– Pandemien gjorde noe med hvordan vi jobber med barns medvirkning

– Vi lever i krisenes tid. 

Det sier Line Togsverd, dosent og forskningsleder innen pedagogikk og pedagogisk praksis ved University College Syd i Danmark. Hun er også en av i alt sju forskere som sammen med barnehagelærere fra Norge, Danmark og Irland går i dybden på barnehagenes praksis og erfaringer før og under pandemien - og hvordan det har preget sektoren i tiden etterpå. 

Prosjektet, som har fått navnet InScope, skal ende ut i både en forskningsrapport, vitenskapelige artikler og ikke minst undervisningsmateriell. 

Rett før sommeren var i alt 19 barnehagelærere og forskere samlet ved Nord universitet i Bodø. Det var den andre fysiske samlingen, etter at samme gjengen tidligere møttes i Dublin. 

– Koronatiden er interessant fordi den brakte oss sammen i en krisesituasjon der vi både som mennesker, men også som institusjoner, fikk rystet vårt hverdagsliv og vår hverdagspraksis. Vi ble tvunget til å forholde oss til hva som er betydningsfullt for oss som mennesker og hva det er som virkelig har verdi. Det er en erfaring vi kan dra nytte av hvis vi kommer i en slik situasjon på nytt igjen, sier Togsverd, og fortsetter: 

– Vi lever jo i krisenes tid. Det kommer til å bli mange kriser. Vi undersøker hvordan man kan bruke kunnskapen og erfaringen fra pandemien blant annet som et utgangspunkt for å tenke nytt. Den innovasjon og skapergleden som har vært i denne gruppen, og i praksisene, og de utfordringene de har måttet løse for å få verden til å henge sammen, det er også en fortelling som er viktig å trekke fram.

Utebarnehage

I prosjektet deltar ansatte fra i alt seks barnehager fra de tre landene. De har hovedsakelig snakket om de eldste barna i barnehagene; fra 2 1/2 til 5 1/2 år. I løpet av samlingene har de konkludert med at erfaringene de har er «same, same, but different». 

– I Irland var barnehagene stengt mellom seks uker og seks måneder, forteller  Bernadette McGillicuddy - til stor forskjell fra Danmark og Norge, der barna var borte i seks uker. 

Hun jobber i den irske barnehagen An Gairdin Scoil Montessori. 

– Da vi åpnet under pandemien, var det med mange retningslinjer fra myndighetene. Som forårsaket mye stress, uro og usikkerhet. Utfordringen ble å sørge for at barna var trygge og glade og samtidig hadde utbytte av barnehagetiden, mens vi forholdt oss til restriksjonene. 

– Hvordan løste dere det i praksis? 

– Vi diskuterte og planla mye på forhånd og i samarbeid. Vi kjøpte nytt utstyr og leker, slik at gruppene ikke måtte dele. Vi fokuserte i veldig stor grad på sosiale ferdigheter, og lek. Noen av barna var oppmerksomme på pandemien, etter det de hadde plukket opp fra TV eller foreldre. Men barnehagen skulle være et trygt sted for barna. Det var mye ekstra jobb, også for å beskytte både de ansatte og foreldrene. Men vi gjorde det for å forsikre oss om at barna opplevde det som en uskyldig tid.

Erfaringene til de irske barnehageansatte skiller seg litt ut fra de norske og danske på flere måter. Blant annet hadde de ikke tradisjon for å være ute - ut over de påkrevde 30 minuttene i løpet av en barnehagedag. 

– Vi liker ikke regnet. På tross av at vi har så mye av det, sier McGillicuddy og ler, før hun fortsetter: 

– Mange av barnehagene våre har ikke uteområder. Pandemien tvang oss til å være mer ute, noe vi har tatt med oss også videre. Det er en enorm forskjell fra før og etter pandemien. Så det var en bra ting som kom ut av det. 

Også i Norge og Danmark ble det etablert en praksis der barna var mye mer ute enn før pandemien. 

– Vi hadde bare utebarnehage under pandemien, vi var ikke inne i det hele tatt, bortsett fra de aller minste. Og i mindre grupper, der vi kunne dele de opp på uteområdet, forteller Lotte Andersen fra den danske barnehagen Arken. 

Linda Jensen Horn, styrer ved Læringsverkstedet Trålveien idrettsbarnehage, forteller om de samme erfaringene: 

–  Vi hadde færre restriksjoner enn de opplevde i Irland. Men også vi måtte kjøpe nytt utstyr, og måtte gjøre justeringer i tråd med restriksjonene. Vi delte opp i kohorter, og måtte tenke på både barnas, de ansattes og foreldrenes sikkerhet. Så det var mye av det samme, sier hun. 

Manglet sosiale ferdigheter

Med opp mot et halvt år uten andre enn foreldrene å spille på, forteller Bernadette McGillicuddy at pandemien satte kraftige spor i små barnesinn. 

– I Irland påvirket pandemien barnas sosiale ferdigheter i negativ retning. Barna strevde med å være sammen med andre barn når de kom tilbake igjen. Derfor ble nettopp det sosiale samspillet en prioritet etter at vi åpnet igjen. Andre læringsmål ble lagt vekk til fordel for det sosiale samspillet. Det har vært hundre prosent til det gode for barna, sier hun. 

–  Barna var ikke borte fra hverandre så lenge i Norge, men savnet hverandre veldig mye likevel. Det så vi når de kom tilbake. De var så ivrige etter å være i barnehagen, det var det store høydepunktet i løpet av dagen, forteller Horn. 

– I norske barnehager har et av de store temaene i kjølvannet av pandemien vært bemanning, og betydningen av å jobbe tettere på barna i mindre grupper. Deler dere de erfaringene? 

–  Ja, det har vært et tema nå når vi har hatt samling. Vi har hele tiden snakket om fordelene for barna ved å jobbe tettere på i små grupper, sier Andersen. 

– Vi har også snakket mye om at vi hadde kortere åpningstid under pandemien, som gjorde at vi var til stede hele tiden. Nå er vi tilbake til normalen, med normale åpningstider, og det er vanskeligere å opprettholde de små gruppene. Vi er ikke nok folk gjennom hele åpningstida. I et kort vindu kan vi ha de samme små gruppene. Det er noe også de ansatte snakker mye om, at de vil virkelig ha akkurat det tilbake, sier Horn. 

Mens de danske barnehagene følger den samme bemanningsnormen som i Norge, er kravet i Irland en voksen per 11 barn på tilsvarende storbarnsavdeling. 

– Men vi har høyere bemanning i vår barnehage, fire voksne til 11 barn, sier McGillicuddy.

Barns medvirkning

Et annet tema som har vært sentralt i samlingene, er hvordan de ansatte har endret måten de lytter til barna. Det er noe som går igjen, forteller de tre. 

– Vi har snakket om at vi kan velge hvilke barn som skal være sammen, med utgangspunkt i hvilke relasjoner de har. Vi gjorde det nok også før pandemien, men nå er vi mer bevisst på hvilke fordeler som ligger i å jobbe på den måten, sier Andersen. 

– Og jeg tror vi er blitt bedre til å lytte til barna og hvilke behov de har. Før valgte vi kanskje mer ut fra hva vi trodde var best for barna, men pandemien førte oss nærmere barna, og vi ble vant til å lytte mer til dem, og har kanskje i større grad en tankegang der vi ser at «ok, denne gutten finner ikke venner i denne gruppen- kanskje kan vi flytte han til en annen gruppe?» Vi er blitt flinkere til å tenke utenfor boksen, sier Horn. 

– Selv om hverdagen i det ytre stort sett er tilbake til normalen, går pedagogikken vår i et saktere tempo. Og vi følger barnas behov i større grad. Med mindre barnegrupper lærer du virkelig de små menneskene å kjenne så mye bedre. Og vi gjør ikke antagelser i like stor grad som tidligere, mener McGillicuddy.

