– Jobben i barnehagen drev meg videre. Etter dette ønsker jeg å ta personalledelse og kompetanseutvikling. Jeg vil lære hvordan man leder godt, sier Linn-Torill Jardine Torgersen.
Trine Jonassen
Lederen: ”Det som begynte som bare en jobb, ble et kall. Det bare stemte. Det er der jeg hører hjemme”
Enkelte har bare flere timer i døgnet enn andre. Linn-Torill Jardine Torgersen er en av dem.
Det er kanskje bare første semester ved førskolelærerutdanningen på Universitetet i Nordland, men Linn-Torill Jardine Torgersen (29) vet hvor hun skal. Inn i egen barnehage. En idrettsbarnehage. Og hun vet hvordan hun skal komme seg dit. Det går bare litt tregt akkurat nå. Mest på grunn av fysisk fostring-timen i går.
Men litt gangsperre stopper ikke Linn-Torill.
– Men lærer jo en del om egen kropp, da. Og det nytter ikke å være i dårlig form skal man holde følge med ungene, stønner 29-åringen og kjemper seg ned trappa.
Mange jern
Gangsperre eller ikke. Denne studenten sitter ikke stille lenge av gangen, skal vi tro det vi hører. Det meldes om verv både her og der. Blant annet er hun fotballtrener for egne barn, tillitsvalgt i klassen og aktivt medlem av klassekomiteen.
– Innen vi andre har fått karet oss på skolen, har hun stekt vafler, skysset ungene på skole og i barnehage og kommet seg hit. Våken og opplagt, kommenterer en mannlig medstudent tørt.
Tobarnsmammaen har mange jern i ilden, og er ikke redd for å bruke dem.
Et kall
– Hvorfor barnehagelærer?
– Jeg har jobbet i barnehage og skolefritidsordningen i fire år nå. Den siste tiden som pedagogisk leder. Det som begynte som bare en jobb, ble et kall. Det bare stemte. Det er der jeg hører hjemme, smiler Linn-Torill.
Yndlingsfaget er fysisk fostring. Og samfunnsfag. Og pedagogikk.
– Jobben i barnehagen drev meg videre. Etter dette ønsker jeg å ta personalledelse og kompetanseutvikling. Jeg vil lære hvordan man leder godt. Kanskje med unntak av økonomi… Det kan vel noen andre ta for meg? Herregud, jeg kommer til å studere til jeg er 40! ler Linn-Torill.
Hun sikter ubeskjedent mot toppen. Det kan være amerikaneren i henne. Hennes amerikanskfødte mamma og bror kom flyttende til gamlelandet med Linn-Torills norske pappa. De er en tett familie. For norskamerikaneren er familien aller viktigst.
Lett engasjert
– Hvilken type barnehagelærer blir du?
– En aktiv en, ler Linn-Torill.
Hun befinner seg helst på gulvet med ungene, og tømmer formingsskapet mens hun inviterer til kreativ lek. Båndene mellom førskolelærer og barn blir fort sterke. Avskjeden med ”hennes” unger i barnehagen i Bodø hvor hun jobbet før studiestart, ble rent ut traumatisk. Mest for den voksne, vel og merke. Linn-Torill strigråt.
– Men de hadde jo laget sang til meg og tegnet og jeg blir jo bedt i bursdager og... Herregud så fælt det var! Men nå er det så koselig å komme på besøk! Da løper de mot meg mens de hyler. Det er så morsomt.
Det grønne blikket danser. Hun blir så engasjert. Noe hun er klar over innebærer fallgruver.
– Dette er noe vi snakker om på utdanningen. Hvor går grensen mellom personlig engasjement og profesjonell avstand? Ungene må du bare bli glad i og føle ekte omsorg for. Ellers har du ikke noe i barnehagen å gjøre.
For tobarnsmammaen er det knapt nok et valg.
– Det er her jeg skal være. Sånn er det bare, sier hun og sjekker klokka på mobilen.
Timen starter snart. Tiden venter ikke på noen. Selv ikke for de med utvidet døgn.
Ikke alle studenter velger ledelse. Her kan du lese om tre barnehagelærerstudenter som velger en annen tilnærming:
