– Foreldre må tåle å se at barn opplever ubehag og frykt

Så kommer «Fem grunner til å la barna oppleve frykt».

Poster som når ut til alt mellom 20 000 og 1,3 millioner. Etter nær en mannsalder i barnehage, startet pedagogen for to og et halvt år siden eget firma. Nå reiser hun land og strand rundt med foredraget Friluftsloffing, som trekker klare paralleller mellom økende psykisk uhelse blant barn og unge og voksnes kontrollbehov, behag og overbeskyttelse. Hun setter risikolek og selvstendige barn på dagsordenen, og bidrar til å opplyse foreldre, lærere og barnehageansatte om viktigheten av å eie eget liv og å «tenke sjæl». Hun snakker ut fra erfaring, og setter lys på viktige tema rundt barn, oppdragelse, og risikomestring.

– Manglende møter med ubehag, frykt og potensielt farlige situasjoner, gir den oppvoksende generasjonen lavere resiliens og opplevelse av livsmestring. Risikolekens overføringsverdi til selve livet har stor betydning i livsmestringsperspektivet, noe jeg selv har erfart gjennom egen oppvekst, våre fem barn hjemme og mine 18 år i barnehage, sier hun.

Brutalt ærlig og direkte

Hun har 19 600 følgere på Instagram. Foredraget er fullbooka ut året, og blant nominasjonene til Årets barnehageinspirator hagler det med lovprisinger og gode ord.

«En brutalt ærlig og direkte formidlende inspirator som tør snakke høyt og sette fingeren på måten samfunnet syr puter under barn fra tidlig alder og som har fokus på å bygge robuste barn der læring og mestring skjer under mer frihet til å tenke og handle etter eget kompass.»

Og:

«Ive har en unik evne til å se det store i det små. Hun har skapt en bevegelse som handler om noe så enkelt, men likevel så revolusjonerende, som å gi barna tid. Tid til å utforske. Tid til å leke. Tid til å være i naturen og oppdage seg selv – i sitt eget tempo. I en tid hvor både voksne og barn bombarderes av krav og skjermtid, har Ive vist oss at det er nettopp gjennom det enkle, det ekte og det nære at barn får de beste forutsetningene for å utvikle seg.

Gjennom Friluftsloffing har Ive løftet frem en pedagogikk hvor naturen blir en lærer, en lekekamerat og en kilde til uendelig inspirasjon. Hennes evne til å skape magiske øyeblikk i alt fra sølepytter til fjelltopper er rå. Ive har bevist at læring skjer når barn får bruke hele seg – kropp, hode og hjerte – mens de skaper sin egen vei i den store, spennende verden.

Hun er en leder, en inspirator og en ildsjel som brenner for å dele sin kunnskap og erfaring med andre. Gjennom kurs, foredrag og sitt engasjement på sosiale medier, har hun nådd ut til barnehager over hele landet. Hun gir konkrete verktøy, men enda viktigere: hun gir mot. Mot til å tenke nytt.»

– Hvorfor er du så inspirerende? 

– Jeg pakker det ikke inn. Jeg har studert språk, makt og barnehagepolitikk, og er en av de «kritisk reflekterte». Og så er jeg opptatt av at budskapet skal være like relevant om du har jobbet to måneder eller 30 år i barnehage, om du er førstegangsforelder eller har barn på 21, eller om du jobber på kontor eller i en friluftsorganisasjon. Jeg er dessuten veldig ærlig på at det er ikke noe nytt og revolusjonerende, det jeg kommer med.

– Samtidig tenker jeg at det sier noe om aktualiteten i budskapet mitt, og at samfunnet på en måte har skjønt noe. Dessuten har jeg veldig bredt nedslagsfelt; jeg jobber ut mot barnehager, skoler og foreldre, men også blant annet ulike friluftsorganisasjoner.

Provokatør

Hun vekker tenåringene hjemme med ei bøtte snø. Tar barna med på klatretur på taket. Og hun digger å grille kjøtt på bålet, provosere og kaste brannfakler.

Men hun har også fått tilbakemeldinger som «Du kan da ikke mene at det å brekke armen er en småskade!» og «Selvsagt er det min jobb som forelder å forhindre at barnet mitt skader seg!»

– Hvorfor er du så provoserende for enkelte? 

– Jeg er jo en provokatør. Det har jo vært noen foreldremøter der folk har reist seg og gått. Samtidig har jeg opplevd at rektor på en barneskole kom til meg etter foredraget og sier at «det var fantastisk bra at de gikk». For jeg hadde trykket på noen knapper som gjorde at vedkommende møtte seg selv i døra. Jeg tenker at vi skal tåle å ikke være for alle. Det går helt greit, men er noe jeg har måttet øve meg på.

Hun snakker om at vi som samfunn har gått i feil retning en god stund – og trenger noen som går en annen vei. Og tør å snakke høyt om det.

– Samtidig er det jo en kjensgjerning at når folk sitter bak en skjerm og ytrer seg i sosiale medier, så trykker de gjerne på litt ekstra. Men jeg mener oppriktig at vi skal samle på blåmerker, kutt og beinbrudd. Vi må bli flinkere til å kategorisere hva som er frykt og hva som er faktisk fare. Altså: folk i Norge går jo rundt og er redde for å møte bjørn og ulv. Det er noe med hvordan de subjektive fryktene styrer oss.

