– Små barn er så totalt prisgitt oss voksne

– All den djevelskapen som voksne folk kan finne på å gjøre med unger. Særlig når vi snakker om seksuelle overgrep. Det å ødelegge unger. Det er veldig opprørende. 

Kristin Holte Haug har jobbet med barnevernfaglige temaer i 30 år. Først i barneverntjenesten, så i barne- og ungdomsinstitusjon og barnevernvakt, deretter i pedagogisk-psykologisk tjeneste, og de siste 20 årene som lærer og forsker i barnehagelærerutdanningen. I dag jobber hun ved Institutt for barnehagelærerutdanning ved Oslo Met. 

Tidligere i år ga hun ut boka Barnevern for barnehagefolk - Innføring i arbeid med barnevern i barnehagen. Den er skrevet for blivende og etablerte barnehagelærere og for andre yrkesgrupper som jobber i norske barnehager – de som har en unik mulighet til å se og høre, og den er skrevet med utgangspunkt i forfatterens egen undervisningspraksis, dialog med studenter og praksis og teori tilknyttet barnevernfeltet. 

– Hvorfor trenger vi denne boka? 

– Enkelt sagt handler det om å gi barn et godt liv. For de barna som lever under dårlig omsorg, og som på ulike måter prøver å si ifra om at de ikke har det bra hjemme, men som ikke blir hørt og sett og derfor må bære det vonde alene. Det er ikke alle som jobber med barn som har den handlingskompetansen som trengs. Å se og høre betyr å lytte til hva barna sier og signaliserer, og det innebærer å ta innover seg barnas fortvilelse. Det krever kunnskap, og det krever handling - som hjelper barna ut av det vanskelige, sier Haug, og fortsetter: 

– Alle mennesker, uansett hvor de befinner seg i livsløpet, har krav på optimale livsbetingelser. Omsorgssvikt og dårlige oppvekstvilkår er ikke noe man vokser av seg, men er noe som vil prege en hele livet. 

Etter 20 år med undervisning ved barnehagelærerutdanningen, ser hun også behovet for en lærebok i temaet. 

– Jeg tenker at boka fyller et tomrom i barnehagelærerutdanningen. Samtidig er dette en innføring. Den kunne egentlig vært dobbelt så tykk, men jeg har valgt å legge ved en omfattende litteraturliste der man vil finne mer om ulike tema.

En av 20 har opplevd alvorlig fysisk vold

Nylig publiserte Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress en rapport om ungdoms erfaringer med vold og overgrep i oppveksten. Studien er en tverrsnittsundersøkelse av norsk ungdom i alderen 12 til 16 år.

Overordnet viser undersøkelsen at voldshendelser i barndommen svært sjelden skjer isolert. De fleste som har vært utsatt for én type vold eller overgrep, har også opplevd andre former for vold eller overgrep. Over halvparten av ungdommene som sa at de hadde vært utsatt for fysisk vold i oppveksten, hadde også vært utsatt for psykisk vold, ifølge rapporten.

Undersøkelsen viser også at: 

• Omkring 1 av 20 har opplevd alvorlig fysisk vold som å bli sparket, slått med en hard gjenstand eller banket opp. 1 av 5 har opplevd mindre alvorlig fysisk vold i oppveksten, som for eksempel lugging, klyping, eller klaps med flat hånd.
• Omkring 1 av 5 har opplevd psykisk vold fra foreldre, altså gjentatte tilfeller av
  psykiske krenkelser.
• Litt i overkant av 1 av 20 har opplevd seksuelle overgrep fra en voksen. Utøver var
  i all hovedsak voksne utenfor hjemmet, selv om omtrent 1 av 4 av dem som har
  opplevd overgrep oppga en forelder (som oftest far) som utøver av overgrepet.

– Rapporten slår fast det vi allerede vet: Barn og unge er utrolig dårlig beskyttet mot vold og overgrep. Jeg jobbet i sin tid i barnevernet, og det var et Sisyfosarbeid: Saksbunken ble aldri mindre. Det ble også utgangspunktet for et behov for å lære mer. Det samme behovet som stadig dukker opp hos både barnehagelærere og -studenter. Behovet for kunnskap er nærmest umettelig, sier Haug. 