Strakk reglene

– Et annet tema vi har snakket om, er hvordan vi strakk reglene. Pandemien bar preg av alt man ikke kunne gjøre. For oss ble det et tema hvordan man ikke kan la være å gjøre enkelte ting. Som å klemme et barn, sier McGillicuddy, og fortsetter: 

– Mange av de strengeste restriksjonene under pandemien handlet jo om noe av det som er viktigst for de små barna. Altså: Hvordan kan man la være å klemme en treåring som har behov for det? Hvis de er trøtte og trenger å kose. Eller hvordan kan man forsvare å bruke maske i møte med et engstelig barn?

Horn forteller at de også har snakket mye om hvordan de jobbet for å møte barnas behov og forventninger innenfor rammene. 

– Et eksempel: Hos oss har skolestarterne lenge sett fram til å kunne dra på overnatting. Vi har en hytte vi pleier å dra til. Regjeringen sa at nei, man kan ikke dra på overnattingstur. Da måtte vi tenke nytt. Vi kjøpte hengekøyer og dro ut i skogen og overnattet likevel. Vi har snakket mye om ikke nødvendigvis bryte reglene, men komme seg rundt dem for å møte barnas behov. Vi tenkte utenfor boksen, noe vi opplever at vi gjorde alle sammen. 

Nå skal erfaringene fra de tre landene samles, analyseres, og danne utgangspunkt for videre læring. 

– Selv om vi ikke er ferdige, er det i alle fall én ting vi har konkludert med: Hvis det kommer en ny pandemi, blir det uhyre viktig å ha et åpent sinn. Og å ha barnet i sentrum. Særlig i Irland så vi at av alle de nye reglene som dukket opp, var ikke barna nevnt i det hele tatt. Hvis det skjer igjen, må barns behov komme først i alt vi gjør, slår McGillicuddy fast. 

Fragmenterte historier

Line Togsverd og de andre forskerne er godt i gang med intervjuer og innhenting av data. Det første hun trekker fram, er hvor mye informasjon som kan komme ut av å møtes på tvers av ulike erfaringsbakgrunner og kontekster. 

– Det å utveksle erfaringer om det som er viktig for det faglige har vært veldig nyttig. Samspillet mellom barnehagelærerne har vært myndiggjørende; i både bevisstheten rundt faget og deres faglige styrke, sier hun. 

Før hun forteller om andre interessante betraktninger: 

– Når vi gjorde de første intervjuene, ble vi forskerne veldig overrasket over at de nesten ikke klarte å fortelle sammenhengende historier om hvordan pandemitiden hadde vært. Når vi spurte: «Hva skjedde? Hva gjorde dere?»  - svarte de at de husket ikke, sier hun. 

– Når vi spurte om hvordan det var å være barn i den tiden, var også svarene at de ikke husket. Eller: De husket barn som var redde, barn som var borte i flere uker, men fortellingene var veldig fragmenterte. De hadde ikke sammenheng. Det sier egentlig ganske mye om hvordan situasjonen var.

En annen sentral erfaring fra prosjektet, er hvor utfordrende det har vært å få tilbake hverdagen. 

– Hverdagen slik den var før pandemien ble revet i stykker. Alle rutiner og måtene man var sammen med hverandre på. Men også tiden mellom de ansatte, eller foreldrene, og barna imellom. Det har vært et stort arbeid å få det til å henge sammen igjen, sier forskeren. 

– Det forteller oss noe om hvor mye faglighet som ligger i relasjoner, og i måten man organiserer seg på. Det er veldig interessant. På den måten var pandemien en krise som stadig har satt spor, også negative.

Men heller ikke disse erfaringene er udelt negative, mener Togsverd:  

– Barnehageansatte har brukt enorme ressurser, både menneskelig, faglig og tidsmessig, på å få barnehagene til å fungere igjen. Det har vært helt avgjørende i vårt samfunn og vår kultur. Innsatsen de har lagt ned er beundringsverdig.