Hun viser til fersk statistikk som sier at 15 000 barn ble skadd i norske barnehager i 2023.

– Og da pekes det på at ansatte i barnehagen mangler grunnleggende sikkerhetsopplæring. Mens jeg mener jo at det er helt feil. For det første er 15 000 skadde barn egentlig altfor lite, for det er bare 6,2 % av de barna som går i norske barnehager. Og med skade som menes de som har blitt sendt til tannlegetilsyn eller legetilsyn, bare for en ekstra sjekk, sier hun, og fortsetter:

– Og det handler jo ikke om at de ansatte mangler de grunnleggende sikkerhetsopplæring. De mangler jo grunnleggende trygghet og kompetanse i hvordan skal vi la barn få lov til å bevare robustheten sin? Og hvordan skal vi ha tillit til det kompetente barnet?

Født robuste

Hun titulerer seg som wild child – og opponerer egentlig mot begrepet «robuste barn».

– Fordi jeg mener at mennesker er født robuste, og med en selvoppholdelsesdrift, men at omgivelsene vi vokser opp i skaper brudd i den driften.

Hun forklarer:

– Ved at vi konstant sier «pass deg», «vær forsiktig», «ikke gå der», «du må ha på votter når du er ute», «ikke klatre så høyt»… Alle de signalene vi sender til barna, vitner egentlig om mistillit. Det er det kompetente barnet jeg i det store og hele snakker om. At vi må begynne å stole på at de greier å gjøre en del vurderinger selv.

Som foreleser de Høgskolen i Østfold har hun knyttet bekjentskap med blant andre Alexander Olsen og Steffen Tangen, som sammen med Ellen Beate Sandseter har forsket på hvordan barn ned i 17 måneders alder er i stand til å vurdere risiko.

– Men da må de være ute i frie omgivelser og uten voksenkontroll. Det ble gjort forskning som viste det samme allerede på 60-tallet i USA, og vi ser det blant annet hos mange urfolk, der barn får lov til å vokse opp som kompetente mennesker.

I stedet mener hun vi lever i et samfunn der vi tenker vi har vært smartere enn evolusjonen: At hvis vi bare sitter helt stille i båten og unngår fare, vil vi leve lange og lykkelige liv.

– Men det som skjer, er at vi er så lite koblet på sanseapparatet vårt at vi blir syke. Kombinasjonen av at vi ikke kjenner våre egne følelser og manglende erfaring med å møte motgang og utfordringer, gjør oss veldig lite selvstendige. Så blir vi 16, og har på en måte akseptert angstdiagnosen som noe helt vanlig. Mens det man opplever er egentlig eksamensnerver, kjærlighetssorg eller du har kranglet med venninnen din og synes det er vanskelig å gå på skolen.

– Og det er jo der risikoleken er så fin, fordi du opplever garantert ubehag, motstand, frykt og potensielle farer.

– Du sier noe om at vi må «være tydelige på samfunnsmandatet i sektoren, og begrepet livsmestring er et begrep vi ikke har tid til å misforstå i 10 år, slik vi gjorde med barns medvirkning.» Hva mener du?

– Jeg opplevde at barns medvirkning egentlig handler veldig mye om livsmestring, at vi skal klare å forstå som hva er det egentlig barn trenger, men at det ble misforstått som valg mellom gulost eller brunost i 10 år. Livsmestring handler om å møte nok motstand eller ubehag til å få en mestringsfølelse, sier hun, og fortsetter: 

– Jeg mener ikke at vi skal lage et samfunn som er ubehagelig og hardt og mørkt, men det handler om å få lov til å ha et påkoblet sanseapparat og bli kjent med seg selv. Hvem er jeg når jeg opplever ubehag? Hvordan gjenvinner jeg indre balanse? Hva må jeg gjøre aktivt for at situasjonen skal bedre seg?

– Tror du at din stemme er nok til å få de oppvoksende generasjonene mer på rett kjøl?

– Jeg tror ikke min stemme alene er nok, men jeg tenker vi må kalle inn til kollektiv dugnad. Det må en endring til, og foreldre må også på banen i mye større grad. De må tåle å se at barn opplever ubehag.

Endret arbeidsmåte

At hun når ut, får hun stadig tilbakemeldinger på.

– Jeg har sett barnehager som har gjort endringer og begynt å jobbe på en annen måte etter at de har jobbet med meg. Tilbakemeldingene er at det blir mindre slitsomt å jobbe i barnehage når barna blir ressurser i stedet for å kreve og ta. Mange blir omsorgstrøtte av å jobbe i barnehage, fordi de føler at de gir og gir. Jeg har også fått tilbakemeldinger om at synet på det kompetente barnet har endret seg etter å ha jobbet med meg. Det beste er når barnehager først jobber med personalet, integrerer kunnskapen, prøver det ut i praksis, og så kobler på foreldrene noen måneder senere. Det er et samspill.

Når hun har fri, er hun stadig ute på små og store eventyr – ofte i klatreveggen. Hun er samboer med tidligere landslagsproff i fotball Erik Hagen, og sammen har de fem barn i alderen 7 til 17 år. Og de har to hunder og en katt.

– De har vokst opp med å måtte tåle motgang og våge å se livet med åpent blikk. Men vi har jo hatt klippekort på legevakta, sier hun og smiler.