Barnehage + kunstfag = sant

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I denne teksten skal jeg se på noen muligheter for å styrke kunstfagenes plass i barnehagen. Jeg kommer til å argumentere for hvordan kunstfagene er viktige komponenter i å skape glede, fellesskap og erkjennelse. Og at de er nyttige.

Personalets holdninger til kunst og kreativitet vil være en stor påvirkning for om, og hvordan kunstfagene trer fram i barnehagepraksisen. Kan det være en utfordring at personalet i barnehager rundt omkring ikke føler seg komfortable med å være kunstformidlere?

Forskning rundt mediebruk i barnehagen viser at de ansatte unngår aktiviteter de ikke mestrer, men introduserer gjerne barna for de oppgavene de føler seg trygge på selv (Larsen og Slåtten, 2019, s. 211). Jeg antar i denne teksten at dette gjelder også for kunstfagene. Jeg ønsker derfor å vise en holdning til kunstfagene som forhåpentligvis kan gjøre det lettere å ta dem i bruk i barnehagehverdagen.

Lek, læring og lovverk

Kunst, kultur og kreativitet er et eget fagområde i rammeplan for barnehager, og der står det at: «I barnehagen skal barna få estetiske erfaringer med kunst og kultur i ulike former og organisert på måter som gir barna anledning til utforsking, fordypning og progresjon» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 50). Det er verdt å merke seg at det står skal. Altså skal det være tilrettelagt for at barn i norske barnehager får erfaring med de ulike kunstfagene, og oppleve en utvikling innen disse under barnehageårene.

Ut ifra det jeg har observert under praksis i barnehage, er barna ofte konsumenter av kultur. Det er bruk av musikk fra telefon, bruk av skjerm og video i samlingsstund, verktøy som mulig kan føre til en formidlingspedagogikk, der barna blir mottakere av allerede ferdigprodusert kunnskap. Det er enkelt å legge fram litt leire, eller sette på «bli med-dansen» på storskjerm, og la barna finne ut av det selv. Men hvis vi forventer at barna er til stede i en pedagogisk praksis, fordrer det at også pedagogen er til stede som aktivt subjekt i et samspill som tilrettelegger for læring (Letnes, 2018, s. 75). Medvirkning er et sentralt begrep i vår tids pedagogikk, og kunstneriske medier som blir ansett som kvalitet, er de som lykkes i å invitere barn inn i en kontekst der barnet selv kan få en direkte estetisk erfaring (Guss, 2015, s. 113).

Barn lærer gjennom å ta del i et handlingsfellesskap (Letnes, 2018, s. 75). For å skape dette er det nødvendig at både barn og pedagog er aktivt til stede. I boka Barn lager tekster, skriver Hopperstad om en male-og-snakke-praksis som en metode for små barn å produsere en tekst på. Gjennom å tegne og forklare samtidig, skaper barnet en multimodal tekst med en mening og et budskap (Hopperstad, 2013, s. 30). Men for at en slik male-og-snakke-praksis i det hele tatt skal kunne skje, må vi faktisk male sammen med barna.

I rammeplanen under fagområdet kunst, kultur og kreativitet, står det videre at faget «omhandler uttrykksformer som billedkunst og kunsthåndverk, musikk, dans, drama, språk, litteratur, film, arkitektur og design» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 50). Her er det mye å ta av. Her gjelder det for pedagogisk leder å kartlegge hvilke ressurser som finnes i personalgruppa, og utnytte det. Kanskje er det noen blant personalet som er god på å bruke Lego® på en kreativ og fri måte?

Under årets praksis hadde jeg et prosjekt i barnehagen der vi blant annet bygde dinosaurfigurer i duplo, en kreativ utforskning av figur der resultatet ble en liten duploskulptur. Jeg ble også oppfordret til å male et bilde på et stort vindu på avdelingen. Jeg hadde aldri malt på et vindu før, og var ganske usikker da jeg gikk i gang. Et par barn var med meg og malte. Da vi var ferdige, var særlig en av dem veldig fornøyd, han pekte på vinduet og sa til de andre: «Se hva jeg har malt!». I barnehagen er det greit å huske at ingen behøver å være profesjonelle kunstutøvere, og at de voksnes deltakelse og engasjement gjør inntrykk på barna.

Det handler om å se mulighetene. En dag i min barndom da jeg satt hjemme og lekte med plastilina, kom ei venninne av familien på besøk. Hun satte seg ned sammen med meg og formet et toalett av leiren. Jeg ble imponert! Etter dette strevde jeg med å lage noe liknende, det var spennende å oppdage hva som faktisk kunne skapes av leiren. Av og til kreves det ikke så mye, det handler om å nærme seg mulighetene som de ulike kunstretningene gir med en nysgjerrig og en lekende holdning.

Å bruke sansene

Når vi arbeider med kunstfagene, kan vi fort havne i ønsket om å prestere; vi ønsker å synge pent eller male vakkert. I dagligtale blir ofte estetikk tolket som noe som er vakkert og flott. Men en bevisstgjøring av begrepets egentlige innhold, åpner dørene til de kreative fagene for alle. Estetikk er en måte å oppnå erkjennelse på gjennom bruk av sansene våre (Letnes, 2018, s. 69). Særlig små barn i startfasen av sin kognitive utvikling, lærer med kroppen og sansene sine (Letnes, 2018, s. 70).

