Selv kan jeg innrømme at jeg skammer meg.
Jeg skammer meg fordi jeg har innsett at det faktisk er noe jeg har glemt. ikke bare til Barnehagedagen, men for hele året i barnehagen. Jeg glemmer det ikke hjemme, når jeg «bare» er mamma og snakker og undrer meg sammen med gutten min, men jeg glemmer det i min jobb som pedagog. Ikke det at jeg aldri snakker med barna om det, men det er ikke noe som sitter i ryggmargen på lik linje som for eksempel kulturelt mangfold.
Og jeg skammer meg fordi at jeg ikke tror at jeg hadde innsett det, om jeg ikke hadde hatt en sønn med det Rammeplanen beskriver som funksjonsnedsettelse. Han har Akondroplasi (kortvokst), har hørselsnedsettelse, språkvansker og epilepsi. Ja, det høres mye ut, men på tross av dette er han er en velfungerende, blid og aktiv gutt og mammahjertet mitt sprekker av stolthet.
Jeg jobber som pedagogisk leder i en fantastisk flerkulturell enhet. Jeg er stolt av jobben mine kollegaer og jeg gjør med inkludering, samhold og fellesskap. Vi snakker åpent om Gud og Allah, Eid, jul og påske, ramadan og faste, hvorfor noen ikke spiser gris og alt annet som hører til å være en del av en mangfoldig enhet.
Vi legger stor vekt på å samtale og bli kjent med følelsene våre, at det finnes mange forskjellige måter å være en familie på, vi snakker om at man kan elske både gutter og jenter, vi snakker om kroppen og dens funksjon og gjør vårt beste for å lære barna hva som er lov og ikke å gjøre med kroppen og at det er lov å si stopp når det er noe vi syns er ubehagelig.
Vi åpner for at barna kan snakke med oss om de har opplevd noe vondt, men, ja her kommer mitt, men, er det noe jeg og vi glemmer?
Jeg tenker JA!
Mange former for ulikhet
Vi holder på å forberede oss til Barnehagedagen «Ulike sammen», og jeg har i den anledning lest mye på forskjellige nettsteder og artikler om hva dette tema innebærer.
De fleste steder åpner med å sitere hva Rammeplanen for barnehagen sier:
«Barnehagen skal fremme likeverd og likestilling uavhengig av kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, etnisitet, kultur, sosial status, språk, religion og livssyn».
Mange skriver om kulturelt mangfold og inkludering på tvers av kultur, etnisitet og språk og viktigheten av å jobbe med dette i forhold til å skape inkludering og fellesskap både i forhold til barnegruppen og foreldregruppen. Det skrives om at det er viktig at barna er nysgjerrige på dette og at vi snakker åpent om det, lar barna stille spørsmål og undre oss sammen, siden det er viktig for barn å forstå for å kunne akseptere.
Jeg tenker i første omgang, «Yes, det er jo dette vi jobber med hele tiden». Men så slår det meg:
Hvor mye snakker vi om at det å være ulike, ikke bare innebærer etnisitet, kultur, religion, to-språklighet m.m. Det innebærer også at noen er ulike på den måten at de har en funksjonsnedsettelse. For mitt barn innebærer det at han er kort, ikke hører så godt, ofte har vanskelig for å gjøre seg forstått og noen ganger forsvinner litt på grunn av epilepsien. For andre er det AD/HD, Downs syndrom, sitte i rullestol, de har emosjonelle vansker, lever i familier hvor foreldrene har depresjon, angst eller andre psykiske lidelser, alvorlige kroniske sykdommer og mye mer.
Et like viktig tema
Jeg tenker det er like viktig å snakke om alt dette som kulturell mangfoldighet. For ja, jo mer barn forstår jo mer inkluderende er de. Jo mer de forstår av ulikheten hos de barn som har en eller annen form for funksjonsnedsettelse, jo mer empati kan de utvikle. Rammeplanen nevner flere steder at barna skal lære å ta vare på seg selv og andre, å utvise empati og nestekjærlighet. Men hvordan kan vi lære dem dette om vi ikke snakker om ALLE ulikheter? Til slutt er vi alle mennesker med et ønske om å bli sett og anerkjent for den vi er.
