Fyrer løs mot «De utrolige årene»: – Jeg tror ikke voksne hadde akseptert å bli behandlet på en sånn måte

Bruken av standardiserte programmer i barnehager og skoler er utbredt og ofte påført de ansatte ovenfra, med en svekkelse av det pedagogiske handlingsrommet i møte med barna som konsekvens, hevder Freddy André Øvstegård (SV).

Han mener utviklingen bunner i en grunnleggende mistillit til de profesjonelle.

– Grunnen til at mange lærere og barnehagelærere er kritiske til programmene, er at de opplever at de bygger på helt andre verdier og et helt annet syn på barn enn det de er etisk forpliktet på, poengterer stortingsrepresentanten.

«Timeout og ignorering»

Dette kommer fram i begrunnelsen for et skriftlig spørsmål Øvstegård sendte til kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) tidligere i vår.

Selve spørsmålet lød:

Store summer, også over statsbudsjettet, går i dag til å finansiere Læringsmiljøsenteret i Stavanger og NUBU, som står bak flere standardiserte programmer. Helsedirektoratet anbefaler barnehager og skoler å ta i bruk det omdiskuterte programmet De utrolige årene. Kommersielle aktører som selger programmer til norske barnehager og skoler, legger sterke føringer på det pedagogiske innholdet. Mener statsråden at det er fornuftig at det offentlige støtter og finansierer utvikling og utbredelse av slike programmer?

At det brukes store ressurser på noe som lærere i barnehage og skole ikke har bedt om, er et problem i seg selv, mener Øvstegård, som sitter i Utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget, og er SVs utdanningspolitiske talsperson.

I begrunnelsen, som kan leses i sin helhet på Stortingets nettsider, problematiser han omkring innsalg og måten effekt dokumenteres på, samt «det instrumentelle synet på barn». Han ytrer seg særlig kritisk til én konkret aktør:

– I programmet De utrolige årene (DUÅ, vår anm.) brukes oppdragelsesteknikker som timeout og ignorering, det fins ingen refleksjoner rundt voksnes makt over barn, og det fins ingen spor av verdien av å lytte til barn, noe som er sentralt i barnehagen og skolens formål, lyder Øvstegårds påstand.

I fagmiljøene som jobber med implementering av DUÅ i Norge, kjenner man seg ikke igjen i beskrivelsen. Les Oddbjørn Løndals imøtegåelse av kritikken lenger ned i saken.

Brenna: Viktig tilbud

Statsråden knytter sitt svar til barnehage- og skolemiljø, og på at det ikke finnes nasjonale pålegg om å bruke ulike programmer eller metoder for å jobbe godt og systematisk med temaet.

Men hun mener det er «viktig at barnehager og skoler har tilgang til og tilbud om ulike og varierte støtteressurser og kompetanseutviklingstiltak, som kan bidra til å forebygge mobbing og sikre at alle barn og elever har det trygt og godt».

Brenna skriver videre at hun bare kan svare for tilskuddsordninger under Kunnskapsdepartementet, og gjør det klart at støtten som gis til ulike program gjennom Utdanningsdirektoratet utgjør relativt lite penger. Men poengterer også at det kan bli aktuelt å utrede muligheten for bedre koordinering av statlige tilskuddsordninger til akkurat læringsmiljø- og antimobbeprogrammene.

Kunnskapsministeren gir uttrykk for at hun mener programmer ikke kan dekke alle behov, men på ulike måter bidra, og at vurderingene knyttet til dem bør gjøres i den enkelte skole eller barnehage.

– Det er viktig at barnehager og skoler nøye vurderer ulike dilemma og problemstillinger og bruker klokskap og fornuft når de velger metoder eller opplegg i utviklingsarbeidet. Jeg har tillit til at barnehager og skoler analyserer og kartlegger hvilke kompetanseutviklingsbehov de har og følger opp disse med gode og forskningsbaserte tiltak, avrunder statsråden.

Svaret er tilgjengelig i sin helhet på Stortingets nettsider.

Slutter seg til kritikken

Doktorgradsstipendiatene Anniken Lind og Elin Førde har lest både spørsmål og svar med stor interesse.

Førde, ved Høgskulen i Volda, ser på barnehagelæreres opplevelser med bruken av standardiserte og evidensbaserte program. Lind, ved Høgskolen i Innlandet, ser på ivaretakelse av barns verdighet i møte med adferdsregulerende programmer.

Sammen satte de seg ned og skrev en kronikk (først publisert hos Aftenposten), som har fått tittelen «Timeout? Ignorering? Vi tror kunnskapsministeren har bedre ønsker for barn i barnehage».

Les også:

Timeout? Ignorering? Vi tror kunnskapsministeren har bedre ønsker for barn i barnehage.

Der gir forskerne uttrykk for at svaret fra Brenna gjør dem urolige, fordi kunnskapsministeren synes å overlate ansvaret for bruken av ulike programmer til profesjonen. Mens barnehagelærerne opplever at de ikke har noen innflytelse på implementeringsprosessene.

De skriver at DUÅ langt fra er det eneste programmet barnehagelærere og forskere opplever som etisk problematisk, men følger også opp Øvstegårds konkrete kritikk mot DUÅ.

– Det handler om denne sterke, gammeldagse disiplineringen man skal bruke med belønning og straff. Jeg tror ikke voksne hadde akseptert å bli behandlet på en sånn måte. Blitt satt på en tenkepausestol, eller ignorert, forklarer Lind til Barnehage.no.

– Vanskelig å måle

– DUÅ er manualbasert. De hevder også at de er evidensbaserte og kan dokumentere for effekt. Noe vi stiller oss kritisk til. Det er veldig vanskelig å måle effekt i arbeid med mennesker, påpeker Førde.

– For hva er det som virker? Var det ei bestemor som hjalp til, eller generell normal utvikling?

Poenget hennes er at man kan se progresjon fra en dato til en annen, uten å kunne si hvorfor.

– Det som er problematisk med slike program, er den implisitte forståelsen av at barn er noe som skal bli til noe. At det er noe med barn som man må reparere. Både før det blir en skade, og i tilfelle det blir en skade, fortsetter Lind.

– Her ligger gjerne «tidlig innsats» i bunnen. Som har ført til at det er blitt veldig lett å selge inn disse programmene. Det florerer jo, har rett og slett blitt en hel industri.

I kronikken hevder de at det politiske trykket på tidlig innsats i barnehagen paradoksalt nok fører til flere avvik enn det er ment å forhindre.

Bedt om å utdype, viser Førde til en doktorgradsstudie av Ann Christin Eklund Nilsen, som tar for seg spenningsfeltet mellom intervensjonsdiskursen (tidlig innsats) og diskursen om mangfold i norsk barnehagesektor. Den ene orientert mot grensene for normalitet med vekt på potensielt skadelige forskjeller, den andre mot å omfavne forskjeller som en positiv ressurs for individ og samfunn.

– Illojal som arbeidstaker

Mange barnehagelærere uttrykker at programmene går på akkord med faglig autonomi, ifølge Førde.

­– De føler en slags tvang, og blir gjerne pålagt å bruke programmene av arbeidsgiver.

Selv om man har et teoretisk valg, blir det i praksis vanskelig å gjøre annet enn å følge programmet, for ikke å være illojal som arbeidstaker, poengterer Lind.

– Og litt av premisset, i hvert fall i evidensbaserte program, er at du holder deg til manualen. Hvis ikke kan man ikke garantere at det virker.

– Kan det ikke være en styrke med felles programmer, utviklet av fagfolk, framfor at den enkelte pedagog skal «finne opp kruttet» hver for seg?

– Man kan ikke forholde seg til alle mennesker på samme måte. Da tar man bort handlingsrommet barna har til å være seg, og være noe annet enn de voksnes forventninger. Det betyr ikke at man ikke kan ha noen felles rammer. Jeg tenker at problemet oppstår når det er en oppskrift man skal følge uavhengig av hvem barnet er, og hvem som møter det, svarer Lind.

For mange verktøy?

Det finnes etter hvert mange eksempler på felles verktøy for barnehagelærere, eksempelvis TRAS, Alle med, Grønne tanker – glade barn og CLASS. For mange, etter Lind og Førdes syn.

– Det er ikke sånn at alt er problematisk. Heller ikke ved DUÅ. Men DUÅ rettferdiggjør og tilslører noen praksiser som vi burde være ferdige med. Vi er ferdig med skammekrok, og samtidig ikke, nå kaller vi det bare tenkepausestol, sier Lind – klar på at hun opplever at forskjellen i realiteten ikke er stor.

I kronikken benytter de to doktorgradsstipendiatene en herre/slave-metafor, inspirert av filosofen Michel Foucaults maktperspektiver.

«Slik vi ser det, fratar DUÅ barns handlingsalternativer, og det kan være nærliggende å forstå DUÅ som herren og barnet som slaven», skriver de.

Der oppfordrer de også kunnskapsminister Tonje Brenna til å ta bekymringen fra Øvstegård på alvor.

– Alle barnehagelærere har treårig bachelorgrad, som skulle gjøre dem kompetente. I tillegg har mange videreutdanning og lektorkompetanse. Jeg kan godt forstå at de blir provosert av å måtte bruke et program som del av sin praksis, sier Førde.

Hevder Øvstegård tar feil

Det er RKBU Nord, RKBU Midt-Norge, RKBU Vest og RBUP Øst og Sør som samarbeider om implementeringen av DUÅ i Norge. Forkortelsene står for henholdsvis «Regionalt kunnskapssenter for barn og unges psykiske helse og barnevern» og «Regionsenter for barn og unges psykiske helse».

Oddbjørn Løndal er universitetslektor ved RKBU Nord, som hører inn under UiT Norges arktiske universitet. Han er også administrativ leder for DUÅ i Norge.

Løndal er for øvrig utdannet barnehagelærer og har jobbet i og inn mot fagfeltet i mer enn 30 år. Han er overrasket over måten stortingsrepresentanten spør på.

– Det kan virke som Freddy André Øvstegård har mottatt en beskrivelse av DUÅ fra noen, uten å sjekke fakta, og deretter tatt uttalelsene til Stortinget, skriver han i en e-post til barnehage.no.

At Øvstegård omtaler DUÅ som instrumentelt og kommersielt må betegnes som bemerkelsesverdig, mener Løndal, som avviser at noen av delene er riktig.

Han forteller at samarbeidende stil (kollaborativ prosess), der kursholdere eller ansatte ikke skal framstå som ekspert på andres liv og løsninger, er en sentral arbeidsform i alle DUÅ-programmer.

– Man tar tak i foreldrenes, personalets eller barnas egne opplevelser og utfordringer og utarbeider mål ut fra dem. Det kan vel vanskelig betegnes som instrumentelt, argumenterer Løndal.

Pengestøtte til fagstillinger

Han viser til at programserien er utviklet ved University of Washington i USA. Og at opplæring, veiledning og materiell i Norge er tilpasset norske forhold og tilbys kostnadsfritt fra de regionale kunnskapssentrene til barnehager, skoler, familiesentre, helsestasjoner, BUP-er og andre instanser. Helsedirektoratets årlige tilskudd går i liten grad til innkjøp av materiell og tjenester fra eksterne aktører, men til fagstillinger og kontinuerlig fagutvikling i regionsentrene, ifølge Løndal.

– Er man kreative, kan man selvfølgelig hevde at DUÅ er under kontroll av Incredible Years siden det kjøpes materiell og tjenester derfra. Samtidig kan man da hevde at de fleste barnehagene i Norge er under kontroll av for eksempel Lego, siden nesten alle barnehager benytter produkter derfra, men begge deler blir merkelige påstander.

Løndal hevder norsk forskning har vist bedre nytteverdi av DUÅ innen ulike arenaer, enn tidligere benyttede tiltak, mens de negative følgene har vist seg å være ubetydelige.

– Når ulike DUÅ-programmer og flere andre forskningsbaserte tiltak via grundig dokumentasjon kan betegnes som beste praksis i Norge for å forebygge og behandle sosiale og atferdsrelaterte vansker, er det merkelig når mange skoler og barnehager velger hjemmesnekrede tiltak, skriver han.

Medvirkning en utfordring

«Når aktørene viser til effekt, har de et helt annet evidensbegrep enn for eksempel når man snakker om evidens innenfor medisin», hevdet Øvstegård i begrunnelsen for sitt skriftlige spørsmål.

– Det ligger omfattende internasjonal og norsk forskning til grunn for DUÅ-programmene, deriblant randomiserte kontrollerte studer, som er gullstandard innen forskning. Jeg er forundret over at Øvstegård, som sitter i Stortingets utdannings- og forskningskomité, ikke sjekker ut og derved verdsetter forskning og grundig fagutvikling så lite, parerer Løndal.

Men en ting gir han stortingsrepresentanten delvis rett i: Påstanden om at tiltak blir iverksatt i skoler og barnehager uten ansattes medvirkning i valget.

– Den type prosesser skjer nok i mange valg av tiltak ute i kommunene og er noe jeg tenker er uheldig. Regionsentrene som tilbyr opplæring i DUÅ har faktisk tatt dette i betraktning, og oppfordrer kommuner til å jobbe grundig i forkant av eventuell implementering. Det vil si sjekke behovet for nye tiltak, informere de ansatte og ha dem med på råd i vurderingsprosessen. Og til slutt velge implementering av DUÅ hvis oppslutningen i personalet er 80 prosent eller mer.

– Ideologisk styrt

– Hva er årsaken til at DUÅ har blitt såpass omdiskutert, tenker du?

– DUÅ er ikke så omdiskutert i den store bredden i Norge som noen vil hevde. Jeg vil heller si at noen begrensede fagmiljøer har valgt ut DUÅ blant sine hovedfiender som de ønsker å bekjempe. Dette dreier seg i all hovedsak om miljøer innen utdanning av barnehagelærere, svarer Løndal.

