Tirsdag 11. mars markeres Barnehagedagen 2025 under
slagordet «La leken leve!».
Som oppvarming til den store dagen inviterte Foreldreutvalget
for barnehager (FUB), Utdanningsforbundet og Fagforbundet i forrige uke til
inspirasjonsseminar i Stavanger. Tema var selvsagt lek.
Homo ludens
Blant foredragsholderne var Ine Larsen Måneby, som er universitetslektor
i drama ved Institutt for barnehagelærerutdanning ved Universitetet i Stavanger.
Hun snakket blant annet om lekenhet i hverdagen:
– Homo ludens – det lekende mennesket!
Kulturhistorikeren Johan Huizinga løftet frem dette begrepet for å sette ord på
og peke ut lekenheten hos mennesket.
– Merk at det ikke er snakk om lekenhet hos barn eller det
lekende barnet, men det lekende mennesket – for leken bor i oss alle,
sier Måneby.
Hvordan denne lekenheten kommer til uttrykk og hvor god
kontakt vi har med den, vil imidlertid variere, påpeker hun.
– Se for deg at du er på fest og så kommer favorittsangen
din på. Du får så lyst til å danse og hiver deg ut på gulvet. Andre hiver seg
med, og du kjenner at du bare er i det – i flytsonen. Den drivkraften
som er der og det samspillet som skjer, det er ekte lekende mennesker, sier
Måneby.
– Å bli berørt av en film eller en teaterforestilling, å
bli provosert av dommeren som dømmer feil på en fotballkamp, å bli grepet av
allsangen blant publikum når du er på konsert, den følelsen er også det lekende
mennesket, fortsetter hun.
– En gave
Det lekende mennesket er ikke alltid like synlig, minner
Måneby om. Hun trekker frem et eksempel på lekenhet som kan være vanskelig å få
øye på utenifra:
En liten jente sitter ved et bord med en
kortstokk. Hun har delt kortene inn etter symbolene: Spar, kløver, ruter og
hjerter. Konge, dronning og knekt er sentrert i de ulike kategoriene og flyttes
litt rundt på bordet. Ved første blikk kan det se ut som en kabal som legges, men
denne kabalen er i så fall ikke gjenkjennelig. Og den ser i hvert fall ikke ut
til å bli ferdig. Kortene forflyttes litt etter litt. Sånn holder det på en god
stund.
– Den lille jenta var meg. Til jul hadde jeg fått en
kortstokk, med rød bakgrunn og Ine skrevet i gullskrift. Jeg fikk et enormt
eierforhold til denne kortstokken. Den skulle være med over alt, forteller
Måneby.
– Jeg vet ikke om det var av kjedsomhet eller at jeg
allerede hadde begynt å fabulere, men ved bordet begynte jeg å bygge ut en
historie med fire kongeriker. Spar konge med spar prinsesse og prins, ruter
konge med ruter prinsesse og prins, og så videre. Jeg satt stille og lekte med
disse kortene, lenge. Utenifra kunne man ikke se den store verdenen jeg befant
meg i, men for meg var disse bildene utrolig klare. Jeg husker fortsatt
historien i dag.
– Grunnen til at jeg forteller dette er for å gi et bilde
av hvilken enorm gave det er å kunne fantasere, fabulere og forestille seg – å
bygge opp en slik fiktiv verden, sier Måneby under seminaret.
Men denne gaven kommer ikke av seg selv, påpeker hun.
– Den må prioriteres, stimuleres og øves opp.
– Hvordan kan barnehageansatte bidra til dette?
– Fantasi og forestillingsevne kan utvikles så lenge vi
lever, det er altså noe som må stimuleres og holdes fast ved gjennom barndommen
og videre i livet. Det finnes ulike teknikker og øvelser som kan stimulere
dette, den mest naturlige arenaen vil nok være i leken. De estetiske fagene
bygger på og innehar mange av de samme prinsippene som man finner i lek, så det
å gi plass til estetiske opplevelser og erfaringer i barnehagehverdagen vil
også være viktige bidrag, sier Måneby.
– Må legge fra deg kontrollen
Måneby er utdannet barnehagelærer og har tidligere jobbet
som pedagogisk leder. Da var hun opptatt av å delta i leken.
– For virkelig å forstå lekens egenverdi for barnet, må
vi oppleve hvilken verdi den kan ha for oss selv. Lekens egenverdi kan ikke
beskrives, den må erfares. Og da har man ikke annet å gjøre enn å bli med på
leken! sier hun.
Ikke alle føler seg like komfortable med å kaste
seg ut i lek.
– Komiker John Cleese har sagt at for å være kreativ, må
du være lekende. Og det han legger i lekende, er at du må legge fra deg
kontrollen, du må legge fra deg frykten for å feile og du må legge fra deg
behovet for å holde deg til logikk og fakta. Det tror jeg vi voksne kan synes
er vanskelig av og til. Ungene derimot, tror jeg ikke tenker over det et
sekund, sier Måneby.
«Du er bare sånn, du»
Forskning på ansattes forhold til lek og drama i
barnehagen, finner ulike årsaker til at enkelte ikke involverer seg i lek,
opplyser Måneby.
– Det kan blant annet skyldes mangel på kunnskap, eller
at det er behov for mer trygghet – altså at de ansatte må kjenne seg trygge på
hverandre for å tørre å hengi seg til leken. Det kan også henge sammen med
personlighet, sier hun.
– For de av oss som har lekenheten tydelig fremme i oss,
kan det oppleves litt fornærmende når noen sier: «Du er bare sånn, du». Nei,
tenker jeg da. Dette koster mye for meg. Det er et valg jeg tar. Jeg er bevisst
på hvordan min lekenhet kan komme frem for å være en rollemodell for andre
voksne, men også for å være sammen med barn i leken fordi jeg synes det er så
viktig.
Øvelse gjør mester – også når det gjelder lek, påpeker
hun.
– Men da må vi sette lek høyt på agendaen vår. Vi må gå
inn i oss selv og ta noen valg, være bevisste på vår egen lekenhet.
– Man kan søke mer kunnskap om lek, tips og triks,
oppskrifter og opplegg, men til syvende og sist må man gå inn i seg selv og
finne motet til å la lekenheten komme frem. Oppriktig glede i å være et lekende
menneske, er en god start, sier Måneby.
– Hvordan kan ledere legge til rette for at ansatte
kan ta mer aktivt del i leken?
– Ansett flere dramapedagoger i barnehagen! Eller inviter
dramapedagoger til personalarbeid. Dramapedagogikken bygger i stor grad på
menneskets behov for å leke, og byr på ulike uttrykksformer som kan ivareta
mange variasjoner i personlighet og lekenhet. Fra store, dramatiske uttrykk til
den indre fantasiverdenen.
– Føler meg modig
Måneby innrømmer at også hun kan synes det er litt
skummelt å hengi seg fullt og helt til lek når andre voksne ser på:
– Jeg føler meg modig når jeg er i intens lek med barn,
når jeg er et monster eller en heks, og virkelig hengir meg til leken med andre
voksne til stede. Jeg gjør det likevel fordi jeg har tatt et valg om å være
lekende, og det står jeg for.
– Det sies at i leken øver barn på livet. Kan vi voksne
øve på å ta leken tilbake til livet? Vi må ta oss selv – og hverandre –
på alvor som lekende mennesker, sier Måneby.
