«Det er barn vi skulle turt å se, og det er barn vi skulle stått sterkere opp for»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I dag skjedde det noe rart på trikken.

På Tullinløkka går det på en mann med regnvått hår. Han baner seg vei rett fram mot ei dame som står ved siden av meg. 

«Skal jeg fortelle deg en vits?» sier han. 

«Det var en mann som malte stakittgjerde.» 

Respons på vitsen uteblir fra den utvalgte dama. Men jeg knekker sammen. Ikke av vitsen, men av settingen der inne på den trange trikken. Jeg ler fortsatt da jeg går av på Holdbergsplass. Jeg er tilbake på OsloMet som tredjeklasse-student.

Det blir med den ene gangen at jeg ler hjertelig i dag.

Barn i vanskelige livssituasjoner er tema for dagens undervisning. Et tema vi frykter og nesten ikke makter å forholde oss til. Det er ingen latter, det er stoler som skraper skarpt mot hardt gulv og studenter med tydelige bekymringsrynker i pannen.

Har dere hørt om Christoffer-saken, spør foreleseren. Om gutten på åtte år som ble sviktet av alle, og som til slutt ble drept av stefaren sin? Med lut nakke er vi mange som rekker hånden i været. Vi er flere som har vært i bransjen i lang tid, og vi er flere som har bestemte unger vi tenker på denne dagen. Det er barn vi skulle turt å se, og det er barn vi skulle stått sterkere opp for. 

Foreleseren vet dette. Dere handlet etter beste evne den gangen. Dere skal få nye verktøy å jobbe med nå. Det første dere må gjøre, det er å våge å tro at det skjer. Hun sier det for å gi oss en slags trøst, men det er ikke vi som skal ha trøst.

Vi blir presentert en rekke tall, dystre tall. Jeg biter meg merke i at 15 til 20 prosent av barn i Norge vil oppleve omsorgssvikt i oppveksten, når en vid definisjon av begrepet brukes (Kvello, 2018). Siden jeg i tillegg har fått kunnskap om at 93,4 prosent av barna mellom 1 til 5 år har plass i barnehagen, forstår til og med jeg med min skrale matteforståelse at barn utsatt for omsorgssvikt er rundt beina våre hver dag. 

Vi snakker med foreldre som dekker over egen udugelighet, enten med å være for tilpasningsdyktige eller ikke tilpasningsdyktige i det hele tatt. Listen over tegn vi skal se etter er lang, og til forveksling veldig lik listen til barn med ekstra behov av helt andre årsaker. På bunnlinja er vi nødt til å stole på egen magefølelse, handle på følelsen av bekymring som har bygget seg opp over tid. Kall det opparbeidet kompetanse i stedet for magefølelse, sa øvingslæreren min i praksis. Vil du bli tatt på alvor, så må du slutte å snakke som ei barnehagetante.

Jeg vil bli tatt på alvor, og jeg har ikke tatt opp et svimlende høyt studielån for å bli barnehagetante.

Dagens andre foreleser har reist fra krigen i Palestina, fra tortur og voldelige overgrep. Han forteller om det på en måte som gjør meg trist, men likevel imponert. For ei reise, og for en kapasitet. Nå sitter han henslengt på kateteret og veileder oss i hvordan vi skal håndtere vonde og vanskelige historier, fortalt på ulikt vis av skada barn. Dere skal ut og gjøre verdens viktigste jobb, sier han. Akkurat det er litt vrient å forstå. At verdens viktigste jobb ikke blir verdsatt mer enn den faktisk gjør.

For øyeblikket er jeg ute av stokken, jeg er sykemeldt med vond nakke og vonde armer. Om det er på grunn av stress, tunge løft - fysisk eller psykisk, det er i grunn irrelevant, men det har gitt meg perspektiv. Jeg kan ikke jobbe akkurat nå. I stedet må jeg se kollegaer prøve å tette hull i slunkene vaktlister, vel vitende om at de må lide enda mer overlast. Bemanningen i barnehagen er ikke god, det er ikke lønna heller. Selv om vi tross alt gjør verdens viktigste jobb. 

I førstelinja står vi klare til å ta vare på de mest sårbare iblant oss. De små barna som skal vokse opp til å bli den neste generasjonen med borgere til å bære de tyngste børene i samfunnet. Vi står der for å gi dem den aller beste starten i livet med lek, læring og profesjonell omsorg. Og vi står der for å gjøre det absolutt vanskeligste av alt – avdekke om noen små skades av omsorgssvikt, fysisk vold eller seksuelle overgrep.

Å nevne penger i denne sammenhengen, blir som å banne i kirka. Men for faen, jeg gjør det likevel.

Det er som en vits fortalt på trikken en tirsdagsmorgen, en vits som nesten ingen forstår.

For det er bare tøys at det ikke brukes mer penger på barn og ansatte i barnehagen. At det ikke satses på bedre bemanning og bedre lønn til bemanningen. For det er på denne måten, og på denne måten alene at det blir nok fagfolk i barnehagen. Nok folk med utdanning og nok folk med riktig verktøy til å gjøre verdens viktigste jobb. 

Inntil disse pengene er plass, så er jeg døv på det øret der jeg må høre at jobben jeg gjør er viktig.