Nekter å gå god for flertallets rapport: – Resultatet blir helt galt

Widme er næringspolitisk direktør i Abelia, som er foreningen for kunnskaps- og teknologivirksomheter i NHO.

Finden driver Kausvol Gardsbarnehage, er tidligere nestleder av PBL, og har bakgrunn som kommunestyrepolitiker for Senterpartiet i Stange. Men representerer seg selv.

Sammen om særmerknad

De siste to årene har begge sittet i utvalget som har hatt som formål å utrede hvordan kommersiell drift kan utfases i ulike skattefinansierte velferdsordninger. Satt sammen av regjeringen, på initiativ fra budsjettpartner SV.

Mediene har rapportert om bråk, utskiftning og utsettelser underveis. Men utvalget har tidligere levert en delrapport, og i dag kom også sluttrapporten på 408 sider.

Det skjer imidlertid uten at utvalgsmedlemmene Widme og Finden kan stille seg bak.

– Årsaken er ikke ett enkelt forslag, eller én enkel anbefaling. Men helheten, forklarer Finden.

Derfor er ikke rapporten delt og bygget opp med flertallets og mindretallets syn på ulike tema, som for eksempel Storberget-rapporten er.

I stedet har Widme og Finden skrevet en særmerknad på 29 sider.

– Vi har formulert dette slik at særmerknaden særlig rammer forslag som springer ut av et negativt syn på kommersielle. Med andre begrunnelser og annen tilnærming, kan det ligge gode forslag der. Men dette må de ansvarlige fagdepartementene finne ut av, kommenterer Widme.

Kritisk til analysene

Sluttrapporten er bygget opp med en innledende bolk, fulgt av kapitler som omhandler en del beskrivelser og forskning for enkelte fagområder. Fulgt av avsluttende synspunkter og forslag

- Det er ikke sånn at jeg tar ut dissens på alt utvalget skriver. Det er tendensen til ensidige analyser og konklusjoner og de følgene det har for hovedbudskap og sluttformuleringer jeg er kritisk til. Derfor har jeg vært med å skrive særmerknaden, forklarer Finden.

Ifølge en oversikt på utvalgets nettsider, har det vært 14-15 møter over både én og to dager siden arbeidet tok til 31. august 2022.

– Når innså dere at det ikke lot seg gjøre å komme til en omforent rapport?

– For min del ble den endelige bestemmelsen tatt nå i sommer, svarer Finden.

– Siden påsketider markerte jeg at det gikk den veien for min del. Frem til da hadde jeg spilt inn så mye som ikke ble tatt inn i analysene og flertallets tilnærming, at jeg sa fra om at jeg ville prioritere å lage en egen særmerknad, sier Widme.

– Mandatet er en utfordring 

Om årsaken til at det ikke lot seg gjøre å bli enige om en sluttrapport, sier Finden:

– Grunnen til det, er at mandatet i seg selv er en utfordring. Det har en sterk politisk valør. Og når det er bestillingen, så skal det godt gjøres å samles om et svar.

En politisk ladet inngang har gitt en politisk ladet utgang, oppsummerer hun.

Forsøk på å trekke utvalget i en mer akseptabel retning, sett fra eget perspektiv, har ikke ført fram, konstaterer også Widme.

– Total forskjell i vektlegging av hvordan tjenestene faktisk styres og reguleres vekk fra markedsstyring og over til offentlig og regelbasert styring, svarer han om årsaken til bruddet.

– Dette har flertallet latt være å hensynta i vurderingene, og da blir resultatet etter min mening helt galt. En kan for eksempel ikke si at kommersielle eiere av barnehager skaper økt ulikhet og redusert kvalitet, når både pris og kvalitet bestemmes av staten og ikke barnehagen selv.

– To veldig ulike ledere

– Var det greit å bli enige om første delrapport med forslag til definisjon på ideelle aktører?

– Ja, det var et avgrenset tema som var relativt teknisk og mye enklere å håndtere, sier Widme.

– Ja, i hvert fall enklere. Vi hadde ingen særmerknader i forbindelse med det. At ideelle drivere av velferdstjenester er positivt, og at man må sørge for at det er mulig å være ideell … Det er ikke så mange som er uenige i det, svarer Finden.

At utvalget skiftet leder etter sine fire-fem første møter, har hun ikke stort å si om.

– Det som skjedde der, var jeg ikke involvert i. Så jeg føler ikke behov for å kommentere.

– Tor Saglie og Jan-Erik Støstad er to veldig ulike ledere. Jeg satte stor pris på å jobbe med en så erfaren leder og byråkrat som Saglie. Støstad har ledet en kompleks arbeidsprosess på en effektiv og god måte. Han har klart å holde uenige mennesker sammen i et godt arbeidsfellesskap med profesjonalitet og godt humør, til tross for svært ulike faglige tilnærminger. Det har også gjort min rolle levelig, og det skal han ha ros for. Men så er det slik at prosessen definerer resultatet og prosessen ledet også til min nokså sterke faglige kritikk av utvalgets analyser, sier Widme.

