Vennskap og godhet skjer absolutt ikke av seg selv

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Hvert år markeres «Barnehagedagen» over hele landet. Dette i regi av Utdanningsforbundet som ønsker å synliggjøre alt det viktige som skjer rundt om i barnehagene.

Tirsdag 15. mars, markeres denne dagen med temaet «VENNSKAP, DU OG JEG».

Jeg ønsker å dele noen hverdagsglimt. Gi dere foreldre og andre lesere et innblikk. I noe av dette fine, heftige, krevende og nydelige som skjer. I tidsrommet fra dørene åpnes om morgenen. Fram til det siste barnet er hentet og vi låser døra.

Det er definitivt ikke bare HARMONIMODELLEN som råder rundt om i barnehagene. Et hav av behov skal dekkes. Ulike personligheter med sine uttrykk. Følelser som skal erfares, utforskes og leves.

Jeg elsker det å jobbe på småbarnsavdeling. Med alt dette innebærer. Det kan gå heftig for seg når følelsene er større enn selve barnekroppen. «Jeg-et» skal bryne seg i møtet med «Vi-et». Høye og sinte stemmer. Tårer og intense krangler. Dette er ikke til å unngå der mange og små mennesker møtes. Egentlig veldig fascinerende. Og innmari krevende. Belønninga får vi når vi opplever barn som utvikler robustheten og godheten sin. Når vi ser samholdet og gleden de viser når de er sammen.

Tåle alle følelser

Idet jeg åpner ytterdøra kl. 9. Lyden av to kruttsterke personligheter som krangler. «Den er min» hyler «Maia». «Nei, min!» svarer «Gunnar» . De drar i den store brannbilen. Røde i ansiktet begge to. Tårer som triller. Barnehagelærer Maria er rolig og trygg idet hun sier: «Maia, jeg ser du vil ha den. Det er Gunnar som leker med den nå. Du må finne en annen bil som er ledig». Hyl og vræl, Maia er ikke enig. «Kom på fanget mitt» sier Maria. «Jeg ser du ble sint og lei deg». Hyl og vræl. Barnehagelærer Maria opptrer like rolig. Spanderer fang og kos helt til barnet finner roa igjen.

Dette er en av minst hundre situasjoner som oppstår i løpet av en barnehagedag. Der vi barnehageansatte vet det skjer mye verdifull læring. Nemlig livets lære om at man ikke alltid får det man ønsker seg. At det er trist og at det går over.

Vi i personalet vet at en av våre viktigste oppgaver er nettopp det å STÅ I, SAMT TÅLE ALLE BARNAS FØLELSER.

Skjer ikke av seg selv

Ettåringen «Rudolf» har en egen måte. Han liksom stanger hodet hardt i ryggen på de barna han liker best. Akkurat det er ikke alltid så lett å forstå for de andre barna. Vi i personalgruppa ser det jo så tydelig. Rudolf er på vennejakt. Glad og aktiv. Vi må hjelpe ham til en bedre strategi. Være sufflører som setter ord på det som han selv ikke mestrer med språket sitt.

Vi ser at følelser fort kan overvelde barna. Her på vår småbarnsavdeling har de tross alt ikke mer enn 1-, 2- eller 3-års praksis i det å være sammen. I det å være venner. I det å være til.

Vennlige relasjoner skjer ikke av seg selv. Barna trenger oss barnehageansatte som loser dem gjennom dette kronglete landskapet.

Godhet og nærhet

En 2-åring ligger på stellebordet. Får ny bleie. En 3-åringene klatrer opp. Legger kinnet sitt helt inntil den andre. Hvisker og sier med sin ømmeste stemme «Ikke sant at vi er venner?» GODHET OG NÆRHET. De smiler til hverandre.

Inne på naborommet sitter en trøtt og sliten 1-åring som gråter. Jente (3 år) bøyer seg ned. Legger hånda på ryggen hennes og sier «Hva er det som har skjedd? Skal jeg kose litt med deg?» Stryker og trøster. Øm stemme og kjærlige stryk over den andres rygg.

Assistent Nele har sett dette fine som utspiller seg. «Så godt at du trøster, det er deilig å få så gode stryk på ryggen». Vi tenker at 3-åringen har observert personalets måte å trøste på. Og at dette nok også er måten hun selv blir møtt på av sine foreldre. At hun imiterer. Det er så innmari fint.

«Unskyld»

Vi har diskutert bruket av BEGREPET «UNSKYLD». Det er ubehagelig å være foreldre til det barnet som biter-, dytter eller gjør andre vondt. Vi tenker kanskje at det å si unnskyld er en fin måte å avslutte en konflikt på.

Min erfaring som trebarnsmor er at du på «foreldrelivets landevei» vil erfare begge deler. Både det å ha et barn som viser godhet for andre. Også det at barnet ditt kan gjøre vondt mot andre. Eller at andre barn utestenger ditt barn. Slik er livet. Barnehagebarna har akkurat startet sin livslange UTDANNELSE I VENNSKAP. Der vi barnehageansatte og dere foreldre sammen skal være veiledere.

Mitt kloke og kvikke tantebarn på tre holdt et lite foredrag omkring krangling: «Du tante Jenny. Når jeg gjør noe galt mot de andre barna. Da sier jeg bare «unnskyld». Så blir de voksne i barnehagen så glade. Og så får jeg leke videre.» Begrepet ble altså bare et ord uten innhold. Ikke ektefølt. Bare et ord for å «komme seg unna og videre».

Vi i personalet velger å sette fokus på det barnet som får vondt. Vise den som forårsaket dette hva som skjer når det slås, bites og så videre. Vi erfarer også at barnet som bet eller slo også selv blir fortvilet. Det trenger også trøst. Assistent Kristina sier det så klokt: «Det barnet trenger også vår godhet og nærhet.» Vi i personalet trener oss på å rette fokus mot egen utøvelse av omsorg og vennlighet. Hvordan møter vi barnas følelser, konflikter og vennskap. Hva trenger barna våre hjelp til nå?

Bærekraftig utvikling på høyt nivå

Vi har en klar tanke om at DET VI SETTER FOKUS PÅ FÅR VI MERE AV. Det å ta småbarn på fersken i det å være eller gjøre godt mot andre.

Barnehagelærer Tanja er så god på å løfte slike hendelser. «Takk Sara for at du henta drikkeflaska til Pia. Det var snilt gjort». Barn er forunderlige like oss voksne. De ønsker også å få positive tilbakemeldinger: «Ga du den dukka til Rikard? Enda du hadde lyst å leike med den selv? Så god en venn du er.» Slike vakre og varme øyeblikk er også barnehagedagene fylt med.

Små mennesker som viser vennskap og godhet. Det er BÆREKRAFTIG UTVIKLING på høyt nivå.

Det er fremtidens mennesker vi er med å påvirke. Små barn som en gang skal bli ungdommer. Som skal utøve gode vennskap og ta vare på hverandre. Som vet at når den andre sier «stopp», ja da skal man stoppe. Som en gang blir respektfulle kjærester. Som har trent seg på at det ikke er bare mitt ønske som er viktig. Som har erfart at alle følelser er lov. Kanskje barnehagebarna våre også en gang selv blir foreldre. Som vil gi videre den vennligheten de opplevde i barnehagen. Som vet at det å ta vare på hverandre er det aller viktigste.

Det er nettopp slike mennesker verden trenger.

LES OGSÅ:

Barnehagedagen 2022: – Voksne har ansvar for at alle barn føler seg inkludert i et fellesskap