Det handler altså om å bruke sansene våre i møte med verden, om å få estetiske erfaringer som gir inntrykk, og som leder til eget skapende i uttrykksopplevelser (Guss, 2015, s. 116). Slik kan vi bevege oss bort ifra en idé om et ideelt resultat, og legge vekt på erfaringen isteden. Forhåpentligvis kan dette styrke vår evne til å se mulighetene innen kunstfagene, fag som engasjerer hele vårt sanseapparat.

Samspill og kommunikasjon

Barnehagen er en arena for sosialt fellesskap, og i rammeplan for barnehager står det at: «I barnehagen skal alle barn kunne erfare å være betydningsfulle for fellesskapet og å være i positivt samspill med barn og voksne» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 22). I sammenheng med kunstfagene i barnehagen kan vi snakke om en relasjonell estetikk. Kunstens objekt er selve samværet (Valberg, 2017, s. 157). I sammen – hands on på samtidskunstens tilgang til relasjon, deltakelse og fellesskap, leser vi om et prosjekt hvis mål var å skape kunstneriske praksiser i fellesskap mellom mennesker av ulike aldre i et lokalsamfunn (Valberg, 2017, s. 158). Søkelyset rettes mot mening i samhandling, og samskaping av kulturelle og kunstneriske uttrykk.

«Barnehagen skal være et trygt og utfordrende sted der barna kan prøve ut ulike sider ved samspill, fellesskap og vennskap» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 11). Kunst kan anvendes for å produsere situasjoner som skaper relasjoner, tillit og nærvær. «Spørsmål som «Kan vi leke sammen?», «Kan vi arbeide og skape sammen?» blir aktuelle» (Valberg, 2017, s. 156). En slik innfallsvinkel til det kunstneriske er verdifull i barnehagen, der vi med fordel kan la det relasjonelle være i fokus for eget og felles skapende. Vi har et grunnleggende behov for å dele våre estetiske erkjennelser. Og kommunisere dem med andre.

Fagområdet kommunikasjon, språk og tekst i rammeplan for barnehager sammenfaller med kunstfagene på flere punkter. Her skal det brukes lyder, rim og sang, og barna skal få møte ulike formidlingsmåter i fortelling og eventyr som en kilde til estetiske erfaringer (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 47). Når vi skal legitimere bruken av kunstfagene, er det helst ut fra deres egenverdi. Å holde på med musikk, dans, drama eller kunst og håndverk, oppleves meningsfullt i seg selv. Videre kan kunstfagene legitimeres gjennom deres verdi for vår kulturarv, og for vårt fellesskap som samfunn (Hanken og Johansen, 2021, s. 171-172). Gjennom en legitimering med utgangspunkt i individet, kan vi se på musikkfagets betydning for eleven for å utvikle sider av seg selv som er nyttige i andre faglige kontekster (Hanken og Johansen, 2021, s. 175). Dette gjelder for kunstfagene generelt, slik som vi kan se her i sammenheng med fagområdet kommunikasjon, språk og tekst.

Kunstfagene er nyttige. Det verbale, visuelle og musiske kan anvendes sammen i en multimodal kommunikasjon der barnet tar i bruk flere modaliteter for å formidle sitt budskap (Letnes, 2018, s. 75). Ifølge den russiske språkforskeren Bakhtin er vi i kontinuerlig dialog med andre, og barns tegninger ansees som en ytring (Letnes, 2018, s. 76). Barna plasserer ofte det kreative uttrykket i en sosial kontekst som har verdi for dem, ved at de produserer en tegning til mamma eller pappa, til en pedagog de liker ekstra godt, eller en bestevenn. Gjennom å tegne, male, utøve musikk og bruke kroppen, kan barna uttrykke det de ikke kan kommunisere med ord (Kjær, 2016, s. 24). Slik kan kunstfagene legitimeres gjennom at de gir barn mulighet til å uttrykke seg, og dele sitt uttrykk med meningsfulle andre de har i sitt liv.

Avslutningsvis

Vi voksne bør våge å utforske kunstfagene sammen med barna. Det er viktig å åpne opp for at pedagog og barn kan møtes i et undringsfellesskap (Amundsen, 2013, s. 99). Vi behøver ikke alltid lære til barna, det er lov å lære sammen med. Vi trenger ikke kunne alt fra start, men en vilje til å prøve er nødvendig. Å styrke kunstfagene i barnehagen handler om å se mulighetene. Musikk, dans, drama, kunst og håndverk lar barn kommunisere med hverandre, dele tanker og ideer, det lar dem utforske det å være en kropp i verden, og lar dem bli kjent med hele seg.

I barnehagen kan vi vektlegge det relasjonelle i kunstmøtene, så prosessene skapes som kunstverk i seg selv. Sett i et slikt perspektiv finnes det mange kunstnere rundt om i våre barnehager, eksperter i å skape gode opplevelser og fellesskap for barn.

Målet mitt med denne teksten var å styre oppmerksomheten bort fra resultat og prestasjon, og isteden inspirere voksne i barnehagen til å våge å kaste seg ut i kreative prosesser sammen med barn. For å oppsummere dette, vil jeg sitere en TEDTalk av Ralph Ammer: «Tegningene våre trenger ikke være kunstverk. Hvis de hjelper oss til å tenke, og til å kommunisere med andre, så er de bra nok» (Ammer, 2019, min oversettelse).