Barnehageforliket: Det beste for barna – eller river vi ned for ideologiens skyld?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Fra anerkjennelse til resignasjon.

«Jobber du med barnehager? Jøss – dere har litt å stri med om dagen.» Dette var slengkommentaren jeg nylig fikk fra en tidligere studiekamerat. Antakelig ment som anerkjennelse, men undertonen var tydelig: «Stakkars deg som må jobbe i motbakke. Det hadde ikke jeg giddet.»

Og ja, det er motbakke. Nå står vi igjen overfor nok en høring fra Kunnskapsdepartementet om endringer i barnehageloven. Endringer som etter sigende skal sikre likeverdig behandling og forutsigbarhet. Men vi har skjønt det nå: Disse lovendringene har én fellesnevner – de gjør det stadig vanskeligere å drive gode barnehager.

De øker forvaltningsbyrden, kompliserer driften, forverrer rekrutteringsutfordringer og tar knekken på den økonomiske bærekraften. Konsekvensen er svak rekruttering til barnehagelæreryrket og sektoren generelt. Og verst av alt - et dårligere pedagogisk tilbud til barn og foreldre.

Faktum er at på de ti årene jeg har jobbet opp mot sektoren, så har forutsigbarheten, tryggheten og den selvbærende kraften hos barnehagene fordampet som konsekvens av nettopp slike høringsforslag.

De siste ti år har vi sett en rekke disruptive og ødeleggende politiske reguleringer og normeringer av en sektor som har vært kjent for å ha de klart mest tilfredse brukerne av offentlige tjenester. Vi har sett en sektor der rekruttering, turnover og sykefravær har skapt overskrifter, debatter, arbeidsgrupper og komiteer, der det stort sett bare diskuteres ambisjoner og sjeldent tiltak. Tro meg, jeg har overvært flere av disse debattene, og bare i et fåtall tilfeller blir barnas beste nevnt.

Profesjonsstolthet, idealisme og politiske ambisjoner slår de fleste gode idéer sjakk matt.

Selv er jeg er ikke barnehagelærer – jeg har utdanning innen ledelse, økonomi og markedsføring, men det er nokså enkelt å se at vi opptrer som en selvdestruktiv og imploderende sosial arkitektur der vi gradvis bygger ned, river ut stillas for stillas, og fjerner rammene som skal sikre at alle barn får de mulighetene de fortjener.

For det er ikke kundene, brukerne eller tjenesteyterne som har ment at sektoren er for dårlig drevet. Det er heller ikke noen foresatte eller ansatte som har ment at lønnsomheten er så god at vi ikke kan holde på slik.

Jeg har blitt nokså hardhudet etter rundt ti år i befatning med sektoren. Jeg tåler det, og jeg skjønner at å jobbe i denne bransjen ikke er for alle. Men det jeg ikke skjønner, og trolig aldri kommer til å skjønne, er hvorfor denne selvdestruktive atferden har fått pågå i årevis. Selvpåført og unødvendig kollektiv lidelse. For er det egentlig noen som er tilfredse? Er kommunene happy? Den lokale barnehagemyndigheten? Utdanningsforbundet? Private Barnehagers Landsforbund? De store barnehagekjedene? De små, enkeltstående barnehagene? De ansatte? 

Jeg er ganske sikker på at svaret er nei hos de fleste.

Barnas stemme drukner i politikken

Men det mest skremmende er at de aller viktigste stemmene på denne arenaen – de får vi ikke hørt; nemlig barna. Og det er derfor jeg er bekymret.

I alle diskusjonene om sektoren hører vi sjelden om barna. I stedet dreier debatten seg om profesjonsstolthet, idealisme og politiske mål. Det er lite snakk om hvordan reguleringene faktisk påvirker hverdagen til barna i norske barnehager.

Samtidig er det heller ingen foresatte eller ansatte som etterspør en slik utvikling. Det er ikke brukerne av barnehagene som mener at sektoren trenger radikale inngrep. Tvert imot ser vi en sektor der tilfredsheten fortsatt er høy – til tross for stadig trangere rammer.

En ideologisk blindgate

La oss være ærlige: Denne høringen handler ikke bare om likebehandling eller provenynøytralitet. Det handler om en ideologi som ikke ønsker private barnehager. Dette er helt legitimt å mene. Men det er ikke greit å gjemme seg bak tomme ord og administrative grep som i praksis river ned en velfungerende sektor.

Nei, la oss være ærlige. Det fungerte egentlig ganske godt slik man hadde det. Svaret var ikke å riste i en sektor som var velfungerende og selvbærende.

Svaret hadde vært: Forenkling og effektivisering. Å forenkle og effektivisere det administrative. Redusere byråkratiet. Å forenkle folks valgfrihet, å bidra til sosial utjevning. Å skape attraktive arbeidsplasser gjennom nok bemanning der det trengs, gode kompetansemiljøer, fleksibilitet og tverrfaglighet.

Til alle som bryr seg: Stå opp for verdiene

Saken er denne: Hvis vi ikke står opp for verdiene som barnehagesektoren er bygget på, risikerer vi å miste det som gjør den unik. Til dere som jobber i sektoren, private som kommunale: Stå sammen. La oss kreve at barnehagene igjen blir sektoren alle ser opp til – og som leverer det beste for de viktigste av alle: Barna.

Mitt forslag er å forkaste høringen i sin helhet og rykke tilbake til start. Lever noe som handler om hvordan vi kan få mest mulig kvalitet til barna for pengene, så får vi heller spare på administrasjon, byråkrati og klagesaker.