– Hva hindret oss i å hjelpe denne gutten allerede i barnehagen?

– Jeg datt ut av videregående i barnehagen, sa en gutt til meg.

Det er rådgiver ved Borgestadklinikken, Hilde Jeanette Løberg, som forteller. Hun er en av foredragsholderne ved barnehagekonferansen om tidlig innsats i barnehagen i regi av Barnehageforum i november, og historien hun forteller er selvopplevd.

– Vi visste at denne gutten ville slite. Så hva hindret oss i å hjelpe ham allerede i barnehagen? 90 prosent av barnehagelærere svarte i en undersøkelse at de var bekymret for et barn i barnehagen. Likevel viste den samme undersøkelsen av færre en 90 prosent gjorde noe med det. Derimot snakket de med noen om det. Men altså ikke med barnet eller foreldrene. Hvorfor? spør Løberg.

Redde for å ta feil

Fordi det er for vanskelig. Fordi barnehageansatte føler seg usikre og fordi de ikke øver på den vanskelige, men nødvendige samtalen.

– Når jeg spør om barnehagen har øvd på å ha samtale med foreldre og barn om problemer de siste to årene, svarer 80 prosent nei. Hvordan i alle dager kan vi bli bedre når vi ikke øver? Vi må etablere en arena for å bli god på den vanskelige samtalen.

Mange ansatte er rett og slett for redde for å ta feil. Så venter de for lenge, til de tror de vet.

– Men mandatet til en ansatt i barnehagen er å gi observasjoner, ikke dokumentasjoner. Fortell det du ser! Og sier du noe som var feil, sier du unnskyld. Det er viktig å sette seg inn i hva som finnes av ulike tiltak i kommunen, for de færreste har oversikt over hjelpeapparatet. Om du spør foreldrene, kan det hende de blir glade for at noen ser dem og gjerne vil vite hva som finnes av lavterskeltilbud. Men vet du ikke svaret, vil du jo helst ikke ha spørsmålet, sier Løberg.

Del bekymringen

Hver barnehage må lage en tiltaksoversikt over tverrfaglig samarbeid i kommunen og vite hvordan de går fra bekymring til handling. Har du en bekymring, skal du dele den med barnet, foreldrene og kollegene. Og er det grunn til bekymring, skal du ta det videre. Deretter skal du selv se hva du kan gjøre her og nå, i barnehagen.

– Det letteste er å se et barns problemer der vi for eksempel vet at foreldrene har et rusproblem. Disse barna har symptomer som føyer seg pent inn i mønsteret. Men så har vi kanskje barn med samme symptomer, der vi ikke kjenner til et rusproblem og alt ser bra ut. Da setter vi heller inn tiltak uten at vi kjenner selve problemet.

Dette er gråsonebarna. De som gir oss en magefølelse. Da er det viktig å konkretisere observasjonene, ifølge Løberg.

– Før en logg. Utagerer barnet? Ikke irettesett, men spør hvorfor. Bekreft det du ser. «Jeg ser du er så trøtt i dag. Var det vanskelig å sove hjemme i natt?» eller «Jeg ser det er vanskelig å konsentrere seg i dag. Har du så mange tanker i hodet ditt?». Om barnet sier at «Pappa sover hele tiden», så ikke benekt og si at «Neida, det gjør han vel ikke», men bruk det og spør «Sover han hele tiden? Hva gjør du når han sover, da? Hvor sover han?», forklarer Løberg.

• LES OGSÅ: For barnets beste.
• LES OGSÅ: – Du ser det ikke før du tror det.

Vanskelig kun for de voksne

Det er nemlig oss voksne som finner disse samtalene ubehagelige, ikke barna. Vi tror det blir verre for barna når vi snakker om dette, og vil så gjerne skåne dem. Men det er ikke vanskelig for dem å fortelle bare de får sjansen.

Så står foreldresamtalen for tur. I Porsgrunn har flere barnehager startet med utvidede samtaler med barn og foreldre. De sender hjem et skjema i forkant der de ber foreldrene oppgi så mye informasjon om familien som mulig. Blant annet spørres det om vold, krenkelser, alkohol, forventninger til utstyr, egen barndom og hva som foreldrene mener er viktigst.

– Dette satt langt inne for noen av de ansatte i barnehagen. Men etter at møtene var gjennomførte, var alle positive. Foreldrene fikk også en større forståelse for hvor viktig de er for barna i denne alderen, sier Løberg og legger til at den vanskelige samtalen er vanskelig fordi den ofte er dårlig planlagt og forberedt.

– Den nødvendige samtalen, derimot, er godt planlagt. Vi må slutte å snakke om - vi må begynne å snakke med! avslutter Hilde Jeanette Løberg bestemt.

Slik konkretiserer du en bekymring:

• Hva er det du stusser over?
• Hva er det som gjør at du er bekymret?
• Hva har du sett eller hørt?
• Hva har vedkommende sagt eller gjort?
• Hva er det i samspillet mellom barnet og foreldrene som har gjort deg bekymret?
• Hvordan er barnets evne til å inngå sosiale relasjoner?
• Hvordan er barnets fysiske tilstand?
• Hvordan er barnets selvtillit og oppfatning av egenverd?
• Hvordan er utviklingen i forhold til alder?
• Hvor lenge har du vært bekymret?

Slik samtaler du med barn:

• Det er viktig å spørre barnet om hvordan barnet har det.
• Om en voksen er bekymret for et barn, må man følge med selv om barnet sier nei om du spør.
• Om du ser at barnet føler seg presset, ikke press videre, men ta det opp igjen noen dager senere.
• Snakk med barnet alene! Uansett alder bør barnevernet, eller skolen, eller andre, snakke med barnet alene uten at de som barnet er redd for, er der. Selv om barnet sier at det bare var jug, må den voksne som hører historien og barnevernet følge opp likevel. Barnet tør ikke si sannheten, om de voksne som for eksempel slår, er der når barnevernet spør. Derfor må de spørre barnet når det er alene.
• Når et barn først forteller til en voksen at det sliter, da stoler barnet på vedkommende. Det er viktig å vite. Og da må den voksne følge opp.
• Det er lurt om vi vet hvem vi kan gå til om vi ikke har det bra. Dette må skolen og barnehagen fortelle med en gang vi begynner der. Si det tydelig.

Kilde: Kompetansesenter rus – region sør/Borgestadklinikken – Blå Kors Sør.