Rollen du vokser inn i, eller ut av?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Barnehagelæreren. Den første læreren barna møter i utdanningssystemet. Det som blir beskrevet som verdens viktigste jobb. Hva skal til for å unngå at dyktige profesjonsutøvere utdanner seg ut av barnehagen? 

Her skal jeg si noe om hva som får meg til å bli.

Nå er det 13 år siden mitt eventyr i barnehagen startet. Åtte år er gått siden jeg stolt kunne kalle meg barnehagelærer. I løpet av disse årene har jeg opplevd mye. Jeg har opplevd det å ikke strekke til, fortvilelsen når du skulle ønske du hadde et par ekstra hender, et ekstra fang, og muligheten til å være mer enn ett sted om gangen. 

Noe annet jeg har opplevd er gleden av å se små barn lykkes. Når de har jobbet for noe en hel stund, og endelig mestrer. Små barn som støtter hverandre, som gir og tar, og som vokser sammen som en gruppe. En klok dame sa en gang; «Drømmesituasjonen i barnehagen er ikke en til en, med en voksen og et barn. Den er flere barn som møtes, og en voksen som støtter møtene.»

Vi er mange som mener mye om hva barnehagen skal være. Oss som jobber der, barna, foreldrene deres, politikere, universitetene og andre utenforstående. Mitt viktigste oppdrag, slik jeg ser det, er å hjelpe barna i stegene mot opplevd lykke. Både den som er her og nå, og den som kommer i det senere liv. Det er et stort oppdrag. 

Som hjelp på veien mot dette oppdraget, støtter jeg meg til Hallowells fem steg mot lykke (2002). Stegene er som følger: Tilhørighet/tilknytning — Lek/flow — Øvelse — Mestring — Anerkjennelse. Slik fortsetter det rundt, for med opplevd anerkjennelse, blir tilhørigheten sterkere og slik følger det hverandre, livet ut. Min jobb blir her og se hvor barnet er i sin lykkesirkel, for å kunne støtte dem akkurat der de har behov. En kompleks oppgave, men så givende.

Så kommer tanken, etter et par år i barnehagen. En begynner å kjenne hvor krevende jobben «på gulvet» er. Søket på andre jobber som kan være aktuelle, melder seg. Tanken om å få være styrer? Det å få jobbe for å motivere andre, og få drive sin egen drømmebarnehage? Flere av mine tidligere kollegaer har tatt dette steget, og driver i dag egne barnehager. 

I løpet av mine år i barnehagen har jeg opplevd ulike styrere. Deres største oppdrag blir igjen å sikre hvor de ansatte er i sine steg mot lykke. En ansatt som opplever mening i hverdagen sin, som får være i utvikling, den gjør en bedre jobb rettet mot barna, enn en som mistrives. Det som har gått opp for meg er at styrerjobben er ikke min drøm. Den administrative delen av deres jobb, er alt for stor. 

Erkjennelsen var som å slå på et lys. Fagutvikling, det er det jeg ønsker å drive med. En fagutviklerstilling var det jeg måtte søke etter. En stilling hvor jeg får muligheten til å jobbe med egen profesjon. Det å få påvirke det som skjer inn mot barna, og foreldrene deres. Det å være med å veilede og motivere personalet i barnehagen, i utviklingsprosesser.

Det tok lang tid før jeg forsto at jeg allerede har drømmejobben: Pedagogisk leder i barnehagen. Her er muligheter i fleng. Drive profesjonsutvkling, mens jeg samtidig får se effekten av hva det betyr for de som betyr mest, nemlig barna.

Det er allikevel noen faktorer som spiller inn på om det skal oppleves som drømmejobben. En kommune som har midler til å satse i barnehagen, og evner å se behovet. En styrer som ser balansen mellom jobb og privatliv, som støtter personalet sitt i utviklingsprosessene. Og sist men ikke minst kolleger som ønsker å utvikle seg, sammen. Et steg om gangen, mot en bedre barndom.

Heldige meg som allerede har verdens beste jobb. Det tok bare 13 år å forstå.