Statped - en bro mellom forskning og praksis

To regjeringsoppnevnte ekspertutvalg har i år foreslått å legge ned Statped og splitte oppgavene deres mellom fylkeskommunene, Kunnskapsdepartementet og landets universiteter og høyskoler. Som forskere i skjæringspunktet mellom språkvitenskap og logopedi, er vi bekymret for at dette vil pulverisere fagmiljøer som er helt essensielle både for de som jobber nærmest barn, unge og voksne med språkvansker og for oss som forsker på hvordan vi best kan diagnostisere og hjelpe dem.

Statped er en helt nødvendig bro mellom forskeren og individet: På den ene siden bringer de forskningsbasert kunnskap ut til dem som skal skreddersy opplegg til hvert enkelt individ som trenger særlig hjelp og støtte. På den andre siden bidrar de til å øke nytteverdien av den forskningen som gjøres. Gjennom samarbeid med Statped får vi som forskere vite hvor skoen trykker, ved at vi diskuterer forskningen vår med fagpersoner som ikke bare forsker selv, men også bidrar i utredning av enkeltindividers vansker og holder kurs for lokale fagmiljøer. Dessuten får vi hjelp med rekruttering av deltakere til våre studier. Tverrfaglighet er i vinden, men i dette tilfellet er oppskriften slett ikke ny: Det formelle samarbeidet mellom fagmiljøer ved Statped og språkforskere ved norske universiteter går mer enn 30 år tilbake.

Fjerner ikke behovet

For mange barn kommer hjelpen for sent. Tallene viser at mange først får spesialpedagogisk hjelp på ungdomsskolen, selv om de har hatt problemer med å henge med i vanlig undervisning siden skolestart. Som løsning på dette problemet foreslår Nordahl-utvalget å innføre obligatorisk kartlegging like etter skolestart. Ekstra oppfølging skal gis til den femtedelen av barna som skårer lavest. Vi stiller oss bak bekymringen for at for mange får hjelp for sent, men vil påpeke at obligatorisk kartlegging slett ikke fjerner behovet for individuell vurdering: En lav poengsum på et kartleggingsverktøy kan ha mange årsaker, og de samme tiltakene vil ikke være riktige for alle. Med eller uten sakkyndige vurderinger, som utvalget foreslår å fjerne, vil individuell vurdering være helt nødvendig for å kunne tilby den riktige hjelpen.

Som utviklere av kartleggingsverktøy for avdekking av språkvansker lurer vi også på hvilket verktøy man ser for seg å bruke, særlig siden ekspertutvalget selv trekker fram at det i dag mangler adekvate verktøy. Tidlig identifisering av vansker, for eksempel språk- og talevansker, avhenger av tilgang til gode, forskningsbaserte verktøy, tilpasset til det språket eller de språkene barna snakker. Skal de brukes på store grupper, må de dessuten være tidseffektive og brukervennlige. I Norge har vi ikke per i dag språkkartleggingsverktøy som fyller disse kriteriene, men situasjonen er enda mer prekær for barn fra minoritetsspråklige hjem, fordi verktøy som er i stand til å gi et riktig bilde av deres samlede språklige ferdigheter så å si ikke eksisterer. Som et resultat er slike barn overrepresentert i spesialundervisningen i dag, selv om slik undervisning neppe er et særlig godt egnet virkemiddel for å hjelpe dem.

Feildiagnoser

Dette er en velkjent problemstilling: Forskning har vist at flerspråklige barn står i fare for å diagnostiseres med en språkvanske de ikke har, særlig om de lærer majoritetsspråket som andrespråk. Dette er alvorlig av flere grunner: Det bidrar til å opprettholde en myte om at det å utsettes for flere språk er negativt for barns språkutvikling, og det kan ta tid og fokus vekk fra det barna trenger aller mest, nemlig å bruke alle språkene sine. De av disse barna som faktisk har vansker med å lære seg språk, kan fort forsvinne blant alle dem som kun har lavere norskferdigheter enn enspråklige jevnaldrende.

Språkvansker manifesterer seg nemlig på tvers av språk, mens et barn som hører lite norsk, men ikke har vansker, kan gjøre det dårlig på en norsktest, men holde tritt med jevnaldrende på sine andre språk. Denne siste gruppen kan trenge ekstra hjelp og støtte i en skolehverdag der undervisningsspråket er norsk, men de har ikke samme behov, eller like store behov for hjelp som barna som faktisk har vansker med å lære seg språk. Tilsvarende problemstillinger knytter seg til utredning av dysleksi og matematikkvansker i en flerspråklig kontekst.

Flere kartleggingsverktøy for flerspråklige barn er under utvikling, blant annet som resultat av samarbeid mellom språkforskere, logopeder og psykologer fra en rekke land, deriblant både norske universiteter og Statped. Verktøyene er imidlertid ikke klare for norske skoler og barnehager helt ennå. Veien dit krever ikke bare forskningsmidler, men også at vi har brobyggeren Statped med på laget.

Bør heller styrkes

Statped har siden 2013 gått gjennom en omorganisering, og vår opplevelse er at denne har gjort vårt samarbeid vanskeligere, både innenfor forsknings- og utviklingsarbeid og i   undervisning. Henvendelser og prosjekter må nå gjennom flere ledd, og med mer byråkrati følger mindre fleksibilitet. Vi opplever nå at den spisskompetansen som finnes innenfor Statped-systemet er mindre tilgjengelig enn den var tidligere.

Snarere enn å svekkes, bør fagmiljøene her styrkes i sin rolle som brobygger mellom forskning og praksis, som praksisfeltet trenger for å få tilgang til forskningsbasert kunnskap, og akademia trenger for dialog og kontakt med praksisfeltet.

Undervurderer viktigheten

Statpeds skjebne ligger nå på kommunal- og moderniseringsministerens og kunnskapsministerens bord. Forskningsminister Iselin Nybø: Dette er også en viktig sak for deg.

Vi mener ekspertgruppen undervurderer viktigheten av Statpeds sterke fagmiljøer. Barn, unge og voksne med språk- og talevansker og forskningen som kan hjelpe dem står fattigere igjen uten Statped som brobygger.

• Denne kronikken ble først publisert i Dagsavisen.