Hva er egentlig målet med lek?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Etter å ha observert en hendelse der lekens spillerom ble innsnevret og erstattet med et læringsmål, ble jeg kritisk til hvor mye læring som stappes inn i barns aktiviteter - og hvor lite rom det er for spontan utfoldelse av lek.

Gi plass til den skapende fantasien

Under et praksisopphold dro barnegruppen jeg var med til et epletre som de besøkte gjennom årstidene. I forbindelse med besøket ble det utdelt oppgaver som refleksjonsspørsmål, og senere tilrettelagt for en aktivitet knyttet til besøket. I dette tilfellet skulle barna gjennomføre en formingsaktivitet der deskulle male treet de besøkte en høstdag, med hensikt å gjenskape detaljene de undret over på turen.

Kunstneriske aktiviteter tilbyr barn mange muligheter til å utforske på en lekende måte. Alt fra å blande farger sammen, bruke fingre eller skruer som en malerpensel og å male frem sine indre forestillinger er ulike former for skapende lek. I dette tilfellet fikk barna utdelt en fargepalett med høstens farger, og de fikk ikke lov til å blande fargene sammen. Alle fikk en Q-tip som malerpensel.

Når det blir lagt strenge premisser for hva slags materialer som brukes, og føringer for hvordan de skal bli brukt – da mener jeg at man ikke gir noe spillerom for den skapende fantasien.

Det at barna fikk beskjed om å male et tre som de besøkte tidligere på dagen og ikke noe annet, mener jeg hemmer utforskning av den indre forestillingen av hvordan et tre kunne ha sett ut for barna selv – et fantasi-tre med andre ord.

Selv jeg som student som observerte hendelsen kunne se for meg hvordan jeg kunne ha malt et tre basert på min indre forestilling: Det skulle ha rosa og lilla blomster voksende ut fra grenene, og grenene skulle ha et liv i seg selv.

Jeg mener at man ikke alltid må følge en pedagogisk modell til punkt og prikke – noen ganger kan vi se bort fra fra disse punktene og la leken tre frem.

Barn er «human beings»

I henhold til Barnehagelovens §1, er barnehagelærere pålagt av samfunnet å sørge for barns lek, læring, danning og omsorg på grunnlag av barnets allsidige utvikling. Når barnehagelærere skal tilrettelegge for barns læring, kombinerer man det gjerne med noe barn synes er morsomt.

Noen ideer om hva det kan være? Det er jo lek!

Men, når man velger å ignorere lekpotensialet som kunne ha oppstått – da blir aktiviteten om til en ren fremstilling av kunnskap. Jeg mener det blir fremstilling av kunnskap når barna må gjenkalle det de har lært gjennom noe, fremfor å være kreative og lekende med inntrykkene de har tatt til seg.

Innen barndomssosiologi har man kommet frem til to ulike syn på barn: «Human beings» og «human becomings». Dersom noen ser på barn som «human beings», ser man på barn som subjekter som lever for seg selv og ingen andre. Dersom ens syn på barn havner innen «human becomings»-kategorien, ser man på barn som objekter som skal bli om til fremtidige bidragsytere for samfunnet.

Så, hva har dette med hendelsen jeg beskriver å gjøre?

Når formingsaktiviteter får bestemte mål, anerkjenner man ikke leken som kan oppstå. Gjennom leken får ikke barna utforske, undre og formidle sine indre forestillinger på sine egne premisser – de får ikke vært subjekter. Dette skjer fordi premissene allerede har blitt pålagt, og er styrt av et bestemt mål. Aktiviteten med et stort lekpotensial blir utnyttet som et virkemiddel – barna behandles som objekter.

Lekens betydninger er ikke et mål

Da jeg gjorde et Google-søk på «Hva er målet med lek», kommer det omtrent over 500 000 resultater på 0,25 sekunder. Hvor mange av treffene som besvarte spørsmålet er usikkert, men jeg skal oppsummere funnene og fortelle hvorfor dette spørsmålet er galt:

Lek har mange betydninger for barn. Gjennom forskning har man funnet frem til at lek kan stimulere den allsidige utviklingen av barnet. Dette innebærer det språklige, sosiale, emosjonelle, kognitive, motoriske og kreative hos barn. Dersom barns aktiviteter tilrettelegges med lek som middel, ender fokuset på å målsette lekens betydninger. Målfestelse av barns lek betegner pedagogen Berit Bae som instrumentalisering av lek. Dette er ikke aktuelt.

Om lekens betydninger gjøres om til oppnåelige mål, anerkjenner man ikke leken. Dette fører til at man ikke anerkjenner barnet selv; for leken er slik barnet erfarer verden på. Tar man dette bort fra barna, tar man bort en del av deres identitet. Derfor er det viktig at man gir rom for barns spontane lek. Selv om dette ikke går opp mot planen man tilrettelegger for, så kan barn tilegne seg kunnskap fra prosessen.

En tidligere praksislærer fortalte meg at «prosessen er viktigere enn målet». Det har jeg tatt til hjertet - og dette skal forbli i hjertet mitt også som fremtidig profesjonsutøver.