg ikke helt overbevist, men jeg gjorde som vi fikk beskjed om. Nemlig å kle på meg ytterklærne. Jeg var kanskje litt skuffet enda. Faktisk litt sint til og med, på grunn av turen som ble avlyst.

Det er så vanskelig å forstå enkelte følelser på egenhånd. Er veldig sint. Det dirret litt i den lille kroppen min. En av de voksne hadde lagt frem det brune settet mitt med ullklær. Jeg liker ikke det for det klør så fælt. Så jeg kastet det mens jeg skrek for full hals at jeg skulle ikke ha på meg de dumme ullklærne. Ikke tale om.

Heldigvis så forstod den samme voksne som la ut klærne mine hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde. Så hun tok meg på fanget og sa: "Jeg skjønner at du er sint. Jeg har nemlig fått med meg at du i to dager har gledet deg til denne turen". Jeg stoppet å gråte der jeg satt på fanget til den omsorgsfulle voksne. Spent på om hun kjente meg så godt at hun visste hva mer som var galt for meg akkurat nå. Spent på om hun hadde observert meg nok, snakket med meg nok med kompetanse nok til å forstå hvem jeg er og hva jeg vil.

• LES OGSÅ: Grønne og røde tanker gir gode følelser.
• LES OGSÅ: "Selvstendig og følelsesladet" av Stian Pedersen.

For jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle formidle det jeg tenkte akkurat nå. Det er vanskelig uten nok livserfaring og ikke minst når sinnet tar overhånd. Jeg er så glad for at hun ikke ble sint eller oppgitt da jeg kastet klærne på gulvet. For vet du hva? Da kan jeg love deg at da hadde jeg blitt sint jeg også. Og vi hadde bare havnet i en lås mens nøkkelen lå ute i snøstormen. "Det er veldig kaldt ute, så i dag må du nesten ha ullklær på. Men du kan heller ta det røde settet ditt om du har lyst". Jeg nikket forsiktig for jeg var ikke i kjempegodt humør, men likevel følte jeg mye bedre etter å ha blitt forstått og samtidig ha fått litt ekstra trøst. Jeg føler meg så trygg når jeg samtaler med voksne som forstår meg. Så lun inne i meg.

Klærne kom på. Vel ute så kunne vi ikke engang se fjellet som vi skulle gå til i dag. Det var så mye snø og vind fra alle kanter. Jeg brydde meg egentlig ikke så mye om det for jeg var veldig klar for å ake i dag. Men det blir vel ikke noe gøy nå, tenkte jeg. Å ake i snøskavler er for babyene, tenkte jeg inne i meg. Men, se der! Det er Petter jo. En av de andre voksne. Han gjør noe der ute i snøkavet. Jo, han var nesten ferdig å bygge de store snøskavlene om til enda større akebakker. Han hadde blitt enig med de andre voksne om å gå ut for å ordne klart til vi kom, som et plaster på våre små sår.

Akebakken inneholdt ikke bare en men to veier ned, der den ene var litt større enn den andre. Og Petter hadde i tillegg laget en trapp opp til toppen av bakkene. Vi stormet ut porten straks vi fikk lov. Så fulle av energi, så fulle av forventninger. Det var ufattelig gøy å ake ned bakkene og enda mer gøy ble det når de voksne kastet seg med i akingen. De smilte og de lo, og vi flirte så tårene trillet tilbake. De gjorde det med en slik innlevelse. En innlevelse som er smittsom. Vi følte virkelig at de var på vårt nivå.

"Au!" skrek jeg. Akebrettet mitt tippet rundt i det jeg var nesten nede fra bakken. Jeg vet ikke helt hva det var, for det gjorde egentlig ikke så forferdelig vondt. Men jeg hadde behov for å gråte allikevel. Kanskje for å få litt oppmerksomhet? Men du, det er ikke noe rart. Vi er aldri eldre enn seks år her i barnehagen. Vi liker oppmerksomhet og vi trenger oppmerksomhet. "Han gråter bare fordi han vil ha oppmerksomhet", er noe jeg aldri har hørt de voksne si her i barnehagen. Og det er så godt. For det ville vært vondt.

Kristine tok meg på fanget. Hun stormet nemlig til straks hun så at jeg falt. Hun er den tredje voksne på avdelinga vår. Jeg er så glad i henne. Hun har alltid denne varmen. Jeg satt i mange minutter på fanget hennes mens jeg var helt stille. Ville bare ha trøst nå uten å konversere tilbake. Kristine fortalte i det vide og det brede om uhell hun selv hadde som barn. Og at hun derfor forsto meg, forsto meg akkurat nå. Det var så godt å høre, for gjennom hennes egne delte erfaringer så var det lettere å forstå mine egne. Både erfaringer og følelser rundt dette. Hvem jeg er.

Plutselig merket jeg at Kristine skalv. Hun hadde tatt av seg vottene for lenge siden for å kunne tørke tårene mine uten at jeg sku få ulldotter i øynene. Hun er så snill. Fryser for min del. "Her, ta vottene mine", sa jeg til henne. "Jeg ser at du fryser». Kristine så på meg. Så kunne jeg se en liten tåre i hennes eget øye. En gledeståre. Hun var så stolt over meg, sa hun. Stolt over at jeg brydde meg om andre, og at jeg hadde skjønt at hun frøs.

• LES OGSÅ: Slik får du barnet til å fortelle hvordan det faktisk hadde det i barnehagen.
• LES OGSÅ: "Et bristende hjerte gir vondt i magen", av Stian Pedersen.

Kristine passet selvfølgelig ikke vottene mine, men det er tanken som teller. Men nå var det på tide å gå inn. For selv om vi ikke befant oss oppe i fjellet nå, så begynte vi å bli kalde. Det var så godt å komme inn i varmen igjen. Jeg var nå varm både inne i meg og utvendig. Varmere skulle det bli. For da vi kom inn ble vi møtt av et fantastisk syn. Kristine tok i mot oss inne. Jeg hadde fått med meg at hun smilte så lunt når hun gikk inn tidligere enn oss, men ingen av oss ante hva hun skulle gjøre.

Kanskje fordi hun vet at vi er glade i overraskelser? For overrasket ble vi. Hun hadde skjøvet bort to av spisebordene og istedenfor satt opp det store turteltet vårt. "Kan vi ikke dra på tur, så får vi ta turopplevelsen hit", sa hun mens hun vinket oss inn i teltet. Inne i teltet ventet både varm kakao og ferdigsmurte brødskiver. Jeg elsker barnehagen. Dette var en av de beste turene jeg har vært på. Det føltes som en lun bris i vinterstormen.

Les flere av Stian Pedersens populære betraktninger på bloggen hans: Barns følelser.