Tror få er obs på nye standardkrav til barns lekemiljø

 – Tenk tilbake til egen barndom. Til favorittstedet for lek.

Det var utfordringen Sandseter ga, da hun innledet for landskapsarkitekter og andre under fagdagen «Steder å leke» - om barns uteområder, som ble arrangert i Trondheim i mai.

Så fulgte hun opp med følgende rekke av spørsmål:

– For hvor mange handler det om et uteområde?

– For hvor mange handler det om natur?

– For hvor mange handler det om spenningsfylt og risikofylt lek som kanskje krysset grensen?

– For hvor mange var det voksne til stede?

– Hvor mange tror at barn i dag får den samme friheten til å leke som dere gjorde?

Mye av grunnlaget

Mange hender gikk til værs, men de fleste ble også raskt senket etter siste spørsmål.

Et vesentlig tema for dagen var risikolek, og eksperten fra DMMH var bedt inn fordi hun i mange år forsket på barns fysiske og motoriske lek med vekt på spennings- og risikofylt lek i barnehage.

Hun ledet forskningsprosjektet EnCompetence som undersøkte hvordan det fysiske miljøet påvirker barns lek og aktivitet.

Nå leder hun prosjektet Virtual Risk Management (ViRMa), hvor målet er å undersøke hvordan barn utvikler kompetanse i risikovurdering og risikohåndtering gjennom risikofylt lek.

– Veldig mye av grunnlaget legges når landskapsarkitektene får sine rammer, sa Sandseter.

Glad for muligheten til å bidra i et forum som dette.

«Det jeg nesten ikke tør» 

Hennes beskrivelse av risikofylt lek, er fysisk lek som er utfordrende og spennende, og som innebærer uforutsigbarhet og risiko for at barnet kan skade seg hvis noe går galt.

For eksempel lek som inneholder:

– Store høyder, høy fart, farlige redskaper, å utforske alene, boltrelek og lekeslåssing (kamplek).

Slikt som kan få det til å kile i magen til et barn. Som gir en vill, kroppslig fysisk og psykisk opplevelse, ifølge Sandseter.

Som kan gi forskere utsagn som: «Det artigste jeg vet er det jeg nesten ikke tør», fra unge respondenter.

– At vi har en «drive» til å gjøre sånne ting, har som regel en funksjon evolusjonsmessig, påpeker professoren, og lister opp potensielle effekter.

 Å finne balansen

Om mange barn ser ut til å ha en iboende tiltrekning til en viss risiko, kan det kanskje også sies at en del moderne voksne har et velutviklet beskyttelsesinstinkt.

I boka «Risikofylt lek. En etisk utfordring» tar Sandseter og medforfatter Øyvind Kvalnes for seg spennet mellom gjøre-godt-etikk og unngå-skade-etikk.

«Den overordnede utfordringen er å finne en god balanse mellom å slippe fri og forebygge skade», skriver de.

Som forsker er Sandseter av den oppfatning at pendelen har svingt for langt mot «unngå skade».

Selv om høy ulykkesrisiko neppe er noe å trakte etter i seg selv, er det lett å argumentere for at positive sider ved risikofylt lek har fått trangere kår de siste tiårene.

«Forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr» trådte i kraft 1996, og har siden blitt revidert flere ganger. Måten den er blitt tolket på, er godt synlig i norske skolegårder og barnehager i dag.

 Litt vel bokstavelig

– Vil du si at forskriften sånn sett har gjort mye skade?

– Ja, det vil jeg si. Jeg vil si det har ført til at lekeplasser er blitt mye mer standardisert. Og jeg tror at forskriften har blitt tolket litt vel bokstavelig, svarer Sandseter til barnehage.no.

Mange har villet være føre var. På den sikre sida. Med ryggen fri.

– Så man har fjernet lekeapparater man ikke trengte å fjerne, og gjort lekemiljøet kjedeligere og fattigere for barn. Gjort ting man ikke hadde behøvd å gjøre hvis man hadde utøvd litt mer skjønn i anvendelsen av forskriften, fastslår eksperten.

– Nå ser jeg heldigvis at landskapsarkitektene begynner å innse dette. Man behøver ikke tolke alt så bokstavelig. Det fins rom for mye skjønn. Individuelle nye måter å designe på innenfor forskriften, uten at man går på tvers av den.

 Valgmulighetene fins

Her er vi ved et av hovedpoengene med hele «Steder å leke»-seminaret:

Regelverket legger opp til valgmuligheter hvis man vil benytte dem. Og det fins noen gode eksempler.

– De siste årene føler jeg at det har begynt å komme ting som kanskje skiller seg litt ut. Designere som kanskje bruker mer naturmaterialer, nedfalne trær for eksempel, i stedet for bare å bestille noe ut av en katalog som ser likens ut som x antall andre lekeplasser. Det klatretårnet med sklie, som man vet at ungene er drittlei av, og som er ferdig utforsket på et blunk, sier Sandseter.

- Jeg husker selv da jeg var liten, og vi dro på ferietur i Norge; hvor spennende det var å komme til andre plasser, se noe helt nytt. Kanskje noe som foreldre hadde bygget, hva vet jeg? Jeg tror i alle fall ikke barn har opplevd det de siste par tiårene, fortsetter hun.

