Har det blitt politisk ukorrekt å snakke om kjønn i barnehagen?

I en årrekke har de arbeidet med tema knyttet til likestilling og til rekruttering av menn til arbeid i barnehagen. Nå har Kari Emilsen og Pia Friis gitt ut boken «Menn i barnehagen – hvorfor og hvordan?», sammen med Lene Kjeldsaas.

- Vi ser jo at gjennomsnittet fortsatt bare ligger 10 prosent menn i norske barnehager. Altså 90 prosent damer. Uten forkleinelse for noen, så tenker jeg det bør være en målsetting å jobbe mot mer mangfoldig sammensetning av personalet, sier Emilsen.

- Hensikten er å gi inspirasjon og «boost» til temaet. Vi opplever ikke at det tas initiativ fra myndighetene, fordi det ikke foreligger handlingsplaner lenger. Hvis man ikke gjør noe, skjer det ikke noe. Men man kan faktisk gjøre ganske mye, sier Friis.

Noe man må brenne for

Boken beskrives som relativt kort, og «hands on». Med henvisning til både kunnskapsgrunnlag og praktiske eksempler.

Forfatterne kjenner hverandre, og har samarbeidet om ulike prosjekter før.

- Vi har det til felles at vi brenner for temaet. For dette er et tema man må brenne for. Som sosiolog er jeg opptatt av hva det innebærer for samfunnet vårt at barn møter både kvinner og menn i tidlig alder, sier Emilsen.

Friis supplerer med et annet aspekt:

- Kjønnssammensetning påvirker arbeidsmiljø, og kvaliteten på arbeidsmiljøet kan ha betydning for faglig arbeid i den lærende organisasjonen som barnehagen skal være.

En personalgruppe av likesinnede, kan være komfortabel. Men samtidig lite utviklende, med få meningsbrytninger.

Kjønnsstereotypi-fella

Emilsen viser til forskning som tyder på at menn generelt er mer fysisk aktiv med barna enn kvinner.

Friis trekker fram erfaringer fra praksisfeltet, hvor menn sier de intuitivt forstår gutter bedre, fordi de har vært gutter selv. Betyr det at de kan møte for eksempel slåsskamp-lek på en mer adekvat måte?

- Barnehagepersonalet bør speile samfunnet, representert ved ulike mennesker. Med fare for å gå i kjønnsstereotypi-fella, så ønsker vi at barn skal oppleve et mangfold. Med det sier jeg ikke at menn er sånn og kvinner sånn. Poenget er at med menn i barnehagen, er sjansen for mangfold større, sier Emilsen.

Og:

- Kanskje vil man, med et mer mangfoldig personale, som gjør forskjellige ting og initierer ulike aktiviteter, kunne oppfylle omsorgsbehovet på en mer nyansert måte.

Feminin og maskulin

Er det grunn til å skille mellom feminin omsorg og maskulin omsorg? Finnes det en forskjell?

Det er spørsmål Friis mener at med fordel kunne vært stilt og diskutert oftere i barnehagene. Det er også eksempel på en type refleksjoner boka legger opp til.

- Jeg, som har jobbet med dette siden 80-tallet tror at det fortsatt ligger en holdning der om at kvinner kan omsorg intuitivt – menn kan det kanskje, sier Friis.

Selv drev hun pionervirksomhet da hun i 1996 gjennomførte et prosjekt med en barnehageavdeling med utelukkende mannlige ansatte for å se om menn jobbet forskjellig fra kvinner med barn, kollegaer og foreldre. Det skulle bli starten på hennes engasjement for emnet.

- Min erfaring er at menn gir omsorg, men en annen omsorg. Og jeg tror vi må tenke at menn er en like selvfølgelig del av den offentlige omsorgen som kvinner, sier Friis nå.

På vegne av kjønnet

Så har selvfølgelig ulike menn, i likhet med kvinner, forskjellige måter å være på.

I miljøer med stor ubalanse, kan imidlertid mindretallet erfare å bli sett mindre som individ, og mer som representant for sitt kjønn. Eller som Friis formulerer det:

‒ Har du en mann i barnehagen, representerer han mannsrollen. Er det flere, kan de være den mannen de er.

Emilsen mener at barn har godt av å møte og erfare ulike mennesker av alle kjønn. Men presiserer at boken ikke presenterer ferdige oppskrifter, eller endelige svar på hva som er rett og galt.

- Vi prøver å oppfordre til refleksjon. Barnehagen skal være en arena hvor likestilling og likeverd skal komme til uttrykk. Og personalet skal utvikle seg, minner hun om.

Et kompetanseutviklingsprosjekt om noe så nært som hvordan man er sammen med barna, kan også handle om kjønn, påpeker sosiologen, som gjerne skulle sett at enda flere gjennomførte slike.

