Om et barn kaster sand i øynene på noen som har okkupert området hans i sandkassen finnes det en grunn til det, mener den svenske psykologen som er ekspert på barn og ungdom med nevropsykiatriske funksjonsnedsettelser, læringsvansker og problemskapende atferd.
– Én grunn kan være at barnet vil ha kontroll fordi det har vanskelig å forstå seg på mennesker. Derfor er det lettere å ramme inn sin verden og kommer noen innenfor, blir det vanskelig fordi barnet ikke forstår hva andre mener, sa Edfelt da han holdt foredrag om hvordan man kan håndtere problemskapende atferd i barnehagen, under konferansen «Förskoledagarne».
– Mange barn både med og uten autistdiagnoser, utviser denne typen atferd, legger han til.
Stress kan føre til problematferd
Edfelt, som har skrevet boken Utmaningar i förskolan – Att förebygga problemskapande beteenden, mener det er svært viktig at barnehagepersonell har kunnskap om hva som kan ligge bak barns problematferd.
– Hva er det som skjer når et barn løper rundt i garderoben? Hvorfor skjer dette? Har barnet vanskelig for å fokusere når det er mange andre rundt, eller er det et barn som husker instruksjoner dårlig? Det blir ofte ulike løsninger avhengig av hva det handler om, sier Edfelt.
– Det som for ett barn er en lett sak, kan for andre være en utfordring. Det kan for eksempel være å vente på tur, samlingsstunden, påkledning, forholde seg til grupper eller å styre seg.
Psykologen påpeker at barn oftere enn voksne opplever at ulike gjøremål blir for vanskelige. Dette kan føre til stress, som igjen kan føre til problemskapende atferd.
Avstand mellom krav og funksjonsnivå
Når kravet i miljøet ligger høyere enn en persons funksjonsnivå oppstår det en glippe. Spørsmålet er hvordan man kan hjelpe barn som opplever at det er stor avstand mellom krav og ferdighetsnivå?
– Den ene måten man kan gjøre det på er å heve funksjonsnivået. Det kan man gjøre ved å trene seg opp langsomt eller ved å bruke hjelpemidler, forteller Edfelt.
Psykologen understreker at trening alltid skal skje i steg.
– Man må tilpasse det til barnets nivå. Det kan være påkledning i steg, gradvis forlenge tiden man klarer å være i samlingsstund, eller at man finner et system der man suksessivt lærer barna å vente på maten.
Hjelpemidler kan være ulike ting. Timere og timeglass kan for eksempel brukes for å tydeliggjøre tiden. Barnehagen kan ha skjema på veggen med ulike bilder som viser hva barna skal gjøre og i hvilken rekkefølge, på toalettene, i gangen eller i samlingsstunden.
– Man kan ha et bilde av hvordan bordet skal se ut når det er ryddet, foreslår Edfelt.
Senke kravene
Det andre man kan gjøre for å fjerne glippen mellom barnets funksjonsnivå og kravet i miljøet, er å gjøre tilpassinger som senker kravet.
– Man kan ha et barn som synes det er vanskelig når det er for mange barn i garderoben samtidig. Da kan man ta med barnet og kanskje noen flere ut i garderoben og kle på seg og gå ut litt i forveien, eller barnet kan selv eller sammen med noen andre barn komme etter de andre. Da blir det mindre folk i garderoben, og dette blir en form for tilpassing til barnets nivå, sier psykologen.
– Kravet i miljøet er at man skal kunne forholde seg til mye lyd, støy og mange mennesker, men hvis man ikke klarer det blir det en glippe. Det blir ingen påkledning og det blir stress. Derfor senker og tilpasser man til nivået barnet befinner seg på og da har man tatt bort denne glippen, forklarer Edfelt.
Kjeft funker ikke
Når et barn har en atferd man synes er slitsom eller problematisk kan det fort bli kjefting og masing. Forskning har imidlertid vist at kjeft kan ha omvendt effekt på barn.
– De tingene vi gir oppmerksomhet har en tendens til å forsterkes. Gir vi problemskapende atferd oppmerksomhet er det en risiko for at det blir mer av denne atferden. Når man ser ting som er positive bør heller dette vies oppmerksomhet. Om det er mye som er negativt og det finnes små lysglimt, må man virkelig trekke frem disse lysglimtene, forklarer Edfelt.
– Dette er helt nødvendig og ekstra viktig for den gruppen barn som får mye tilsnakk og kjeft, kanskje ikke bare i barnehagen, men også andre steder. Når man gir slik oppmerksomhet gir det bekreftelse, tillit til de voksne og økt selvtillit. Det leder til en positiv spiral, fortsetter han.
– Må være ett steg foran
Siden kjeft fungerer dårlig er man altså nødt til å finne andre strategier for å håndtere problemskapende atferd.
– Det er dette som er vanskelig når det gjelder barn som utfordrer deg hele tiden. Da må man være et steg foran, sier Edfelt.
– Hvordan kan man være ett steg foran?
– Om du for eksempel har et barn som er raskt og impulsivt må du ha en plan for situasjonen. Hvis ikke kommer barnet til å ha en plan, og det er ikke sikkert at denne planen er så genial. For disse barna bør man kanskje ha mange aktiviteter i baklommen, som man kan dra frem når det trengs, råder han.
– Ikke si «ikke»
Det er lett å ty til ordet «ikke» når barna gjør noe de ikke skal; «ikke kast sand!», «ikke løp i garderoben!». Edfelt anbefaler imidlertid barnehagepersonell til å jobbe for å redusere bruken av dette ordet.
– Forsøk å ta bort «ikke» og si heller hva barnet skal gjøre, forklarer psykologen.
Istedenfor å si ting som; «ikke hell sanden utenfor sandkassen», kan man si; «her kan du helle sanden».
– Når man sier «ikke» forutsetter det at barnet selv kommer på en strategi for hva det skal gjøre istedenfor, og for en del barn er det rett og slett vanskelig å tenke ut hva de skal gjøre istedenfor når de ikke får lov til å kaste sand eller løpe i garderoben, sier Edfelt.
En konkret beskjed om hva man skal gjøre vil derfor gjøre det lettere for barna å faktisk gjøre det de skal.
– Hva vinner man på å kutte ned på bruken av «ikke»?
– Det fører ofte til mindre problemskapende atferd, barna blir snillere mot hverandre og det blir bedre stemning i barnegruppen. Personalet slipper å høre sin masete stemme så ofte og det blir morsommere å gå på jobb, opplyser Edfelt, men legger til:
– Dette er kjempevanskelig. Man er nødt til å bestemme seg for at personalet skal gå inn for det, og så må man ikke være så hard mot seg selv når man mislykkes. Det er helt umulig å lykkes hundre prosent fordi det er så innarbeidet i oss å si; «ikke gjør det!».
