«Barnehagelærer? Er ikke du smart da?»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

«Barnehagelærer? Er ikke du smart da?»

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare da jeg fikk det spørsmålet. Jo, jeg er sånn passe smart. Ikke så mye dummere enn de fleste andre i hvert fall. Men jeg lurer jo på om det er noe i det. For er det egentlig så smart å bli barnehagelærer?

Noen dager tenker jeg at å være barnehagelærer er en av de viktigste jobbene man kan ha. Da tror jeg på meg selv når jeg sier at vi har verdens beste jobb, en jobb med mulighet til å endre barn og familiers liv. De dagene tror jeg på at vi kan være med på å endre samfunnet, gjøre en forskjell for så mange mennesker. Vi har muligheter som nesten ingen andre har, vi møter barna når de er åpne, fordomsfrie og fulle av kjærlighet, og vi har mulighet til å påvirke dem på så mange gode måter.

De dagene tenker jeg på barnehagen som en grunnmur som er med på å avgjøre om samfunnet kan fungere godt eller ikke.

Andre dager…

Andre ganger tror jeg ikke på det i det hele tatt. Det er de dagene vi driver barnepass mens vi hakker på hverandre over hvem som har glemt å rydde etter seg på kjøkkenet eller hvem som blandet spader og bøtter når de ryddet utelekene. Noen dager har jeg lyst til å slutte i jobben fordi jeg har en jobb der jeg blir tvunget til å bry meg om hvem som har blandet bøtter og spader i utekassene.

Hvem har lyst til å ha en jobb der sånne ting er viktige? Jeg vil ikke bry meg om bøtter og spader. Ikke om votter som forsvinner eller om Lars har spist opp hele matpakken eller om Sophia har fått et lite blåmerke på kneet. Det er de dagene du finner meg på finn.no, de dagene da jeg ikke klarer å tro på at barnehagen handler om noe mer enn barnepass og rutinestress.

Lister, påbud og forbud

Koronatiden har vært fylt til det ekstreme med regler og rutiner. Vi har hatt så mange rutiner og regler og lister og påbud og forbud, det er som bøtter og spader i forskjellige kasser ganger ti tusen. Samtidig har jeg som så veldig mange andre, følt at jobben vi gjør i barnehagen har blitt satt enda mindre pris på enn tidligere. Særlig den siste tiden hvor det har vært helt komisk hvor lite beskyttelse vi i barnehagen har hatt i forhold til folk som sitter på hjemmekontor.

Jeg har sittet med barn på fanget som har testet positivt med en gang de kom hjem fra barnehagen, jeg har gått rundt og sprayet med den dustete antibacen til jeg har fått vondt i hodet, jeg har hatt litt for mange møter på Teams om gult nivå og rødt nivå: Husker noen egentlig hva som gjelder når? Hvem som skal gå inn hvilken dør? Kommer foreldene til å overholde den reduserte åpningstiden eller må vi sende ut brev nummer ti?

Har litt skyld selv

Nå har jeg fått korona heldigvis, så nå føles livet mindre stressende. På mandag skal jeg tilbake på jobb. Jeg er motivert, jeg vet hvor fint det kan være å jobbe i barnehage, jeg har opplevd det mange ganger før, perioder der jeg virkelig har følt at det jeg gjør er viktig, og ikke minst at det er gøy! Jeg har lyst til å beholde den følelsen, men jeg vet at den lett forsvinner i hverdagen, og jeg vet at det er mange som sliter med det samme akkurat nå. Det har blitt skrevet hundrevis av kronikker og innlegg og Facebook-statuser om barnehagen i koronatiden, om hvor oversette og nedprioriterte vi føler oss, og jeg er helt enig; vi er oversette og nedprioriterte!

Men jeg føler også at vi har litt skyld i det selv. Jeg har litt skyld i det selv. Jeg snakker ikke alltid opp jobben min, jeg føler noen ganger at jeg rett og slett er litt for smart til å jobbe i barnehage; jeg kunne tatt en annen utdanning, tjent bedre, hatt høyere status, sluppet å betale julebordet selv og hatt kantine. Noen ganger drømmer jeg om en jobb med kantine, en jobb der man får en sånn kurv med masse godt i til jul og kanskje et gavekort. Hjemmekontor. Jobbtelefon. Men jeg drømmer meg alltid bort fra barnehagen når jeg tenker på en jobb med høyere status. Og det er kanskje det som er feilen; jeg ønsker meg bort for å oppnå de tingene jeg allerede burde hatt der jeg er.

Jeg skjønner at vi ikke kan få hjemmekontor, og jobbtelefon ville kanskje vært litt unødvendig, men det andre: Høyere status for barnehagelærere, høyere lønn (kanskje et betalt julebord og en fruktkurv?). Det burde vært oppnåelig. Det bør være oppnåelig.

Jeg vet ikke hvordan vi skal få det til, gudene vet at vi ikke er på toppen av vår profesjon akkurat nå. Men kanskje kan vi komme videre fra dette? Hvis vi kan komme sammen og vise hva barnehagen kan og bør være. Hvis vi stikker hodet opp fra sandkassa og løfter jobben til et annet nivå, der det ikke handler om regler og rutiner og bøtter og spader, men om et samfunnsmandat som handler om å gjøre verden til et bedre sted for oss alle. Hvis vi tror på det selv. Hvis vi jobber for at det skal være sant.

Kan endre liv

Barnehagen er viktig, den kan endre liv, og den kan endre samfunnet. I barnehagen skjer det noe som ikke kan skje andre steder, vi kan skape fellesskap som ikke kunne oppstått noe annet sted. Vi kan skape historier som ikke kan skrives andre steder. Jeg hørte en gang noen si at barnehagens viktigste oppgave er å lære barn å elske livet. I dagens samfunn hvor vi alle er litt nedslått, må jo det være verdens viktigste oppgave?

Hvis vi klarer å tro fullt og fast på det selv så kan vi kanskje få andre til å tro på det også; foreldre, politikere, media? Så kan vi kanskje oppnå endring der vi er? Motivasjonen for å jobbe i barnehage kommer nok aldri til å være status og høy lønn, men det bør ikke stoppe oss i å jobbe for bedre vilkår. Så i stedet for å strømme ut av barnehagene for å få anerkjennelse, så la oss komme sammen for å vise hva barnehagen bør være. En arena for endring, utvikling og meningsskaping. Et sted vi alle kan lære noe fra. Med ansatte som fortjener respekt og anerkjennelse, både i form av fine ord, men også i form av bedre økonomiske rammer. For det fortjener vi virkelig.