Alle barn har rett til å bli definert som kompetente og samarbeidende

Jeg reagerer sterkt på beskrivelsene av hvordan Oslo-barnehagene skal anvende 12 millioner kroner på «utagerende og voldelige barn i barnehagen» (30.11 på nettstedene: Dagsavisen og barnehage.no). Idet man begynner å betegne barnehagebarn som utagerende og voldelige blir det fokus på det individuelle barnet og hans eller hennes atferd som en feil. Dette er en atferdsforståelse som bygger på et syn der årsaken til uønsket atferd knyttes til individet og individuelle vansker og skader, og søkelyset svekkes mot omgivelsenes opprettholdende faktorer for utfordrende atferd.

Barns atferd er et språk som må leses av voksne. Det må leses, forståes og veiledes.

Med et utgangspunkt i et barnesyn som har overskriften: Alle barn vil samarbeide, vil utfordrende atferd sees i et helt annet lys, og tiltakene få helt andre innsatser og benevnelser. Med utgangspunkt i at alle barn vil samarbeide blir det den voksnes ansvar først å analysere og finne frem til hvilke opprettholdende faktorer i systemene rundt barnet som fører til den utfordrende atferden hos barnet. I denne prosessen blir det da den/de voksnes ansvar å finne veien til dialog og samarbeid med barnet. Hjelpe det til å forstå både egne og andres følelser. Da må følelsesuttrykk som utfordrer omgivelsene følges av regulerende støtte. Når voksne kan se på barns utfordrende atferd som for eksempel et smerteuttrykk, som en konsekvens av opprettholdende faktorer i omgivelsene, i stedet for å definere barnet som «voldelig», vil møtet mellom barnet og den/de voksne ha helt forskjellige utgangspunkter for tiltak.

Det kan være mange årsaker til at det er vanskelig å være barn. Selvfølgelig kan det være individuelle faktorer som spiller inn, som temperament, men det kan også være høyt konfliktnivå hjemme, utestengelse fra lek i barnehagen, manglende tilhørighet og trygghet hjemme og/eller i barnehagen som kan føre til at barnet mister kontrollen over egne følelser og atferden blir utfordrende for relasjonene omkring barnet. Og det kan være en kombinasjon mellom disse. Da er det ikke barnet som skal «fikses» fordi det er «feil på barnet». Da rettes tiltakene mot konteksten og de voksnes ansvar først for å arbeide for å endre de opprettholdende faktorene for den atferden som utfordrer. Det er ingen barn i barnehagen som burde bli definert som voldelige. Det er en stigmatiserende og svært negativ definering av barn. Men det er barn i barnehagen som strever med å finne ut av følelsene sine, og som ikke har fått den støtte og veiledning de har trengt når livet blir for vanskelig.

• LES OGSÅ: – Hvorfor dømmes barn ut ifra atferd?
• LES OGSÅ: Barnepsykolog: – Vi skal lytte når barnet ikke vil i barnehagen

Det er fantastisk flott hvis Oslo kommune bruker 12 millioner for å lære voksne som arbeider i barnehage til å tåle følelser og ulike type følelsesuttrykk. Da må en først starte med de voksnes egne emosjonelle kompetanse. Hvordan vi voksne har våre styrker og utfordringer i møte med små barns følelsesuttrykk. Vi trenger forståelse for hvordan vi kan støtte og veilede barn til å bli kjent med egne og andres følelser på gode måter i krevende situasjoner. Det burde vært en rettighet for barnehagebarn som var følgende: Alle barn har rett til å bli definert som kompetente og samarbeidende.