Det sa Lene Danielsen, regionleder for Læringsverkstedet i
Agder, til avisen Fædrelandsvennen nylig (krever abonnement).
Reaksjonene har ikke latt vente på seg.
‒ Jeg får veldig mange tilbakemeldinger fra styrere som
kjenner seg igjen. Som sier: «Dette har vi snakket om også i vår barnehage»
forteller hun til Barnehage.no.
‒ Barn som sparker, slår, spytter, biter, har stygt
språk, ikke hører etter eller stikker av?
‒ Ja. Det kan være noen av uttrykkene de kommer med i
hverdagen som gjør at det blir mer utfordrende på avdeling. Det er i hvert fall
mer av det fra flere barn enn før. Så trenger det ikke å være superalvorlig. Noen
kaller det vold, og det er det jo, men mitt poeng er at det er flere barn som
tøyer grenser enn før.
Kommer i tillegg
Tendensen hun ser, er ikke ny akkurat nå. Dette er en utvikling
som har gått over tid. Og dette kommer i tillegg til barna barnehagene alltid
har hatt, med kjente utfordringer eller diagnoser, forklarer Danielsen.
‒ Der vi tidligere har klart å håndtere det på en bra måte
og få hverdagen til å gå i hop med det allmennpedagogiske, så blir det
vanskeligere nå. I og med at vi har flere barn som utfordrer de voksne, sier
hun.
Til avisen formulerte hun seg slik:
‒ Såkalte «vanlige» barn, uten diagnoser eller ekstra
tiltak, utfordrer på en annen måte enn før. Hverdagen er blitt tøffere for de
ansatte. Det som skjer på skolene nå, starter i barnehagen.
(Fædrelandsvennen har tidligere skrevet om en økning når det
gjelder vold, trusler og trakassering i skolen, samt at elevundersøkelsen også
viste at andelen elever som opplever mobbing i Kristiansand er nær doblet.)
For mange valg?
Danielsen tror det er flere årsaker til utviklingen hun
snakker om blant barnehagebarna, men har selv pekt i retning av to:
Foreldres
manglende grensesetting. Og skjerm.
‒ Det er sannsynligvis veldig mange årsaker til at det har
blitt som det er, og jeg vil ikke være for bastant. Men vi ser jo at synet på
barn har endret seg over tid. Barn skal høres mye mer, de skal ha valg, og de
skal ha medvirkning i eget liv. Vi undrer oss om det kanskje har gått litt for
langt?
– Vi vet jo som pedagoger at barn trenger varme trygge voksne. Når de får
mange valg, kan det kanskje bli for mye. De blir ikke vant til ikke å kunne
velge. Og så opplever noen at det blir veldig vanskelig å få «nei».
Foreldre som lar barna bestemme for mye, gjør det i beste
mening, understreker hun. Men når barna møter motstand, så strever de med å
regulere følelsene.
‒ Det kan jo gjelde i barnehagen også. Læringsverkstedet
bruker samtaleverktøyet «Kroppen er min», og traumebasert tilnærming er noe vi
har kurset alle ansatte i Kristiansand i. Da skal vi møte barn på følelser og
anerkjenne følelsene. Gjør vi det for mye? Vi må jo se på egen praksis også. Om
vi kan være en del av årsaken til at vi er der vi er i dag, fortsetter regionlederen.
Mindre robuste
Hun tror også skjermbruk kan være en av årsakene til
endringen.
‒ Hvis de ser for mye på skjerm, så går det ut over den
sosiale læringa. Samspillet de skal lære seg når de er små. Den biten fratas de
litt. At det er en faktor, skal jeg ikke påstå. Men kanskje? Årene i barnehagen
er jo de viktigste alderen hvor de skal lære å kunne være sammen med andre
mennesker, sier Danielsen, som også anerkjenner at skjermbruk hos de som er
barnets forbilder kan spille inn.
I forlengelsen av resonnementene i avsnittene over, sier hun:
‒ Vi kan kanskje si at vi ser en tendens til at barna er
litt mindre robuste. Litt mer beskyttet.
