Når liker barna å bli fotografert, og når er det ikke greit?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

«Si cheese!» 

Det er en nydelig septemberdag.  Barna har akkurat kommet til lekeplassen, det ser ut som en hel avdeling fra en barnehage. Jeg betrakter dem fra litt avstand. En jente hopper opp på en av dissene. Umiddelbart, før hun rekker å få fart, er en av de ansatte der. Hun trekker fram mobilen og sier «si cheese!»

Det var et lite øyeblikk i en lang dag for de to. Og det var helt sikkert ikke en en dårlig barnehageansatt, og tilsynelatende ikke noe barnet reagerte på. 

Men jeg reagerte. Kanskje fordi jeg har vært der selv, like ivrig etter å forevige de gylne øyeblikkene. Jeg har selv oppfordret andre ansatte til å ha kamera med på turer og i lek og aktiviteter. Helt siden vi fikk tilgang til sosiale medier.

Da vi begynte å bruke Instagram og Facebook var det for å markedsføre barnehagen og vise hva vi kunne tilby. Jeg husker at de barnehagene som fikk mange likes i sosiale medier, også fikk mye ros og klapp på skulderen.

«Si cheese...» 

Det bekymrer meg. All fotograferingen kan ha endret tilstedeværelsen min. Ikke i den grad at jeg unnlot å ta vare på barna, men å dra fram kameraet førte til at det ble avbrudd. I min og vår iver etter å forevige de nydelige øyeblikkene, kan vi ha redusert dem. Vi kan kanskje noen ganger ha brutt «fortryllelsen», den tilstanden barna er i når de er i god lek, når de ikke vil ha forstyrrelser fordi de ikke bare er her, men også et «annet sted». 

Det er så skjørt og så viktig at vi skjermer leken og unngår avbrytelser.

Vi går likevel i fellen. Vi vil jo så gjerne dele med foreldre og andre, de skulle få se hva barna hadde vært med på, via en app eller sosiale medier.

Litt av argumentasjonen for denne dokumentasjonen er at vi når «alle». Det er så effektivt. Foreldrene er oppdatert før de kommer og henter. De har i alle fall ofte fått litt bilder.

Så er det fortellingen bak bildene. 

Det kan for eksempel være: «De var i så fin lek i formiddag, det var vanskelig å avbryte dem da vi skulle spise...»

Det kan være en tilstrekkelig beskrivelse av det som skjedde, både for barnet og foreldrene. 

Barnet har forlatt leken fra bildet for mange timer siden. Har fått gode erfaringer sammen med andre. Har øvd på språk og kanskje lært flere ord, har tatt tur og rolle, har vært glad og lei seg, har rotet og ryddet og mye annet du kan oppleve i leken.

Men bør vi ha en hverdag med eller uten kamera?

Vi i barnehagene skal hele tiden foreta vurderinger. Vi må også tenke gjennom hva bildet skal brukes til. Vi er på sosiale plattformer både som profesjonelle og privatpersoner. Det hender at det går litt fort i svingene. 

Selv om vi er nøye med personvern og ikke viser barnas identitet, kan det likevel glippe på å tenke gjennom om barna har lyst til å bli fotografert i det hele tatt.

Rammeplanen av 2017 gir oss noen påminnelser og et verktøy vi kan ta i bruk.

«Det er du som bestemmer.»

Før du drar fram kameraet og sier «si cheese» neste gang, foreslår jeg at du tar noen runder med barna. Stiller spørsmålene:

Hva liker du å ta bilde av? Liker du at andre tar bilder av deg? Er det greit å ta bilde av noen som ikke vil bli tatt bilde av? Liker du at de i barnehagen eller mamma og pappa viser bilder av deg til bestemor, bestefar eller noen andre? Er det noen ganger du ikke liker at de viser fram bilder av deg? Hvorfor, eller hvorfor ikke?»

Den digitale utviklingen og barns tilgang på digitale plattformer har hatt en rivende utvikling siden rammeplanen ble oppdatert i 2017.

Dersom jeg hadde vært barnehageansatt i dag, ville jeg ønsket at vi gir barna en sterkere stemme. Når liker de å bli fotografert, og når er det ikke greit? Jeg foreslår at vi tar steget tilbake, og spør barna før vi tar bildet.