Fra praksisfeltet er tilbakemeldingene i stor grad positive, og mange stiller seg undrende til kritikken fra utdanningsinstitusjonene som skal serve fagfeltet de jobber i, hevder han.

– Mitt inntrykk er at mye av skepsisen og kritikken er ideologisk styrt.

Løndal går så langt som å påstå at «sentrale folk innen barnehagelærerutdanningen» har bidratt til å etablere en sannhet i utdanningsinstitusjonene som ikke samsvarer med virkeligheten.

Etisk problematisk?

– Har du forståelse for at barnehagelærere kan oppleve teknikker som timeout og ignorering etisk problematisk?

– Jeg synes det er flott at barnehageansatte setter etikk på dagsorden og diskuterer eventuelle tiltak som kan tas i bruk. Samtidig er det viktig å vurdere ulike etiske betraktninger opp mot hverandre, skriver Løndal, og tyr til følgende eksempel:

– Tenk deg at lille Ole sliter i samhandlingen med barn og voksne, og ofte søker oppmerksomhet i samlingsstunden ved å lage lyder og bevisst forstyrre aktivitetene som pågår. Man kan da velge å stoppe aktiviteten og gi all oppmerksomheten til Ole ved å be ham om å slutte, spørre om han har det bra eller lignende. Hvis det er oppmerksomhet Ole søker, kan det hende han finner på enda flere uønskede handlinger for å holde på oppmerksomheten. Er det nyttig og etisk forsvarlig å sette Ole i denne situasjonen gjentatte ganger, eller vil det være bedre å gi oppmerksomheten til de som er engasjert i aktiviteten og heller overse Oles uheldige initiativ en kort periode, vente til han roer seg, og da gi ham oppmerksomhet?

Sinte og fortvilte følelser

Noen barn sliter med å regulere sinte og fortvilte følelser. Da er det nyttig for dem å få reguleringsstøtte for å roe seg ned og så gradvis håndtere situasjoner, fortsetter universitetslektoren.

– I mange tilfeller kan dette skje via et virkemiddel i DUÅ som kalles støttende veiledning (coaching) fra personalet, der det gradvis skjer en læring av selvregulering hos barnet. Men noen barn vil trenge en mer styrt reguleringsstøtte i en kortere periode, via tid for seg selv under tilsyn av voksne, for å hente seg inn igjen. I DUÅ kalles dette for en tenkepause, mens kronikkforfatterne omtaler det som timeout.

Intensjonen bak grepet, er uansett at barnet blir hjulpet ut av en skadelig eller skremmende situasjon for å roe seg ned og øve på selvregulering, forklarer Løndal.

– I DUÅ er dette et lite benyttet tiltak, men det kan benyttes etter inngående jobbing med relasjonen til barnet, i nært samarbeid med foreldre og under veiledning av fagpersoner fra spesialisthelsetjeneste, PPT eller andre med god kunnskap i bruk av denne type tiltak. Bruk av tenkepause skal inngå i en behandlings- eller sosialpedagogisk plan og følges opp av fagfolk som har kunnskap på området, skriver han.

– Reagerer uprofesjonelt

Løndal gir uttrykk for at han er tilfreds med kunnskapsministerens svar på Øvstegårds spørsmål, men skulle ønske at hun hadde føyd til at skoler og barnehager bør søke best kjente praksis.

Når det gjelder kronikkforfatternes uttalelser mener han det blir direkte galt å påstå at tiltak fra DUÅ fører til mindre respekt for individet og mer tvang. ­Og utbasunerer at hvis noe skal omtales som etisk problematisk; «så tenker jeg at manglede kildekritikk blant fagfolk og politikere absolutt må betegnes som det».

– Jeg tenker det er viktig å spørre seg hva som gjøres i barnehagene uten de forutsigbare arbeidsmodellene til DUÅ med flere. Sannheten er at mange reagerer ut fra sine private reaksjonsmønstre og på en uprofesjonell måte når de opplever ikke å håndtere krevende situasjoner som for eksempel utagering og vold. Mange ansatte og hele barnehager og skoler mangler gode og trygge virkemidler og handler derfor ulikt og ofte skremmende for barna, argumenterer han.

Ifølge Løndal stemmer det ikke at barna ved bruk av tiltak fra DUÅ blir «slaver» som må underkaste seg de voksnes bestemmelser.

– Det mest grunnleggende temaet i alle DUÅ-programmene er å jobbe aktivt for å skape gode relasjoner til hvert enkelt barn, jobbe med å bygge selvrespekt og selvbilde og øve på å ta selvstendige valg. Det jobbes aktivt for at voksne skal være gode lyttere og legge til rette for at barn skal få tillit til å prøve selv og få erfaring med å reflektere og ta egne valg.