Tar til motmæle: – Vi kan aldri anerkjenne barns følelser for mye

Forbord er utdannet helsesykepleier, og sammen med Espen Sillerud-Bryhn gründer og driver av selskapet Foreldremestring AS, som tilbyr kurs og veiledning for småbarnsforeldre, barnehager og lærere.

De deler også sine tips i sosiale medier.

Får foreldrereaksjoner

Nå kjenner hun behov for å komme med motsvar til noe av det regionleder for Læringsverkstedet i Agder, Lene Danielsen, trakk fram i et intervju med Barnehage.no nylig.

Les saken her: Ser at flere barn utfordrer de ansatte mer enn før

Danielsen sa blant annet dette:

‒ Det er sannsynligvis veldig mange årsaker til at det har blitt som det er, og jeg vil ikke være for bastant. Men vi ser jo at synet på barn har endret seg over tid. Barn skal høres mye mer, de skal ha valg, og de skal ha medvirkning i eget liv. Vi undrer oss om det kanskje har gått litt for langt?

Forbord benekter ikke utviklingstrekket som sådan, men sier at hun reagerer på at det stadig pekes mot foreldre og grensesetting.

– Jeg får et inntrykk av at vi må finne noen som har skylda for at barna «oppfører seg dårligere» eller utfordrer mer med atferden sin. Etter denne og lignende artikler, hagler det inn meldinger fra fortvilte foreldre som sier at de begynner å tvile på seg selv og «det nye barnesynet», forteller hun.

– Blir misforstått

Forbord har bakgrunn som helsesykepleier i skolen. Tidligere har hun også jobbet i barnehage. Med Foreldremestring forteller hun at hun har veiledet cirka 5000 foreldre.

‒ Vi har forstått viktigheten av det nye barnesynet en god stund, men vi er i startgropa av å ta det i bruk, fordi vi har med oss så mye bagasje som gjør at vi reagerer på autopilot ut fra det gamle barnesynet, hvor vi ser på barna som vanskelige.

Hun konstaterer at det hersker en stor misforståelse om at den nye måten å se barn på handler om at barna skal få bestemme alt selv, og styre skuta.

‒ Det er selvfølgelig helt feil. Vi kan aldri anerkjenne barns, eller menneskers følelser for mye. Men det er ikke til hinder for å sette tydelige, kjærlige grenser.

‒ Barn i selvstendighetsalderen har et biologisk behov for å få bestemme stadig mer over seg selv, for mer autonomi. Kjemper vi imot dette naturlige behovet, ender vi raskt inn i maktkamper og et barn som eksploderer!

 Verre for hvem?

Hun stiller også spørsmålet «Hvem er det verre eller vanskeligere for, om barn utagerer mer enn før?»

‒ Denne problemstillingen fører til mye undring hos meg. At barn tør å si imot, gi uttrykk for misnøye og vise følelser ser jeg på som svært positivt, forklarer Forbord.

‒ Hvor skal grensen gå da, tenker du, mellom selvbestemmelse og voksenstyring?

‒ Det er et veldig stort spørsmål. Barna trenger grenser og rammer. Det er bra med en visuell dagsplan, som viser hva som skal skje. Og så kan foreldre bestemme hva som skal være til middag, mens barnet velger hva som skal være på asjetten, eller om han eller hun skal ha den røde eller blå koppen. Når vi med store kontoer i sosiale medier snakker om å gi barna valg, så er det vi voksne som bestemmer de store rammene, mens barna kan få små valg innenfor de rammene vi lager.

Forbord mener det blir en feilslutning å koble slike råd med ettergivende foreldre.

‒ Og hvis foreldre på bakgrunn av den typen utsagn blir usikre og tenker «nå må jeg passe på å ikke gi for mye valg», eller «passe på å ikke anerkjenne barnas følelser», så er det uheldig, mener hun.

– Handler ikke om vold

‒ Du opplever at det pekes mot foreldrene når barn utagerer mer enn før. Men Danielsen sier jo også at barnehagene må se på egen praksis?

‒ Ja, barnehagene må se på egen praksis. Men det er vanskelig å møte barna på sine følelser og behov i en så sårbar fase når man er så få ansatte og barna har så store behov.

Helsesykepleieren reagerer ellers sterkt på tilfeller hvor ordet «vold» blir brukt i omtalen av barnehagebarn.

Hun retter ikke denne kritikken mot Danielsen, men påpeker at andre har brukt begreper som vold og trusler om hendelser i barnehagene.

‒ Dette får foreldre til å føle at de har voldelige barn, en «minikriminell», og at de som foreldre gjør noe galt, mener hun.

Forbord peker på at evnen til å håndtere store følelser er under utvikling for barn i barnehagealder.

‒ Så dette handler ikke om vold. Det handler om små barn som enda ikke har evnen til å kommunisere sine følelser og behov.

«Hele systemet»

 ‒ Hvis det er slik at barna utfordrer så mye mer nå enn tidligere, så tenker jeg vi må se på hele systemene rundt oss og barna, sier Forbord.

Hun viser til at begge foreldre ofte må tidlig ut i jobb, noe som gjør at mange barn har lange dager i barnehagene. Og at mange barnehageansatte selv etterlyser bedre bemanning, for å bli bedre i stand til å møte alle behovene barna har i en viktig og sårbar fase, hvor hjernen er i stor utvikling.

Hun nøler ikke med å kalle det et problem når noen av de yngste barna tilbringer 9-10 timer i barnehagen. Men understreker at hun ikke sier det for å gi foreldrene dårlig samvittighet.

‒ Atferd er kommunikasjon, og når barna utfordrer oss med atferden sin, så kommuniserer de at de har noen behov de trenger å bli møtt på. Så hvordan kan vi klare å møte barna på sine behov, slik at den utfordrende atferden avtar? Jo i fellesskap, heller enn å skylde på hverandre.

‒ Ja, slitne foreldre som må jobbe lange dager, kan gi barna for mye skjerm eller streve med grensesetting. Men her er det mange faktorer som henger sammen, fortsetter hun.

Støtter oppfordring

Forbord sier at den generelle samfunnsutviklingen har gitt foreldrene mindre tid med barna.

‒ Hva om det ikke er deg eller meg, men systemet rundt oss som forårsaker utviklingen? Det er ikke grenser som er problemet her, det er at barna ikke blir møtt på sine grunnleggende behov. Det er nettopp derfor vi føler oss så maktesløse nå. Fordi vi lever i et samfunn som ikke tilrettelegger for å skape robuste barn med en god psykisk helse, lyder hennes påstand.

‒ Som fagblad hører vi stadig fra barnehager som nettopp fremhever viktigheten av barns psykiske helse, og som hele tiden jobber for å bidra til robuste barn. Vil du ikke si at det er et positivt bidrag?

‒ Det er et fokusområde. Alle vet at det er viktig nå. Og vi vet hva som skal til. I barnehagesektoren har vi samtidig ansatte som skriker etter mer ressurser. At de virkelig ønsker, og vet viktigheten av dette, er jeg ikke i tvil om. Men at to av dem skal klare å støtte, speile følelser, validere og løse problemer med for eksempel inntil 12 treåringer samtidig, det er ikke mulig. Jeg får meldinger i innboksen av fortvilte barnehagelærere også. Så oppfordringen til politikerne, om å sette inn mer ressurser, stiller jeg meg bak.