Barnehagelærerens profesjonsetiske ansvar og prioriteringer

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I en sak på NRK den 9. desember 2024 kommer det frem at enkelte barnehageansatte bruker opptil to timer daglig på å oppdatere foreldre om små og store hendelser i barnas liv. Først vil vi påpeke at NRK-artikkelen ikke nødvendigvis gir et representativt bilde av situasjonen i norske barnehager. Vi tror heller ikke at foreldre flest forventer en så omfattende dokumentasjon av hverdagslige detaljer som det artikkelen beskriver. Artikkelen setter allikevel fingeren på et spenningsfelt som profesjonen vår står i. På den ene siden oppleves tid som mangelvare, på den andre siden ligger det et dypt ønske om at foreldrene er trygge på at barnehagen er et godt sted å være. I denne sammenhengen ønsker vi å belyse profesjonens ansvar for å disponere tiden ut fra faglige og pedagogiske begrunnelser og godt faglig skjønn. Samt at hva vi velger å dele med foreldrene, og hva vi velger å dokumentere, også setter noen rammer for hva foreldrene kan medvirke i, og hvilke faglige prioriteringer vi gjør.

For hvem styrer egentlig barnehagens prioriteringer – foreldrenes forventninger, barnas forventninger, politiske krav eller profesjonens egne vurderinger? Det må nødvendigvis være en kombinasjon, men dersom hovedvekten legges på eksterne aktørers forventninger, risikerer vi som profesjon å bli usynlige og vår faglige kompetanse kan komme i bakgrunnen. Vi risikerer også at barnas stemmer og deres perspektiv blir glemt helt. Og ikke minst: at vi ikke gir foreldrene et reelt bilde av hva barnehagepedagogikken består i, og hvorfor tiden bør brukes på å være sammen med barna - ikke bruke to timer om dagen til dokumentasjon.

Det er mange som forventer mye av hva barnehagen skal være og bidra til. I NRK-artikkelen nevnes blant annet forventninger fra foreldre. Som ansatte i barnehagesektoren forholder vi oss til disse forventningene hele tiden. Ofte er foreldres forventninger både sprikende og ulike, og vi opplever også at forventningene kan være på kollisjonskurs med barnehagens samfunnsmandat og styringsdokumenter. Dersom vi blant annet legger til politiske-, økonomiske-, skolens- og samfunnets forventninger, er det et ganske komplekst landskap å navigere i. Men hvem skal definere kvaliteten i barnehagen, og hvordan forholder vi som profesjon oss til alle disse forventningene? Alles forventninger kan ikke innfris!

LES OGSÅ:

Ser ulikt på app-bruk i barnehagen

Barnehagelærere har et klart samfunnsmandat og et profesjonsansvar vi skal utøve i tett samarbeid og forståelse med hjemmet. Hvordan kan vi innfri dette mandatet dersom informasjonen og dokumentasjonen hovedsakelig er av praktisk karakter? Gir vi foreldrene og barna reell rett til medvirkning dersom vi ikke tar på alvor det å synliggjøre hva pedagogikken vår faktisk går ut på?

Nylig ble resultatene fra årets foreldreundersøkelse publisert. Foreldreundersøkelsen tillegges stor vekt av blant annet media, eiere og foreldre, og har resultert i overskrifter som «Her er landets beste barnehager». Dette kan, etter vår mening, være med på å skape en usunn kultur for hvordan barnehagen jobber, og hva man velger å dokumentere, og dermed også prioritere. Dersom foreldrene skal få et reelt bilde av det pedagogiske arbeidet og barnehagekvaliteten, må vi heller invitere med foreldrene inn i kjernen av barnehagens pedagogiske praksis. På denne måten gis de bedre forutsetninger for å kunne forstå og få innsikt i prioriteringer og tidsbruk. Dette kan gi et bedre utgangspunkt for samarbeid mellom barnehagen og hjemmet. Vår erfaring er at foreldre setter pris på å bli invitert inn i refleksjoner og faglige prosesser i barnehagen, og at dette kan bidra til å utvikle en felles forståelse for de faglige og pedagogiske prioriteringene som ligger til grunn.

Foreldreopprøret har satt søkelys på behovet for bedre bemanning, noe vi støtter fullt ut. Samtidig må vi som profesjon være bevisste på hvordan vi forvalter tiden og ressursene vi har, til det beste for barna. Vi har den tiden vi har, og den tiden bør vi forvalte med stor ydmykhet. Da kan vi ikke prioritere tid til detaljrik loggføring av barnas hverdag. Tiden bør brukes sammen med barna og til refleksjon, observasjon, evaluering og planlegging av det pedagogiske arbeidet. Pedagogisk leder er gitt ansvaret for å lede det pedagogiske arbeidet, i tråd med godt faglig skjønn. Vi som profesjon må begynne med å begrunne prioriteringene og synliggjøre pedagogisk praksis. På denne måten kan vi vise hvordan barnehagen jobber for å oppfylle kravene i den nasjonale rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver. I det ligger også et ansvar for å synliggjøre og begrunne hvorfor vi for eksempel ikke kan bruke to timer hver dag borte fra barna for å informere foreldre om stort og smått. Vi må si noe om at det går utover kvaliteten og tiden personalet har sammen med barna.

Barnehagelærere har kompetansen som skal til for å legge til rette for en hverdag som er til beste for barna. Barn har også rett til medvirkning! Og hvem er det som taler barnas sak når vi snakker om kvalitet, innhold og tidsbruk i barnehagen? Barna er de som er i barnehagen hver dag og som i størst grad blir påvirket av de prioriteringene personalet gjør. Hva ønsker barna? Vil de bli loggført, tatt bilder av og ha ansatte som ikke er til stede? Barn har ettertrykkelig sagt klart ifra: De vil aller helst leke. De vil ha trygge og tilstedeværende ansatte som verner om lekens og barndommens egenverdi. De vil gjerne delta på hverdagslige situasjoner som matlaging, borddekking og opprydding. I disse prosessene må personalet gjøre nødvendige prioriteringer og tilpasse sin pedagogiske praksis ut fra barnas alder, de individuelle- og fellesskapets forutsetninger og behov. Så kan det hende at vi skuffer noen foreldre på veien, fordi deres ønsker om hyppige oppdateringer og bilder fra hverdagen, ikke blir innfridd. Det bør vi som profesjon stå trygt i.