Og utdyper:
‒ Vi ønsker jo å ruste dem for å møte det livet de møter. Sette
dem i stand til følelsesregulering. At de skal tåle å kjenne at de er
kjempesint eller kjempelei seg. Lære at det går bra. Vi vet de vil få motstand.
At ikke alt går deres vei. Da bør de kanskje ha litt trening i trygge rammer.
Krangle med vennene i barnehagen. Være del av det sosiale samspillet. Lære at
selv om jeg kanskje ikke fikk være med den ene gangen, så går det greit.
«Varm og tydelig»
Det er ikke tilbake til «gammeldags barneoppdragelse» Danielsen
vil.
‒ Overhodet ikke. Vi har et verdipar som heter varm og
tydelig. Iblandet hjertekultur skal det ligge til grunn for alt vi gjør i
barnehagen. Vi vet at det fins mange måter man kan være varm og tydelig for
barn uten at det blir – hvis vi skal bruke et gammeldags ord for det – strengt.
Hun har også stor forståelse for at foreldre vil sitt barns
beste. Men hva er egentlig det, og hva slags foreldre trenger dagens barn?
Det er ikke nødvendigvis lett å finne riktig svar selv om
tilgangen på informasjon, i sosiale medier og andre steder, er større enn
noensinne, poengterer hun.
Tilbakemeldingene så langt, tyder på at flere i
barnehagesektoren har kjent på noe av det samme. Danielsen ønsker å bidra til at
flere, også utenfor barnehagene, blir klar over utviklingen.
I avisintervjuet sier hun også at barnehagene jobber med å
se på hvordan de kan møte situasjonen når barn utfordrer på en annen måte enn
før.
Mulige tiltak
‒ Hva har dere kommet fram til?
‒ Vi må se på organisering. At vi prioriterer det viktigste
i hverdagen. Det er mange spennende og bra ting en kan jobbe med i en
barnehage. Kanskje må en prioritere smalere enn en skulle ønske. Ikke alle
barnehager er likt berørt. Men har du ei avdeling der det er utfordringer, må du
prioritere tøft, begynner hun.
‒ I Agder vil vi også se på kompetansehevingsløp på 1,5 år for
assistenter og fagarbeidere, som er de som er mest sammen med barna våre, hvor
vi fokuserer på det allmennpedagogiske, hjertekultur og lek, lyder punkt nummer
to.
Og så handler det om å gjøre det beste ut av tilgjengelige
ressurser.
‒ Man kan ønske seg alt mulig. Det viktige er å få til mest
mulig innenfor de rammene man har. Det synes jeg vi får til bra, men vi må hele
tiden jobbe for å utvikle oss.
Andre viktige stikkord er ledelse og delekultur.
‒ Vi er veldig heldig som har et stort fagmiljø med 40
styrere i Agder som til sammen har mye kompetanse, og mye erfaring på hva som
kan fungere.
Appell til politikerne
Avslutningsvis sier Læringsverkstedets regionleder at
utfordringene hun har tatt opp, er kjent i sektoren.
‒ Ansatte i våre barnehager jobber så godt de kan for å møte
dem på en best mulig måte. Samtidig kan de ansatte ha en opplevelse av å ikke
strekke til slik de ønsker.
Hensikten med å si fra, er at hun tror politikere ofte
kanskje tenker mest på å sette inn hjelp og tidlig innsats i skolen, forklarer
hun.
‒ Jeg vil oppfordre dem til å se mer til barnehagen, og
prioritere virkelig tidlig innsats.
Poenget er å forebygge, heller enn å reparere.
‒ Vi kan få til utrolig mye innen barnehagens rammer. Da kan
det være samfunnsøkonomisk smart å sette inn mer midler og oppmerksomhet på
reell tidlig innsats i barnehagen. Det kan jeg ikke helt forstå at ikke flere
politikere prioriterer, sier Lene Danielsen.