Rapporten slår også fast at selv om det er en prioritert samfunnsoppgave å beskytte barn og unge mot vold og seksuelle overgrep, har vi lite kunnskap om forekomsten av slike
krenkelser.

– Samtidig er det blitt større oppmerksomhet rundt de utsatte barna. Det er veldig bra, men samtidig bør det føre til at vi blir flinkere til å se, vi må tørre å se - og vi må gi barna hjelp. 

Forteller ikke om vold og overgrep

Haug peker på at det denne høsten har vært økt fokus på avvergingsplikten, blant annet gjennom lanseringen av nettstedet plikt.no. Mediene bidrar ved å omtale enkeltsaker, og NRK Super har gjennom flere år hatt temauker om det som ofte kan være vanskelig å snakke om, tilpasset målgruppen. Akkurat nå har kanalen ute en serie om vold mot barn. 

– Jeg så nettopp på Facebook at Kripos har delt NRK Super-innlegget om at voksne aldri skal slå barn, og der de oppfordrer voksne om å se episodene sammen med barna. De jobber for åpenhet på en prisverdig måte. Unger snakker jo ofte ikke - blant annet fordi de er så ekstremt lojale mot foreldrene, de føler frykt og skyld, de er blitt instruert - eller de er redde for barnevernet og å bli tatt bort fra foreldrene. Det første som slo meg etter å ha skumlest rapporten, er at vi må jobbe enda mer for åpenhet. Vi må kunne snakke med barna om det som er vanskelig. 

Rapporten fra Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress understreker det hun sier: 

• Over halvparten av ungdommene som har vært utsatt for fysisk vold i hjemmet har ikke fortalt noen om dette. To av hovedårsakene ungdom oppga for å ikke fortelle om
  volds- og overgrepserfaringer, var at de følte skyld og at de ikke ville at barnevernstjenesten skulle bli involvert.
• 44 % av ungdommene som har vært utsatt for seksuelle overgrep fra voksne hadde ikke fortalt noen om disse erfaringene.
• Følelse av skam, skyld, og redsel for at andre skulle få vite om det, var viktige årsaker til at ungdom ikke fortalte noen om seksuelle overgrep.
• Kun 1 av 5 av ungdom utsatt for vold og overgrep forteller at de har vært i kontakt
  med hjelpeapparatet (lege, psykolog, rådgiver, helsesykepleier) i forbindelse med
  erfaringer med vold og/eller overgrep. 

– For hver enkelthistorie vi hører, er det et barn som er krenket, og kanskje skadet for livet. Vi må ikke sitte og se på at unger ødelegges. Vi må tørre og ville se, og det gjelder også de profesjonelle, sier hun, og legger til: 

– Tabuene er overgriperens beste venn. 

Det utfordrende samarbeidet

Tverrfaglig samarbeid er et sentralt tema i boka, som jo nettopp handler om samarbeid mellom barnevern og barnehage. I kapittelet om samarbeid med barneverntjenesten står det blant annet: 

Barnehagen er naturlig nok en instans som ofte sender bekymringsmelding om barn i barnehagealder, og den viktigste melderen for barn i denne alderen. Barnehagen står bak 19 prosent av meldingene om barn fra 3 til 5 år og fem prosent av det totale antallet meldinger til barnevernet. I 2017 kom det 3192 meldinger fra barnehagen til barnevernet. Meldingene omfattet 300 barn i aldersgruppen 0-2 år og resten barn i alderen 3-6 år (SSB). 

Samtidig er det en del av samfunnsoppdraget til barnevernet å samarbeide med andre; også i det arbeidet som ligger forut for en faktisk bekymringsmelding. For barnehageansatte vil det ha stor betydning å ha andre fagfolk å diskutere med når man er bekymret for et barn. 

– Med alt de ansatte i barnevernet har å jobbe med, er det forståelig at dette samarbeidet ikke alltid kan prioriteres i en travel hverdag. Det er utfordrende å råde studentene til å ta kontakt med barneverntjenesten når de er usikre på hvordan de skal jobbe med en sak, samtidig som man vet at det ikke fungerer like godt alle steder. Men med den nye barnevernloven er det endringer på trappene, sier Haug, og legger til: 

– Signalene som er kommet til nå, tyder på at kommunene må ta tak og få tydeligere føringer på at samarbeidet må bli bedre. Samtidig handler det ikke bare om barnevern, men at alle instanser som jobber med barn må bli flinkere til å jobbe sammen. 

Å skynde seg langsomt

Et annet sentralt begrep i Barnevern for barnehagefolk er noe forfatteren kaller å skynde seg langsomt.

Når et barn vekker bekymring, må man skynde seg langsomt. Det betyr at den ansatte raskt må ta bekymringen innover seg, samtidig som man må sette av tid til å gjøre nødvendige undersøkelser, avklaringer og faglige vurderinger, står det i boka. 

– Det krever klokskap og handlingskompetanse. Det kan være mange grunner til at man er bekymret, og loven definerer blant annet noen klare situasjoner der man ikke skal ta opp bekymringen med foreldrene. Samtidig: Hvis du ikke jobber langsomt nok, kan det være at du uroer foreldrene unødig. Man må observere, gi seg tid, snakke med kolleger og involvere leder, diskutere hva man ser - for så å la erfaringene synke inn. Deretter kan man legge en plan for hvordan og når man skal ta det opp. Det blir en balansegang, sier Haug. 

Hun er tydelig på at barnehagene må ha rutiner for å jobbe med de vanskelige sakene. 

– Det handler ikke om å sette opp en sjekkliste, men om å være forberedt. Veldig mange barnehager har rutiner, men ofte er de litt vage. Det nytter ikke å ha en plan i en perm. Temaet må settes på barnehagens agenda, rutinene må jevnlig løftes opp til faglig diskusjon, vurderes, inngå som en del av barnehagens arbeid med kvalitet og kompetanse. Man bør ha barnevernøvelser på lik linje med brannøvelser, sier forfatteren, som samtidig understreker at det gjøres mye godt arbeid ute i barnehagene. 

– Og, det er viktig å huske at de fleste barn i Norge i dag har trygge og gode oppvekstbetingelser og vokser opp med kjærlige og gode foreldre som prioriterer sine barns ve og vel.

– Må slutte å se etter monstrene

Barnevern for barnehagefolk kom ut tidligere i år. I planleggingen av boka ble Kristin Holte Haug bestemor. 

– Det gjorde at jeg fikk tematikken enda nærmere. Små barn er så totalt prisgitt oss voksne. Jeg må innrømme at det var tøft å jobbe seg gjennom bakgrunnsmaterialet, særlig det som handlet om seksuelle overgrep. Dette var midt inne i Dark room-avsløringene, som ble etterfulgt av «monster-debatten».

I boken skriver hun: 

I 2017 ble en dømt barneovergriper drept av en medfange i Ringerike fengsel. Mediestormen og sosiale mediers kommentarfelt i etterkant av hendelsen viser at mange har et bilde av overgriperen som et monster. Dette bildet ble forsterket da daværende justisminister Listhaug brukte denne betegnelsen. En slik oppfatning skader den viktigste parten i arbeidet mot seksuelle overgrep, nemlig barna, sier kommunikasjonsrådgiver i Støttesenter mot incest, Håkon Benjaminsen. Overgriperen kan nemlig være en vanlig pappa som lager taco på fredager. Om de som jobber i barnehagen har et monsterbilde av overgriperen kan det bety at de ikke klarer å oppdage at også «vanlige» mammaer og pappaer kan begå slike overgrep. Kanskje tenker vi på seksuelle overgripere som uhyrer rett og slett fordi virkeligheten er så altfor vond. Men hvordan kan et barn vite hva en overgriper er, når selv ikke de voksne vet det? Og hvordan kan voksne tro på barn som forteller om overgrep, når de selv ikke orker å se realiteten av hva en overgriper er? 

– Jeg var nødt til å jobbe meg gjennom en del bakgrunnsmateriale for å kunne skrive om det i boka, og det var den tøffeste delen. Men så er det slik at noen må være barnas advokater, og da må vi slutte å se etter monstrene. Bortsett fra foreldrene selv, er barnehageansatte de som ser barna mest i timer, uker og år, og er derfor den profesjonen med størst mulighet til å avdekke vold og overgrep. Da må de tørre å ta inn over seg at de seksuelle overgriperne like gjerne kan være pappaen som henter i barnehagen, avslutter forfatteren.