Ga tre tips: Hvordan du kan snakke med et barn du er bekymret for

Forfatteren av boka «Kva ser vi – kva gjer vi» ga tilhørerne helt konkrete tips om hvordan de kan gå fram i samtale med barn, da han holdt foredrag under Barnehage 2018 torsdag.

Nordhaug viste til at barnehagen står i en helt unik posisjon til å kunne forebygge at barn senere faller fra i skoleløpet og ikke blir en del av det ordinære arbeidslivet.

Han mener både jordmor og ansatte på helsestasjonen også har gode forutsetninger for å forutse hvilke barn som kan få problemer senere.

Men i foredraget ga Nordhaug uttrykk for at alle som jobber i barnehage vet hvem av barna det er grunn til bekymring for med tanke på omsorgssvikt, vold eller seksuelle overgrep.

Utfordringen er hva man skal gjøre med uroen.

Diagnose og behandling av symptomer

Nordhaug mener en henvisning til PPT eller BUP for ofte ender med at en diagnose og en behandling av symptomene.

- Jeg har ikke noe imot diagnoser, men diagnoser kan også kamuflere. Et barn som vokser opp med vold, vil veldig ofte oppfylle kriteriene for en rekke diagnoser. Hvis dette barnet blir møtt av en person som tror at diagnosen er årsaken til problemet, vil man ikke komme noen vei, sa Nordhaug i foredraget.

Han viste til Bjørn Reigstads intervjuer med voksne som hadde vært behandlet på BUP i oppveksten. Mange av dem gikk til angst- og depresjonsbehandling på dagtid, og så dro de hjem og ble utsatt for mer vold eller nye seksuelle overgrep.

• Les også bokanmeldelsen: Solid fagbok for skole og barnehage om et alvorlig tema
• Les også: - Vi må tørre å se

Må snakke med barnet

Alt etter hva bekymringen gjelder, har de ansatte i barnehagen plikt til snakke med foreldre og/eller barnevernet. Nordhaug mener de ansatte i barnehagen i større grad også må snakke med barnet selv i situasjoner der de føler uro.

Han oppfordrer barnehagene til i større grad å gå til PPT eller BUP for å be om råd, enn bare å henvise barnet dit.

- I over halvparten av tilfellene vil rådet fra PPT eller BUP være å gå tilbake og fullføre en avbrutt samtale med barnet, sier Inge Arnt Nordhaug til barnehage.no.

En slik samtale med et barn kan være vanskelig, og ofte vil barnet enten ikke ha et språk som dekker det det er utsatt for, eller trusler fra en overgriper eller voldsperson kan skremme barnet fra å ville fortelle.

Tre metodiske grep

 I foredraget ga Nordhaug noen tips om metodiske grep den barnehageansatte kan ta i bruk:

Trinn 1:

Fortelle barnet at «du ser så trist/sint/urolig ut.

• Spør «Hva har hendt?» i stedet for «Hvorfor er du trist/sint/urolig?»
• Si «Fortell meg…» i stedet for å spørre «Vil du fortelle meg…»

- «Hvorfor»-spørsmålet er skylddannende dersom noe vanskelig har skjedd. Det kan resultere i at barnet låser seg. Og spør du «Vil du fortelle meg…», gir du barnet et valg som barnet kan svare nei på, sa Nordhaug.

Trinn 2:

Nordhaug pekte på at mange barn ikke kan fortelle hva som har skjedd fordi den som har gjort noe har truet med at noe vondt vil skje dersom de forteller.

Derfor oppfordrer han de ansatte om å «gå rundt sikkerhetsopplegget», som han kaller det. En måte å gjøre dette på er å si til barnet:

«Jeg har jobbet i barnehage i mange år, og mange er redd for å si noe fordi de er redde for hva som vil skje hvis de forteller. Er det sånn for deg?»

Hvis barnet bekrefter, kan man fortsette med å spørre «Hva er det verste som kan skje hvis du sier det». Når barnet forteller dette, kan man spørre «Hvem sier at….?»

Trinn 3:

Her handler det om det som blir kalt gode og vonde hemmeligheter. Når et barn ikke vil hjem fra barnehagen, er det enten fordi de har det gøy der de er, eller at de gruer seg til å komme hjem. Hvis man snakker med barna i barnehagen og gode og vonde hemmeligheter, lærer man barna at det finnes noen voksne som de skal kunne fortelle om vonde hemmeligheter til. Det åpner for at den ansatte kan fortelle barnet at: «Jeg er en sånn voksen som du kan si det til», sa Inge Arnt Nordhaug.

Barnehagens helt sentrale rolle

Forfatteren, som til daglig jobber med RVTS Vest (Ressurssenter om vald, traumatisk stress og sjøvmordsføregygging) pekte flere ganger i foredraget på barnehagens helt sentrale rolle i det å forebygge psykiske problemer på lang sikt.

Han viste til den amerikanske nobelprisvinneren i økonomi, James J. Heckman, som hevder at de som med størst signifikans kan si hvem som faller utenfor senere i livet, er de som jobber i barnehagen når barnet er i 2-årsalderen.

Heckman hevder også at samfunnet får igjen det mangedobbelte av det som det investerer i barnehage.

- Men som vi vet, vil forebygging ofte tape kampen om penger fordi du ikke kan høste gevinsten på samme budsjettet som du har utgiften, sa Nordhaug.

Ressurser til å gjøre noe?

Den siste tiden har det vært mye debatt i Norge om hvor streng bemanningsnormen i barnehagene skulle være. Kunnskapsdepartementet har regnet ut at det vil koste 13,8 milliarder kroner ekstra i året å oppfylle normen på én voksen per seks barn over tre år gjennom hele åpningstiden.

Initiativtakerne bak Barnehageopprør 2018 hevder at dette vil være en god investering. De fleste politiske partier mener kravet er urealistisk høyt på kort sikt.

Overfor barnehage.no innrømmer Inge Arnt Nordhaug at voksentettheten i barnehagene KAN være en begrensning, men ikke MÅ være det.

- Vil ikke det å ta denne jobben på toppen av alt det andre føre til mer arbeid i en allerede presset hverdag?

- Jeg vil svare ja og nei. Ja, fordi jeg er veldig glad i barnehageopprøret og støtter det min venn Magne Raundalen skriver om en samtale mellom ham og Victor Norman der de drøfter det samfunnsøkonomiske i denne balansen. Men jeg svarer også nei. Barn som har utfordringer, vil kreve mye ressurser i hverdagen. Og hvis man håndterer slike bekymringer riktig, vil man oftere komme til roten av ondet i stedet for bare å se symptomene, og dermed vil man også frigjøre ressurser på lengre sikt.