Risenga naturpark

Foto: Anna-Julia Granberg / Bjørbekk & Lindheim landskapsarkitekter

På Risenga i Asker er det bygget en lekepark der naturens byggeklosser har fått sette sitt tydelige preg på utforming og funksjon. Bak prosjektet står landskapsarkitektene Bjørbekk & Lindheim og Anleggsgartner Øst. Asker kommune har vært oppdragsgiver.

– Lekeparken er inspirert av naturen. Eiketrær og store steiner er grunnpaletten i parken, og trærnes unike form danner skulpturelle lekeelementer rundt om i parken. Hvert lekeelement tilbyr barna varierte utfordringer som stimulerer motorikk, balanse, klatreferdigheter, hopping og løping, forklarer landskapsarkitekt MNLA Ellinor Aas.

Sentralt i prosjektet er ideen om at barn leker best når de kan bevege seg fritt i det tredimensjonale rommet og stadig finner nye måter å utforske elementene på. Risenga lekepark er derfor en arena for fri lek, fellesskap, fantasi- og rollelek, og følelsen av mestring.

– Prosjektet har blitt et populært møtested for barn, ungdom og voksne, der alle benytter elementene på ulike måter, tilpasset egne behov og ferdigheter.

Foto: Anna-Julia Granberg / Bjørbekk & Lindheim landskapsarkitekter

– Ikke nødvendigvis dyrere

En stund har man nærmest kunnet lage lekeplasser i blinde, mener Sandseter. Men nå ser hun positive tendenser, tross alt.

– Sånn sett var det artig å være på seminaret, og se at det finnes entusiasme blant fagfolkene for virkelig å legge hodet i bløt for å lage spennende og interessante lekemiljøer. Der det er andre hensyn enn at brannbilen skal fram som teller. Der barns interesser og det å støtte opp om barns lek og læring spiller en større rolle. I dag har praktiske forhold som vedlikehold og annet en tendens til å få litt for mye oppmerksomhet, sier forskeren.

– Kan rammene landskapsarkitektene får, for eksempel det som går på økonomi, spille inn?

– Det vil de selvfølgelig gjøre. Men standardisert lekeplassutstyr er veldig dyrt. Jeg tror ikke alternative løsninger nødvendigvis går over budsjett. Dette vet landskapsarkitekter mer om. Rammene vil uansett alltid gi begrensninger. Likevel må man prøve å ha barns beste fremst i pannebrasken, svarer Sandseter.

Nyttevurderingen først

Det har vært både fort gjort og nokså vanlig å skylde på resten av Europa for at norske lekeplasser ser ut som de gjør.

Nå benytter Sandseter gjerne anledningen til å opplyse om to nye internasjonale standarder, som kom sommeren 2023, og som har stor relevans for utforming og kontroll av lekeplasser:

– Førstnevnte sier veldig tydelig at gevinst/nytte alltid skal vurderes. Ikke kun risiko. Er risikoen moderat eller lav, og nytten høy – så skal nytten faktisk telle foran. Og sistnevnte tar ikke bare for seg kompetanse på risikovurdering, men også kompetanse om barns utvikling, lek og læring – hos dem som skal kontrollere og vedlikeholde lekeområdene, sier Sandseter.

I og med at det ikke er mer enn ett års tid siden de kom, tror hun ikke nødvendigvis at innholdet er veldig godt kjent. 

Bør invitere alle barn

Så hvordan bør egentlig et uteområde se ut?

Sandseter trekker fram foredraget til landskapsarkitekt Jens Zeevaert, som fungerer som fagansvarlig for leke- og aktivitetsområder i Asplan Viak, og som har vært delaktig i forskningsprosjektet hun har ledet.

– Lekeplassen bør invitere alle barn til å finne noe å leke med. Noe av det vi så i Encompetence, var at veldig mange lekeplasser ikke inviterte til alle typer lek. Det ble veldig lite symbolsk lek og rollelek som stimulerer fantasi, og det handlet veldig ofte om hva som var på lekeplassen og hva som ikke var der. Om tilgang på materialer.

– Lekeplasser som bare skaper fysisk aktiv lek, som jeg jo er veldig opptatt av, er ikke tilstrekkelig. Det må være mangfold. Både til den risikofylte leken, som har fått dårligere kår fordi man gjør alt så fryktelig trygt at det til slutt blir uspennende, uten muligheter til å teste grenser, kjenne skrekkblandet fryd og lære å håndtere risiko – og til andre typer lek, fortsetter hun.

Amerikareise for toddlere

En nøkkel til å få det til, ifølge Sandseter og hennes forskerkolleger, er gode soneinndelinger hvor miljøet henger sammen. Som inviterer til sosial lek, fysisk aktiv lek og konstruksjonslek. Som åpner for lek som er vilter og grensesprengende, samtidig som det finnes steder hvor man kan trekke seg tilbake, være i ro og ligge på ryggen i gresset og se på skyene.

– En annen ting, som vi ser ute i barnehagene, er at man ofte har en stor utstyrsbord i en ende av lekeplassen, hvor alle løsmaterialer og alle småting er samlet. Den kan bli nokså utilgjengelig, spesielt for de yngste, hvis de har satt i gang leken på en annen del av uteområdet. For toddlerne blir det omtrent en amerikareise for å hente rekvisitter. Så noe av det vi anbefaler; å spre mindre depoter rundt om, så det ikke bare blir en gigantisk utstyrsbod i en ende, utilgjengelig og med nokså stramme rydderutiner, sier Sandseter – og henviser til forskningsprosjektets nettsider, barnehagemiljø.no for ytterligere ressurser og informasjon.