Barn behandles ulikt

For situasjonsbeskrivelsen som gis i bokens sjette kapittel, er ikke veldig oppløftende:

«Det er kjent for både politikere, bevilgende myndighet og praksisfeltet at den skjeve kjønnsfordelingen vil få konsekvenser for både samfunnet og den enkelte. En NOU fra 2019 (Stoltenbergutvalget) varslet at kjønnsforskjeller i ulike ferdigheter hos barna er gjeldende før skolestart. Det vises til at barnehagene ikke bidrar til å utjevne forskjellene, ettersom ansatte jobber lite systematisk med kjønn og likestilling. Studier viser at gutter og jenter behandles ulikt i barnehagen, selv ved lik atferd. Dette går ut over voksenkontakt, trivsel og språkutvikling (…)»

Mens det på andre samfunnsområder nærmest tas for gitt at begge kjønn er representert, er det i skole og barnehage slik at jo yngre barna er, dess færre mannlige ansatte møter de.

Derfor er det på høy tid at rekruttering av menn til barnehagesektoren settes på agendaen igjen, argumenterer forfatterne.

‒ Kan gjøre mye

Men hvorfor virker selv nøkterne ambisjoner for kjønnsbalanse i barnehagesektoren så vanskelig å innfri? Og hvorfor siktes det ikke høyere?

- I myndighetenes siste handlingsplan fra 2014 har målet vært 20 prosent menn. Det får holde. Er det fordi vi skal være realistiske? Fordi det ikke er mulig å få til mer? Jo, selvfølgelig kan vi det, svarer Friis på sitt eget spørsmål.

- I Kanvas har vi målsetting om 30 prosent menn i barnehagene. Da vi startet rekrutteringsarbeidet forankret vi det hos arbeidsgiver og jobbet strategisk mot daglige ledere, med praktiske eksempler. Veldig mange barnehager gikk raskt opp mot 25-30 prosent menn. Flere barnehager i Kanvas har 50 prosent menn, og har hatt det i mange år. I disse barnehagene kan det være tre menn på en avdeling uten at man problematiserer, slik man heller ikke gjør når det er kun kvinner på en avdeling. Og her er vi litt ved kjernen av hvorfor det går så tregt, tror jeg. Det henger igjen at vi fortsatt er skeptiske. Selv om vi later som vi ikke er det, så er vi kanskje det likevel, utdyper hun.

Forbi ansiennitetsprinsippet

Hvis vi ser internasjonalt på andelen menn i «early childhood», er Norge tross alt en suksesshistorie, ifølge Emilsen. Men nå begynner for eksempel Tyskland og en del andre land å puste oss i nakken.

- Årsaken kan være sammensatt. Det kan handle om konjunkturer. På den annen side er det litt rart at vi fortsatt nærmest står på stedet hvil, etter de handlingsplanene vi tross alt har hatt, sier hun.

Sikkert er det at styrere og daglige ledere spiller en rolle. De som tilsetter i barnehagene, er portvoktere.

- Vi vet at det er lettere å ansette en som er lik en selv. En som man syns at passer inn. Derfor får man ofte en alders- og kjønnshomogen personalgruppe. Men det går an å ansette en ung, uerfaren mann i stedet for en kvinnelig assistent med fem års erfaring. Det har jeg gjort. Tatt sjansen. Tenkt at «dette er et barnehageemne». Men da må du forbi ansiennitet som ansettelseskriterium, sier Friis.

- Mange menn har naturlig nok kortere ansiennitet enn kvinner fordi de ofte ikke blir ansatt. Hvordan skal vi få flere menn i barnehagene hvis vi ikke kan gå forbi ansiennitetskravet i noen sammenhenger? En styrer må alltid vurdere: «hva slags ansatt trenger min barnehage nå?»

Betimelige spørsmål

Emilsen underviser om likestilling og likeverd for studenter, og har kontakt med praksisfeltet i ulike sammenhenger. Hun opplever at det er blitt mindre oppmerksomhet om betydningen av kjønn.

- Det er kanskje blitt litt politisk ukorrekt? Vi er opptatt av ikke å gå i kjønnsstereotypi-fella. «Nei, hos oss er vi ikke opptatt av kjønn. Vi er opptatt av egenskaper og individer.» Men kjønn har faktisk en betydning i barnehagen. Og det tenker jeg at det er viktig å snakke om.

Til slutt i boka, har forfatterne samlet et knippe «betimelige spørsmål». Ment for å sette ting på spissen, røske opp, og kanskje til og med provosere litt. Som:

Hvorfor er det ikke et mål om 50 prosent menn, slik at vi kan oppnå en reell kjønnsbalanse? Hvorfor problematiserer ikke ansatte i større grad at barn som oftest møter kvinner i offentlig barneomsorg? Hvorfor tillates det at barnehagene ikke oppfyller rammeplanens krav om likestilling? Hvorfor er det ikke mer debatt om mulige årsaker til at så få menn velger å arbeide i barnehagen?