Øvelse i å se andres perspektiv 

– Vidt forskjellige interesser er representert i utvalget. Hvordan har samarbeidsklimaet vært?

– Jeg må si at jeg har lært enormt mye. Det sitter mennesker der med kjempestor kompetanse. Og de er smarte, og bra folk. Og så er vi ikke enige om en del ting. Vi har forskjellige syn på ting. Så det har vært en øvelse i å se andres perspektiv og ha gode samtaler, selv om man er uenig, sier Finden.

– Og så er vi jo hele mennesker alle, med gleder og utfordringer. Vi snakker sammen om andre ting også, legger hun til.

– Som sagt; langt bedre enn noen tror. Jeg er opptatt av å skille sak og person. For eksempel er Linn Herning og jeg uenige om mye, men å samarbeide med henne har vært hyggelig likevel. Det handler om profesjonalitet i de rollene vi har, svarer Widme.

Når han blir bedt om i veldig korte trekk å forklare hva som har vært de største stridstemaene, formulerer han seg slik:

– Det grunnleggende skillet går i synet på hvilken effekt private bedrifter har på velferdstjenestene. Flertallet mener de leder mot undergangen, mens jeg mener de er en underutnyttet ressurs.

Uenighet om brukerfrihet

– Har barnehage vært et spesielt vanskelig område?

– Nei, ikke vanskelig, men sektoren er en veldig tydelig «møteplass» for de ulike synene her. Mine motparter ser utenlandske konserner og eiendomstransaksjoner, mens jeg ser tjenesteutvikling og forbedret styring og ressursbruk. Sektoren illustrerer godt mitt poeng om at barnehager ikke er en markedsbasert tjeneste selv om de drives av private. Kapasiteten, prisen, inntektssiden til bedriftene, kvalitetsnormene og inntaksregler – alt dette ville styres av bedriftene selv dersom tjenesten var markedsstyrt. Nå styres disse funksjonene av politikerne, for å sikre en politisk måloppnåelse, sier Widme.

Om hva hun oppfatter som de største stridstemaene på barnehagefeltet, svarer Finden:

– Noe jeg synes er veldig viktig er dette med brukerfrihet og valgfrihet. Det er et tema som er blitt diskutert mye. Flertallet mener brukervalg ikke alltid er et gode. Jeg har en annen holdning til det. Jeg mener at når vi har laget oss et samfunn hvor det er lagt opp til at alle skal jobbe, og siden barnehage er en rettighet, og ikke en plikt, så synes jeg det er veldig viktig å holde på den valgfriheten over hvor barna våre skal holde til 40 timer i uken.

– Mulig, men ikke lurt

– Så kan det hevdes at den valgfriheten er illusorisk, om det er underskudd på plasser. Men du setter opp de barnehagene du ønsker, og hvis du ikke er fornøyd med den du får og barnet ikke har det bra der, så kan du søke en annen. Det er en sikkerhetsventil for alle, fortsetter hun.

Et annet, og kanskje litt beslektet tema, er behovet for kontroll.

– Det hersker en tanke om at hvis alt er i offentlig regi, så trenger ikke staten å bruke penger og ressurser på styring, kontroll og tilsyn. Man kan angivelig styre mer «tillitsbasert». Men jeg mener, basert på 12 års erfaring fra kommunestyret og dermed relativt god oversikt, at det ikke er alt som foregår i Kommune-Norge som tåler dagens lys. Tanken om at transaksjonskostnader oppstår fordi det er private aktører i sektoren, er feil. Det er alltid behov for å sjekke om tjenestene er så bra som de forventes å være. Bruk av private kan sees på som en kontrollmekanisme som bidrar til at vi kan ha mer tillit til den offentlig finansierte velferden.

I mandatet, som har satt tydelig preg på sluttrapporten, skisseres tre modeller for en eventuell utfasing av kommersielle aktører i velferden: 1) Tjenester kun i offentlig egenregi. 2) At private leveranser kun forbeholdes ideelle. 3) Sterkere regulering av kommersielle aktører.

I og for seg ikke så kontroversielt å svare på, synes Finden.

– Er utfasing mulig? Ja, men det er dels svært krevende. Mener jeg det er lurt? Nei. Men velger man modell 1 eller 2 må man bestemme det politisk, gjøre «clean cut», avslutte anbud og kjøpe ut oss som driver i tilskuddsfinansiert sektor, mener hun.

Ikke for anbefalinger å regne

Da utvalgsleder Støstad presenterte rapporten torsdag, var han tydelig på at utvalget ikke har anbefalt noen av de nevnte modellene.

– Så vennligst ikke kom i debatten her og si at utvalget har foreslått å avvikle kommersielle barnehager. Det er feil. Det har vi ikke gjort. Vi har fått et oppdrag om å utrede det, og det har vi gjort for hver av tjenestene, sa Støstad.

Foruten barnehager, har utvalget sett på skoler, barnevern, eldreomsorg, spesialisthelsetjenester, asyl- og flyktningmottak og arbeidsmarkedstiltak.