DEBATT
Åshild Nefjen deler sine betraktninger fra barnehagelærerutdanningen.
Foto: Getty images / privat
«Det er barn vi skulle turt å se, og det er barn vi skulle stått sterkere opp for»
Det er litt vrient å forstå at verdens viktigste jobb ikke blir verdsatt mer enn den gjør, skriver Åshild Nefjen.
- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
I dag skjedde det noe rart på trikken.
På Tullinløkka går det på en mann med regnvått hår. Han
baner seg vei rett fram mot ei dame som står ved siden av meg.
«Skal jeg
fortelle deg en vits?» sier han.
«Det var en mann som malte stakittgjerde.»
Respons på vitsen uteblir fra den utvalgte dama. Men jeg knekker sammen. Ikke
av vitsen, men av settingen der inne på den trange trikken. Jeg ler fortsatt da
jeg går av på Holdbergsplass. Jeg er tilbake på OsloMet som tredjeklasse-student.
Det blir med den ene gangen at jeg ler hjertelig i dag.
Barn i vanskelige livssituasjoner er tema for dagens
undervisning. Et tema vi frykter og nesten ikke makter å forholde oss til. Det er ingen latter, det er stoler som skraper
skarpt mot hardt gulv og studenter med tydelige bekymringsrynker i pannen.
Har dere hørt om Christoffer-saken, spør foreleseren. Om
gutten på åtte år som ble sviktet av alle, og som til slutt ble drept av stefaren
sin? Med lut nakke er vi mange som rekker hånden i været. Vi er flere som har
vært i bransjen i lang tid, og vi er flere som har bestemte unger vi tenker på
denne dagen. Det er barn vi skulle turt å se, og det er barn vi skulle stått
sterkere opp for.
Foreleseren vet dette. Dere handlet etter beste evne den
gangen. Dere skal få nye verktøy å jobbe med nå. Det første dere må gjøre, det
er å våge å tro at det skjer. Hun sier det for å gi oss en slags trøst, men det er
ikke vi som skal ha trøst.
Vi blir presentert en rekke tall, dystre tall. Jeg biter meg
merke i at 15 til 20 prosent av barn i Norge vil oppleve omsorgssvikt i
oppveksten, når en vid definisjon av begrepet brukes (Kvello, 2018). Siden jeg
i tillegg har fått kunnskap om at 93,4 prosent av barna mellom 1 til 5 år har
plass i barnehagen, forstår til og med jeg med min skrale matteforståelse at barn
utsatt for omsorgssvikt er rundt beina våre hver dag.
Vi snakker med foreldre
som dekker over egen udugelighet, enten med å være for tilpasningsdyktige eller
ikke tilpasningsdyktige i det hele tatt. Listen over tegn vi skal se etter er
lang, og til forveksling veldig lik listen til barn med ekstra behov av helt
andre årsaker. På bunnlinja er vi nødt til å stole på egen magefølelse, handle
på følelsen av bekymring som har bygget seg opp over tid. Kall det opparbeidet
kompetanse i stedet for magefølelse, sa øvingslæreren min i praksis. Vil du bli
tatt på alvor, så må du slutte å snakke som ei barnehagetante.
Jeg vil bli tatt på alvor, og jeg har ikke tatt opp et
svimlende høyt studielån for å bli barnehagetante.
Dagens andre foreleser har reist fra krigen i Palestina, fra
tortur og voldelige overgrep. Han forteller om det på en måte som gjør meg trist,
men likevel imponert. For ei reise, og for en kapasitet. Nå sitter han
henslengt på kateteret og veileder oss i hvordan vi skal håndtere vonde og vanskelige
historier, fortalt på ulikt vis av skada barn. Dere skal ut og gjøre verdens
viktigste jobb, sier han. Akkurat det er
litt vrient å forstå. At verdens viktigste jobb ikke blir verdsatt mer enn den
faktisk gjør.
For øyeblikket er jeg ute av stokken, jeg er sykemeldt med
vond nakke og vonde armer. Om det er på grunn av stress, tunge løft - fysisk
eller psykisk, det er i grunn irrelevant, men det har gitt meg perspektiv. Jeg
kan ikke jobbe akkurat nå. I stedet må jeg se kollegaer prøve å tette hull i
slunkene vaktlister, vel vitende om at de må lide enda mer overlast. Bemanningen
i barnehagen er ikke god, det er ikke lønna heller. Selv om vi tross alt gjør verdens
viktigste jobb.
I førstelinja står vi klare til å ta vare på de mest sårbare iblant
oss. De små barna som skal vokse opp til å bli den neste generasjonen med
borgere til å bære de tyngste børene i samfunnet. Vi står der for å gi dem den
aller beste starten i livet med lek, læring og profesjonell omsorg. Og vi står
der for å gjøre det absolutt vanskeligste av alt – avdekke om noen små skades
av omsorgssvikt, fysisk vold eller seksuelle overgrep.
Å nevne penger i denne sammenhengen, blir som å banne i
kirka. Men for faen, jeg gjør det likevel.
Det er som en vits fortalt på trikken en tirsdagsmorgen,
en vits som nesten ingen forstår.
For det er bare tøys at det ikke brukes mer penger på barn
og ansatte i barnehagen. At det ikke satses på bedre bemanning og bedre lønn
til bemanningen. For det er på denne måten, og på denne måten alene at det blir
nok fagfolk i barnehagen. Nok folk med utdanning og nok folk med riktig verktøy
til å gjøre verdens viktigste jobb.
Inntil
disse pengene er plass, så er jeg døv på det øret der jeg må høre at jobben jeg
gjør er viktig.