Når vi snakker om følelser, kan vi for eksempel også snakke om at noen ganger kan man bli så lei seg i lange perioder, at det er vanskelig å gjøre noe, man har bare lyst å bli i sengen og man orker ikke leke. Her igjen tenker jeg vi åpner for at barn kan komme til oss om dette faktisk er noe de opplever selv.
Man kan sette fokus på at noen ikke klarer å gå og må ha hjelp av andre, man kan snakke om at noen kan bli så lei seg at de bare har lyst å slå, men at de ikke mener noe vondt med det. At noen snakker annerledes fordi de ikke klarer å høre ordentlig, og at vi alle kan være med til å hjelpe de.
I Temaheftet om barn med nedsatt funksjonsevne i barnehagen (03/2008), henvises det til en undersøkelse der det viser seg at barn i lek ikke sorterte hverandre utfra medisinske diagnoser eller kulturell bakgrunn, men mer etter væremåte og adferd. Akkurat som voksne, så trenger barn en forklaring på hvorfor noen ser annerledes ut, har en annerledes adferd, sitter i rullestol, eller snakker uforståelig.
(Temaheftet om barn med nedsatt funksjon i barnehagen 03/2000 s. 45):
«Barn kan trenge støtte fra voksne på at det er lov å sette grenser for hva de skal tillate av ubehagelige handlinger fra andre barn. Akkurat som voksne trenger også barn forklaring på hvorfor noen har et annerledes utseende, snakker uforståelig eller bruker rullestol. Når barn og voksne sammen kan finne alternative måter å kommunisere på og leke sammen, øker deres empati og kreativitet. Barna aksepterer hverandre for ulikt utseende. Men de opplever skepsis fra barna i nabobarnehagen, fortalte en førskolelærer. Nærhet og kjennskap er også med og påvirker våre holdninger til hverandre.»
Jeg kjenner til flere studier rundt dette som viser det samme. Jeg har selv opplevd det i jobben min.
Kunnskap er fryktens motgift
Sønnen min er godt kjent av barna i min barnehage, de fleste reagerer ikke lenger på det at han er kortvokst, dette er noe jeg har forklart for de mange ganger, men hørselsnedsettelsen er relativt nyoppdaget, så jeg har ikke tenkt så mye på det eller forklart hva det innebærer for de andre barna.
En dag da sønnen min var med på jobb, satt en gutt på 5 år ved siden av meg, sønnen min fortalte meg ivrig om politi og brannbiler, gutten på 5 lente seg tett inntil meg og hvisket «Jeg syns han snakker litt rart, jeg skjønner nesten ingenting». Jeg forklarte han at sønnen min ikke hører så godt og derfor får en litt rar uttale, og at også jeg noen ganger har litt vanskelig for å forstå alt, men at jeg da ber han om å si det en gang til eller prøve og vise meg hva han mener.
5-åringen smilte og nikket til meg, gikk bort til sønnen min og begynte å snakke med ham om politi og brannbiler, det ble mye smil og latter. Det eneste 5-åringen trengte fra meg var en forklaring og veiledning til hvordan han kunne forholde seg til min sønn sin annerledes uttale. Jeg mener det understeker det jeg sier om at vi må snakke, forklare og undre oss over disse forskjellige egenskapene med barna også. Ikke at vi aldri gjør dette, men jeg tenker at det burde være en del av vårt daglige arbeide med barn og ikke kun i her og nå situasjoner.
Vi burde snakke om alle disse tingene uansett om vi har barn og foreldre med kjente funksjonsnedsettelser eller ei. Vi har en plikt til å forbedre barna på et liv etter barnehagen og det er 100 prosent sikkert at de kommer til at møte alle slags mennesker i livene sine. Jo mer kunnskap og forståelse vi kan bidra med, jo større sjanse er det for at barna møter disse menneskene med anerkjennelse og respekt.
Jeg håper og tror at vi gjennom dette også kan bidra ekstra til, at det blir mindre diskriminering og mobbing av mennesker i en utsatt gruppe i samfunnet vårt.
Jeg skal fremover selv jobbe med å få dette på dagsordenen i min barnehage. Jeg ønsker at det skal bli like hverdagslig å snakke om, som når vi snakker om for eksempel kulturell, språklig og etnisk mangfold.
«KUNNSKAP ER FRYKTENS MOTGIFT»
Ralph Waldo Emerson 1803-1882 Amerikansk Filosof og forfatter
