- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
«Mamma, mamma, jeg har fått brev fra kommunen», roper Albert (han kjenner igjen logoen) i
det han kommer løpende fra postkassen, med pappa pesende hakk i hæl.
Riktignok er
brevet adressert til foresatte til Albert Svensson, men han kjenner igjen navnet sitt i den
gjennomsiktige ruta i konvolutten. «ENDELIG post til MEG», smiler han stolt.
Det er en kald
tirsdag i januar og en helt vanlig hverdag i vår familie. Med unntak av brevet fra kommunen
som markerer en stor hendelse vi har i vente, starten på skoleløpet for vår store, men lille
tannløse tass.
Mens tirsdagspølsene freser i stekepanna tripper femåringen rundt med brevet i hånda
(unnskyld, fem- og et halvtåringen):
«Hva står det, mamma?
Når skal jeg begynne på
skolen?
Begynner Adrian før meg?»
Spørsmålene er mange og tankerekkene er lange,
og vi svarer etter beste evne mens vi inntar de halvstekte pølsene.
«Mamma, hvordan er det egentlig på skolen?»
«Eeeh, det er fint, litt annerledes enn
barnehagen tror jeg.»
Som mamma tenker jeg at en viktig oppgave for meg er å bidra til å skape trygghet og
forutsigbarhet for Albert så langt det lar seg gjøre på alle av livets områder. Jeg har derfor en
viktig rolle i å trygge Albert på at livet i skolen blir fint, morsomt, spennende, lærerikt og
kanskje også vanskelig til tider.
Mine egne erfaringer fra barneskolen derimot ligger litt
tilbake i tid. Tilbake til 1997. Responsen min på alle spørsmålene må derfor ta utgangspunkt
i det, og skolen kan jo kanskje vise seg å være annerledes nå enn før?
Sannheten er at jeg
faktisk ikke vet.
Albert, 5 (og et halvt!) år, ble STØRST (hans egne ord) i barnehagen etter sommeren - og
min opplevelse er at det utløste et skred av gode intensjoner om å markere begivenheten:
Besteforeldre, damene i butikken og onkelen til nabogutten. Alle har tydeligvis et forhold til
dette.
«Nå blir du jo skolestarter, da går det fort til du begynner på skolen. »
«Hvor fort går
det egentlig, mamma?», spør Albert.
Han forholder seg stort sett til nåtiden - og synes det
er vanskelig å se for seg hvor fort det egentlig går til han skal få lekser og kanskje møte opp
på kontoret til rektor hvis man har gjort noe frekt, som han selv uttrykker det.
«Gleder du deg til å begynne på skolen da, Albert?»
Det ærlige svaret hans på det
spørsmålet er: «Vet ikke.»
Noen barn ofrer kanskje ikke fremtiden mange bekymringsfulle
tanker, men min gutt grubler. Også når det gjelder skolen. Han hører, observerer, blir fortalt
og spurt. Tidligere denne uka våknet han skrikende fra søvne i firetiden.
«Begynner Adrian
på skolen før meg mamma?» snufset han i mørket mens han tørket noen tårer. Han hadde
hatt mareritt om at kompisen Adrian begynte på skolen før han, mens han fremdeles var
igjen i barnehagen.
Jeg prøver å by på en motvekt til bekymringer og svulstige tanker, men jeg er jo spent selv.
Jeg mistenker nemlig at hverdagen hans vil se betraktelig annerledes ut før og etter
sommerferien. Og jeg er kjempespent på om han kommer til å gå på gruppe (eller i klasse?)
med vennene sine.
Og livredd for at han blir stående usikker, skremt og overveldet alene i
skolegården.
Mammahjertet hamrer avgårde bare ved tanken, og da hjelper det ikke med
tabloide overskrifter i nyhetsbildet: MOBBETALLENE ØKER I SKOLEN! Jeg undrer meg litt
over hvor jeg skal finne tryggheten jeg selv trenger for å stå stødig i dette.
Som foreldre har våre to første erfaringer med skolen som institusjon vært i brevform,
ganske formelle sådan med VEDTAK OM SKOLEPLASS, og dato for innskriving. Begge i et
format som ekskluderte hovedpersonen selv.
«Kan du lese hva som står mamma? Hva
betyr innskriving?»
Jobben som oversetter uten et godt nok bilde av hva som egentlig
skal skje sklir fort over til et initiativ fra meg om å finne frem boksen med Lego. Samtidig
undres jeg over hvor jobben som oversetter utføres, om den ikke gjøres av oss foreldre.
Et tredje møtepunkt med skolen er et foreldremøte vi er invitert til, som arrangeres i
fellesskap av barnehage og skole for foresatte med barn som starter på skolen. Et møte
hvor jeg håper jeg kan trygges og få en bekreftelse på at skolen er et spennende sted for
læring, lek, glede, fellesskap og vennskap, hvor barn utforsker, dveler, ler, tuller og
oppdager. Et møte hvor noen kan fortelle meg at på skolen vil Albert kunne få en klem og et
fang å sitte i når det skulle bli behov for det.
Albert derimot, han ble ikke like begeistret for
noe som utløste (et motvillig) behov for barnevakt, og spurte: «Hvorfor skal ikke jeg bli med på
møtet?»
Et meget godt spørsmål fra han som tror på både tannfeen og julenissen.
Tankene
mine streifer rundt hvordan barna selv, hovedaktørene, involveres i arbeidet med å danne
seg et bilde av det som venter på den andre siden av sommerferien. Hvordan forberedes de
på en hverdag hvor de går fra å være barn til å bli elev?
Om jeg skal gjøre det så mangler
jeg noe helt grunnleggende, og det er innsikt i skolehverdagen anno 2024.
«Når man begynner på 2. trinn mamma, da gifter man seg på skolen», kunne Albert fortelle en
dag jeg hentet han i barnehagen. Det hadde nemlig søstera til Anna gjort, og hun går i 2.
klasse. Den ettermiddagen ble det tegnet usedvanlig mange hjerter ved kjøkkenbordet vårt,
det er med andre ord også ting å se frem til i den kommende epoken, giftemål og greier.
I
tillegg var det visstnok lurt at Kristin som jobber i barnehagen ikke jobber på skolen, for hun
lager så godt foccaciabrød med salt på - «såpass godt at jeg spiser til jeg blir helt kvalm,
mamma. Men jeg kommer til å savne henne da, men hun må jo være i barnehagen for å
passe på de andre, de som er fire år og tre år».
Og sånn går dagene, inn og ut av tanker og følelser både for voksne og barn, for det som
kommer, og det som forlates. Akkurat nå lurer jeg på om vi kommer til å få bilder fra
hverdagslivet i skolen, og bilder av de ansatte før sommeren - det fikk vi da Albert begynte i
barnehagen og jeg husker at det var en liten trygghet i å vite hvordan ting ser ut og hvilke
ansikt man kan se etter.
«Det har så lett for å gå bra», bruker en god kollega å si når ting
lugger litt rundt oss.
Jeg forsøker å la de ordene lose meg på min førstereis som kommende
skolemamma. Det er jo lenge til august, og sikkert mye som skal skje før den tid.
I mellomtiden deles fortellinger om allerede påbegynte kjærlighetsromaner om Albert og
Sofia som skal begynne på samme skole. Albert er ikke noe bekymret for hvem han skal
gifte seg med i 2. klasse, det er jo selvsagt Sofia, for de er allerede kjærester og har faktisk
nusset.
To be continued...
