Tone er alvorlig kreftsyk: – Nå kjenner jeg veldig på hva barnehagen betyr

Tone Goksem har jobbet barnehagen i Lyngdal siden 2015.

– Barnehagen ligger på et gårdsbruk, og er ganske liten, med 51 barn. Vi har fokus på natur, og er en sammensveiset og flott gjeng som jeg er veldig stolt av. Alle kjenner hverandre godt. Det kjenner jeg spesielt på akkurat nå, når jeg har vært nødt til å trekke meg tilbake. Jeg kjenner veldig på at jeg har alle i ryggen. 

Første gang hun fikk brystkreft, var i 2012. Hun ble operert og etter hvert friskmeldt. Så gikk det fem år. I mellomtiden hadde hun begynt å jobbe i Rom barnehage. Så fikk hun tilbakefall. 

– Jeg ble operert på nytt, og var heldig. Denne gangen fjernet de brystet, og jeg ble friskmeldt. 

Hun var frisk lenge. Så lenge at da hun begynte å få vondt i ryggen i fjor høst, tenkte hun at hun kanskje hadde fått prolaps. Kreften var et tilbakelagt kapittel. 

Men så var det langt mer alvorlig. 

– Det som er forskjellig fra sist, er at denne gangen kan jeg ikke belage meg på å bli frisk.

Stafett for livet

I år ble det en annerledes avslutning i barnehagen. Styrer Henriette Nøkland Høgve skriver i et innlegg på Facebook: 

– Vår kjære Tone, som har vært ansatt i barnehagen i mange år, er blitt alvorlig kreftsyk. Dette har rammet oss alle og det er vanskelig å vite hvordan man kan hjelpe nok i en slik situasjon. Derfor endte vi med å arrangere stafett for livet.  Vi inviterte barn, søsken, foreldre, besteforeldre og ansatte til å komme i barnehagen for å delta på løpet vårt.

I alt kom det rundt 150, og barnehagen samlet inn over 30 000 kroner til kreftforskning. 

–  Det ble en fantastisk dag med mye glede, klemmer og godt samhold. Vi har erstattet den tradisjonelle sommeravslutningen med stafett for livet. Vi så at dette bidro til å knytte flere relasjoner blant foreldrene. Når man gjør noe aktivt sammen, er det enklere å komme i kontakt med hverandre og skape vennskap, skriver Høgve. 

– Jeg får klump i halsen når jeg tenker på det. Hele opplegget, og hvordan dagen ble. Det var helt fantastisk. Også alle tilbakemeldingene jeg har fått, fra både foreldrene og alle som har lest om det i lokalavisa, sier Tone. 

Opptatt av åpenhet

Én ting som styreren spesielt trekker fram, er Tones åpenhet. Hun deltok også selv i løpet sammen med sin yngste sønn. 

– Jeg har to gutter; Marius på 13 og Sebastian på 20. Jeg har alltid vært åpen med guttene. De har fulgt behandlingsløpet hele veien, og vært med meg på sykehuset. Cellegift er jo noe mange hører om, men som kan være skummelt. Man får det intravenøst, og medisinen henger i en pose som går inn i blodårene. Guttene har fått sett hvordan det fungerer i praksis. Det tror jeg de har hatt godt av, sier Tone. 

Hun har også alltid vært opptatt av å være ærlig med barna i barnehagen. 

– Jeg har jobbet i barnehage i mange år, og alltid tenkt at man skal snakke ut om ting, og ingen ting er farlig å snakke om. Når barna skjønner at noe alvorlig skjer, men ikke vet hva, kan det bli skummelt. Å snakke med dem, uavhengig av tema, og på en måte som de forstår. Det er så viktig.

– Jeg har jobbet mye med de eldste barna, og er glad i gode samtaler. Det må ikke være om vanskelige ting, men gjerne litt filosofisk og ordentlig. Jeg mener ekte dialog og ikke ovenfra og ned. Det får man veldig mye igjen for også som voksen.

At barnehagen valgte å samle inn penger til kreftforskning i regi av Kreftforeningen, var ikke tilfeldig. 

– Medisinen jeg har gått i gang med nå nylig, er en helt ny type som er forsket fram og nylig tatt i bruk, med gode resultater. Jeg har fått prøve den, og den har gitt gode svar allerede. At jeg kan starte en slik behandling er jo fordi de får penger til å forske, og at det kommer stadig nye behandlingsformer. Det er langt flere som kan leve med kreft nå enn tidligere. 

Fremdeles på vikarlista

Selv om kreften har spredt seg, og behandlingen hun får er såkalt livsforlengende, er livsmot og livsglede stikkord som trekkes fram om Tone. Selv forteller hun at hun har fått en skikkelig boost den siste tiden.

– Det handler om å ta inn alle som er rundt meg, heier på meg og støtter meg. Man kan jo ikke bli noe annet enn glad over å få oppleve så mye godhet. Og så har jeg selv fått en annen respekt for meg selv, jeg ser verdien min, sier hun, og fortsetter:

– Nå må jeg bare leve med kreften. Men jeg tåler behandlingen godt, og har sterk kropp og sterk psyke. Og så har jeg det så bra både med meg selv og de jeg har rundt meg som jeg aldri har hatt det før. Så jeg skal være her lenge!

Drømmen er å kunne bli i så god form at hun kan fortsette å jobbe, i alle fall litt. Hun står fremdeles på vikarlista til barnehagen. 

– Jeg måtte ta et valg, og ble ufør i januar. Men jeg har jobbet litt innimellom, når formen er god og det er behov for det. Det er jeg veldig takknemlig for, det betyr så mye. 

Nylig var hun med på avslutninga for førskolebarna. 

– Det gir meg så mye å komme inn porten. Jeg blir jo sliten, men samtidig gir det så masse energi og glede å ha vært sammen med gjengen. At de ser at jeg har det bra og at jeg er så velkommen, det blir jeg glad av. 

Akkurat det mener hun oppriktig bidrar til at hun føler seg friskere. 

– Ikke at man skal klistre på seg det å være positiv. Men når det kommer ordentlig innenfra, og hvis man klarer å legge bort stresset man kjenner på og alt som gnager: Det tror jeg kan påvirke også hvordan man har det fysisk. Alt henger sammen. Har man det ikke bra mentalt, har heller ikke kroppen det godt, sier hun, før hun avslutter: 

– Den hverdagen jeg har nå, er jeg så takknemlig for.