Enebarnet: Skulle han bruke livet på å rydde opp etter dem det allerede er for sent for? Eller bygge en karrière rundt samfunnets framtid?
Christoffer Udenæs er enebarnet som ønsker unger og kaos hjertelig velkommen.
Christoffer Udenæs sitter rolig og rakrygget på en gammel trestol på en kafe på Bislett i Oslo. Det blå blikket er direkte og stemmen er lav, men tydelig. Han småsmiler ofte.
Det er første gang han bor hjemmefra. Første semester på utdanningen for barnehagelærere ved Høyskolen i Oslo. Første steget inn i framtiden.
Det sto mellom politi og barnehagelærer for 20-åringen.
Hvileåret
For Christoffer begynte det med et hvileår som ble alt annet.
– Jeg ville ha en skolepause etter videregående. Så jeg tenkte at ett år i barnehage kunne være gøy.
Han ringte til den samme barnehagen i Eidsberg i Østfold der han selv hadde tilbrakt store deler av barndommen. De tok ham på dagen. Det ble et lærerikt og morsomt år som var med på å forme 20-årings framtid.
– Det året ga meg mye. Jeg er praktisk anlagt og kom så nært innpå både ansatte og barn. Jeg liker friluftsliv og å tulle og leke. Og barna er så morsomme. De ga meg gode tilbakemeldinger, som at jeg alltid var i godt humør, men samtidig bestemt. Slikt er godt å høre, smiler Christoffer.
Enebarn
Enebarnet har valgt seg en levevei der han sjelden kommer til å være alene. Han er selv 100 prosent barnehagebarn. Sønn av egne næringsdrivende og en mamma som pendlet til Oslo og ikke alltid rakk hjem til barnehagens stengetid.
– Jeg ble levert først og hentet sist. Enkelte ganger rakk ikke mamma hjem og jeg ble med en av de ansatte hjem mens vi ventet. Var jo på bygda, dette. Jeg fikk et spesielt forhold til både barnehagen og de som jobbet der.
Det har i alle fall ikke skremt den unge østfoldingen.
– Nei, jeg trivdes godt, jeg.
Kan velge og vrake
Selv om det bare er første semester, merker han hvor godt det er å få faglige knagger å henge erfaringene sine på.
– Det er stor forskjell på det å være ufaglært assistent og nå. Allerede merker jeg forskjellen. Og vi er ganske mange menn i klassen min. Sju, åtte stykker. I tillegg er mange nasjonaliteter representerte. Vi er en fin forsamling.
– Du utdanner deg til en overflod av jobber. Barnehagene skriker etter barnehagelærere og du kan nok velge og vrake i tilbud. Synes du lønna står i stil til etterspørselen?
– Jeg gjør ikke dette for pengene. Jeg kunne nok sittet på et kontor, jobbet overtid, kommet sent hjem og tjent mer. Men det er ikke for meg. Jeg vil bruke hele meg, sier Christoffer.
Og det får han nok. Barn er ikke kjent for å holde tilbake.
– Du hadde politi og barnehagelærer på øverste hylle. Det er ganske stor avstand mellom de to yrkene?
Christoffer småsmiler igjen. Han framstår på ingen måte som typen som buser ut med et svar. Tar en slurk av isvannet, retter på skjorta som allerede sitter perfekt.
– Ja. Det er sant. Jeg diskuterte det med mamma og vi var enige om at dette er et godt valg for meg. Som enebarn hadde jeg jo absolutt ingen erfaring med barn før det året i barnehagen hjemme. Men dette sitter. Det passer. Jeg gleder meg allerede til praksisen, smiler Christoffer.
Han knytter skjerfet og slår opp paraplyen før han går ut i Oslos våte gater.
Som mannlig barnehagelærer i utdanning, er det trygt å si at framtiden ligger i 20-åringens hender. Bokstavlig talt.
Ikke alle studenter er like. Her kan du lese om tre barnehagelærerstudenter som velger en annen tilnærming:
