De stille barna: Hvorfor vi ikke kan ignorere dem lenger!

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Har du noen gang hatt en klump i halsen som gjør det umulig å si det du vil? Kanskje i et viktig møte, en vanskelig samtale, eller når du er nervøs? Tenk deg at denne klumpen aldri forsvinner. At den ikke bare sitter i halsen, men får hele kroppen til å stivne. Hver eneste dag er en kamp for å finne stemmen din, men ordene sitter alltid fast.

Dette er virkeligheten for tusenvis av barn med selektiv mutisme.

Det finnes en gutt som heter Jens. Han er bare et lite barn, men med store bekymringer. Hver dag går Jens til skolen, akkurat som alle de andre barna. Han ønsker å leke, snakke og delta – være som dem. Han vil så gjerne kunne svare når han blir ropt opp, eller forklare til de andre barna hvorfor han ikke snakker. Men hver gang noen snakker til ham, fryser han. Ordene han vil si, sitter fast.

Når Jens kommer hjem, er han sliten. Han gråter ofte, fordi ingen ser ut til å forstå. Han vil, men han kan ikke. Ofte forstår han ikke selv hvorfor det er sånn, og han begynner å hate seg selv for alt han ikke får til. Skuldrene hans verker, og han har konstant vondt i magen.

Jens har foreldre som har gjort alt de kan for å få hjelp. De har sendt e-poster til skolen, ringt og bedt om møter. De har hatt et håp om at noen, bare én person, vil ta seg tid til å lære om hva Jens sliter med. Men svaret de alltid får er: «Han er sjenert. Det vil gå over.»

Men det går ikke over. Jens legger merke til hvordan lærerne ser på ham hver dag. Selv om han ikke snakker, forstår han alt som skjer rundt ham. Han merker at lærerne blir frustrerte, fordi de vet at han snakker hjemme. De andre barna får kanskje hjelp, men Jens lager jo ikke noe bråk, så han blir ignorert.

Årene går, og Jens begynner å tro at han er veldig syk. Han føler at ingen kan hjelpe ham. Han faller sakte bort fra omverdenen, stadig mer isolert i sin egen stillhet.

Dette er ikke bare Jens sin historie. Det finnes mange barn, ungdommer og voksne rundt om i Norge som har levd en hel barndom i taushet. Tilfeldigheter har ført til at de først som voksne hører ordet selektiv mutisme for første gang – en diagnose som endelig setter ord på alt de har kjempet med i stillhet.

Hvorfor snakker vi ikke om de stille barna?

Mens vi snakker mye om skolevegring, ADHD, og andre utfordringer barn står overfor, hvorfor snakker vi ikke mer om de stille barna? De som bærer på en indre kamp hver eneste dag? Er det fordi de ikke krever plass, ikke roper etter hjelp?

Selektiv mutisme er ikke bare sjenanse. Det er en alvorlig angstlidelse som hindrer barn fra å snakke i visse sosiale situasjoner, selv om de vil. For hvert barn som ikke får hjelp, går viktige år av livet tapt. De ser livet gå forbi uten å kunne delta.

Prøv å gå en hel dag uten å si et eneste ord, selv når folk snakker til deg. Hvem blir du da?

En lidelse få kjenner til

Visste du at omtrent 1 av 150 barn i Norge har selektiv mutisme? Dette er en andel som er svært lik forekomsten av autisme, som rammer omtrent 1 av 100 barn. Selv om disse lidelsene er svært forskjellige, er det slående hvor kjent autisme er i samfunnet vårt, mens selektiv mutisme er langt mindre kjent. De fleste vet hva autisme er, og det finnes et bredt spekter av ressurser og støtte. Men når det gjelder selektiv mutisme, er det få som har hørt om det, og enda færre som forstår hva det innebærer.

Forskjellen mellom sjenanse og selektiv mutisme

Forskjellen mellom sjenanse og selektiv mutisme er enorm. Mens sjenerte barn kan varme opp og bli mer komfortable over tid, er et barn med selektiv mutisme låst i taushet gjennom hele dagen. Dette er ikke en fase de bare vil «vokse ut av». Uten riktig hjelp kan disse barna vokse opp med angst og isolasjon som følger dem langt inn i voksenlivet. Et helt liv uten en stemme.

Disse barna trenger å bli sett, forstått og hjulpet. Vi kan ikke fortsette å ignorere dem. Skolene må få mer kunnskap om selektiv mutisme, og hjelpeapparatet må styrkes. Dette er ikke bare en kamp for barna som Jens, men også for familiene deres, som hver dag kjemper for å bli hørt. Det er på tide at vi gjør noe.

Har vi mistet evnen til å lytte?

I et samfunn hvor vi snakker så mye om å «bruke stemmen din» og «sette grenser for deg selv», har vi mistet evnen til å ta vare på de som ikke kan uttrykke seg? Har vi mistet evnen til å lytte til det som ikke blir sagt, men som kan sees, hvis vi bare ser litt lenger enn støyet?

Som Arnulf Øverland sa: «Du må ikke tåle så inderlig godt den urett som ikke rammer deg selv.»

Vi sier i gjennomsnitt rundt 16 000 ord hver dag. Hver setning hjelper oss å uttrykke oss, kommunisere, og knytte bånd med andre. Ordene våre former våre opplevelser, tankene våre, og livene våre.

Du som har stemmen din – kan du ikke bruke den til å hjelpe de som ikke har sin?

LES OGSÅ:

– Hvorfor begynte det ene barnet å snakke, mens det andre forble taust? 

– De stille barna trenger at vi hører dem